krig mellom Israel og styrker i Libanon From Wikipedia, the free encyclopedia
Libanon-krigen 1982 (hebraisk: מלחמת לבנון הראשונה, Milhemet Levanon Harishona), (arabisk: الإجتياح, Al-ijtiyāḥ, «Invasjonen»), offisielt kalt Operasjon Fred for Galilea (hebraisk: מבצע שלום הגליל, eller מבצע של"ג Mivtsa Shlom HaGalil eller Mivtsa Sheleg) i Israel og senere Libanon-krigen og den første Libanon-krigen begynte den 6. juni 1982 da Israel invaderte det sørlige Libanon. Det er antatt at attentatet på israels ambassadør i Storbritannia var den utløsende årsaken til israels invasjon.
| Libanon-krigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
.jpg) | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Israel  LFSLA |  PLO  Syria LNM Hizbollah  Amal | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Menachem Begin Ariel Sharon Saad Haddad Bashir Gemayel | Yasir Arafat Hafez al-Assad | ||||||
| Styrker | |||||||
| Israel:
78 000 tropper 800 stridsvogner 1500 PPK 634 fly LF: 30 000 tropper SLA: 5000 tropper 97 stridsvogner | Syria:
22 000 tropper 352 stridsvogner 300 PPK 450 fly 350 artillerienheter 225 SAM PLO: 15 000 tropper 300 stridsvogner 150 PPK 350+ artillerienheter 250 SAM | ||||||
| Tap | |||||||
| 657 drept[3] Minst 4000 skadet[4] | 9798 drept
Et ukjent antall skadde 17 825 libanesere drept (beregnet)[5] | ||||||
| Militære operasjoner under Libanon-krigen 1982 |
|---|
| Slaget om Beaufort - Slaget om Jezzine - Operasjon Jordkreps 19 - Slaget om Sultan Yacoub - Beleiringen av Beirut - Massakrene i Sabra og Shatila |
Etter å ha kjempet seg forbi kombinerte styrker fra PLO, Syria og flere libanesiske fraksjoner, okkuperte Israel den sørlige halvdelen av Libanon og beleiret etter hvert Beirut, Libanons hovedstad. Den syriske hæren ble tvunget til å signere våpenhvile etter en omringing, og PLO ble etterhvert stående alene mot overmakten i Vest-Beirut. Etter kraftige bombardementer overgav PLO seg, og i en påfølgende våpenhvileavtale ble PLO nødt til å forlate Libanon. Internasjonale fredsbevarende styrker ble stasjonert i Libanon for å se til at tilbaketrekningen fant sted, noe som ergret flere libanesiske fraksjoner. Etter tilbaketrekningen av PLOs styrker forsøkte Israel å få til en permanent fredsavtale med Libanon, men denne planen slo feil da Bashir Gemayel ble myrdet. En mann ved navn Habib Tanious Shartouni fra Det syriske sosialistiske nasjonale parti ble anklaget og dømt for drapet. Etter dette lyktes man ikke i å samle de libanesiske fraksjonene gjennom en fredsavtale, og borgerkrigen i landet fortsatte. Israelske tropper forble stasjonert i Libanon inntil de omsider trakk seg ut leddvis i 1985. Israel beholdt en såkalt «sikkerhetssone» i Sør-Libanon som de mente var nødvendig for å forsvare Nord-Israel mot terrorangrep. Denne ble omsider returnert til libanesisk kontroll i 2000.
Rundt 18 000 ble drept og ca. 30 000 såret. 90 % av ofrene var sivile libanesere.[6]
Så tidlig som 1976, hadde Israel begynt å gi militærhjelp til de libanesiske falangistene som kjempet mot PLO. I løpet av Operasjon Litani i 1978 etablerte Israel en sikkerhetssone i Sør-Libanon. Denne sonen inneholdt i stor grad kristne innbyggere, og herfra forsynte Israel de kristne militsene med militær trening og våpen. Dette førte til opprettelsen av Den sørlibanesiske armé (SLA), som var Israels allierte og forlengede arm i Libanon. Israels hovedpartner var Falangistpartiet, som ble ledet av Bashir Gemayel. Falangistene hadde lenge alliert seg med Syria og hadde invitert de syriske styrkene til Libanon for å hjelpe dem mot PLO. Etter hvert hadde imidlertid Syria begynt å ta PLOs parti og benyttet anledningen til å styrke sin posisjon i Libanon. I 1978 erklærte Israels statsminister Menachem Begin at Israel ikke ville tillate et folkemord rettet mot de kristne libaneserne. Hundrevis av libanesiske militser ble trenet av den israelske hæren. Samarbeidet mellom Israel og maronittene utviklet seg etter hvert til å bli en politisk-strategisk allianse, og medlemmer av den israelske regjeringen, som Ariel Sharon, begynte å klekke ut en plan om å hjelpe en falangist-dominert regjering til makten i Libanon. Dette passet godt med Gemayels målsetting, som var å fjerne PLO fra landet.
Den 10. juli 1981 intensiverte kampene i Sør-Libanon og Nord-Israel mellom PLO og israelske styrker etter at Israel gjenopptok flyangrep mot mål i Sør-Libanon nord for UNIFIL. Søndag 12. juli gjennomførte Israel en serie flyangrep mot palestinske mål i kystbyene Damour og Naameh i det som utgjorde den største angrepet på lenge.[7] Israel gjengjeldte et bombardement fra PLO med å bombe PLOs stillinger langs grensen. Den 17. juli bombet det israelske flyvåpenet PLOs bygninger i Beirut, noe som medførte store menneskelige tap. Israel fokuserte hovedsakelig på å bli kvitt PLOs raketter i grenseområdene uten særlig suksess. PLOs taktikk, som senere ble adoptert av Hizbollah, gikk ut på å spre ammunisjonen over store områder. Dette gjorde det umulig for selv et mektig israelsk flyvåpen å ødelegge alle våpnene fortløpende.
Som et resultat av kampene flyktet mange israelere som bodde nord i landet, sørover. Samtidig som Israel feilet i å oppnå sitt mål om å nøytralisere PLOs ildkraft i grenseområdene, opplevde PLO store menneskelige og materielle tap. Da USA omsider fremforhandlet en våpenhvile, ble den godtatt av begge parter. Etter dette forble grensen rolig i nesten ett år.
Vinteren og våren 1982 ble det klart at partene hadde en sterk uenighet om hva våpenhvilen egentlig sa. Palestinske styrker mente at den bare gjaldt området mellom Israel og Libanon og fortsatte derfor sine angrep på andre fronter. Dette bidrog til at den israelske regjeringen bestemte seg for å klarere Libanon for PLO-soldater for godt.
Invasjonen av Libanon hadde fem strategiske mål:[8]
Hovedmålet for Israel var å angripe de palestinske basene lokalisert i Tyr-området, ved Sidon og Damour. Israels statsminister Menachem Begin uttalte at målet var å opprette en 40 km bred «sikkerhetssone» i det sørlige Libanon, der ingen palestinske soldater kunne oppholde seg. Denne sonen skulle sikres av internasjonale styrker, ifølge Israel. Israelske styrker invaderte Sør-Libanon i en tredelt offensiv. De erobret strategiske posisjoner gjennom landet, hvorav de hardeste kampene ble utkjempet ved Beaufort -borgen i Nabatieh og i den syrisk-okkuperte byen Jezzine. Israels flyvåpen satte igang Operasjon Jordkreps 19 for å bekjempe det syriske flyvåpenet og sikre dominans i luftrommet. Operasjonen var en suksess, og ifølge IAF ble 27 syriske fly styrtet og 17 antiflymissil-batterier satt ut av spill. IAF mistet ingen fly i operasjonen. Etter dette satte IAF fokuset på PLOs infrastruktur, og israelske krigsskip bombarderte store kystområder for å kutte PLOs forsyningslinjer. Israelske styrker kjempet seg frem til den syrisk-okkuperte byen Sultan Yacoub. Her ble de omringet av de syriske styrkene, men klarte å kjempe seg ut. For å kutte PLOs retrettruter ble det landsatt stridsvogner, pansrede personellkjøretøy og fallskjermjegere nord for Sidon. Disse styrkene nådde snart Beirut, og okkuperte forsteder og flyplassen under harde kamper. Som følge av invasjonen ble PLOs tilstedeværelse i Sør-Libanon fjernet fullstendig. Tyr og Sidon ble hardest rammet i angrepet, og i Beirut var det også forholdsvis store tap både militært og sivilt.
Sommeren 1982 var det meste av oppmerksomheten rettet mot kampene ved Beirut. De syriske styrkene hadde trukket seg ut av byen, og PLO stod alene mot overmakten. Den vestlige delen av byen ble utsatt for et konstant bombardement fra luften, sjøen og fra artilleri. En mengde våpenhviler ble inngått og brutt. Israel blokkerte samtidig forsyningene av mat og andre nødvendigheter til innbyggerne i Vest-Beirut, noe som rammet omtrent 500.000 sivile libanesere og palestinere i bydelen. Etter harde slag lyktes de israelske styrkene å erobre Beirut, og i en påfølgende våpenhvileavtale ble PLO tvunget til å forlate Libanon. Den multinasjonale styrken i Libanon, som bestod av tropper fra Frankrike, Italia og USA, ble stasjonert i landet for å påse at tilbaketrekningen fant sted i henhold til avtalen, og at ingen av partene brøt våpenhvilen. PLO opprettet sitt nye hovedkvarter i Tunisia, men flere medlemmer flyktet også til Jemen, Jordan, Syria, Irak, Sudan og Hellas. USA forsikret PLO om at palestinske sivile i flyktningleirene i byen ikke ville bli skadet.
Den 14. september ble den nylig valgte libanesiske presidenten Bashir Gemayel drept av Habib Shartouni fra Det syriske sosialistiske nasjonale parti. Dette satte et hardt støkk i libanesisk politikk, og fraksjonene begynte å splittes igjen ettersom håpet om en fredelig slutt på borgerkrigen begynte å svinne hen. Neste dag okkuperte israelske styrker Vest-Beirut, i strid med Habib-avtalen. Israel ønsket at falangistene mer aktivt skulle hjelpe Israel med jobben som var å gjøre, og flyktningleirene Sabra og Shatila ble overlatt i falangistenes ansvar. Israel hadde regnet med at PLO hadde gjemt hundrevis av krigere i leiren, noe som viste seg å ikke stemme. Men da denne feiltakelsen nådde dagens lys, var skaden allerede skjedd. Verden ble sjokkert når man fikk vite nyheten om at falangiststyrkene hadde drept minst 800 sivile i de beryktede massakrene i Sabra og Shatila. Selv om Israel ikke hadde tatt del i massakren, ble forsvarsminister Ariel Sharon anklaget for å ikke ha gjort nok for å forhindre at falangistene tok hevn over drapet på Gemayel. En israelsk undersøkelse konkluderte med at Sharon bar «personlig ansvar» for å ha mislykkes i å forhindre et massakre og for å ha feilet i å handle når han fant ut hva som foregikk. Komiteen anbefalte at Sharon trakk seg som forsvarsminister, noe Sharon først nektet å gjøre. Først etter et dødsfall under en stor anti-krigsdemonstrasjon i Israel valgte Sharon å trekke seg fra sin post.
Til tross for PLOs tilbaketrekning fra Libanon, fortsatte kampene i Libanon. Flere libanesiske grupperinger motsatte seg den israelske tilstedeværelsen i landet. 4. november ble de israelske styrkenes hovedkvarter i den libanesiske byen Tyr rammet av en bombe som drepte 60 mennesker, inkludert 28 israelere. I februar 1983 ble multinasjonale styrker på nytt utplassert, denne gangen for å hjelpe libaneserne med å gjenopprette stabiliteten i landet. Den 17. mai kom Israel og Libanon frem til en avtale som gjorde slutt på krigen mellom de to landene, og banet vei for en etappevis israelsk tilbaketrekning fra landet. Avtalen tillot Israel å etablere en såkalt sikkerhetssone i Sør-Libanon, og patruljere denne så lenge de fant det for godt. Den libanesiske regjeringen møtte skarp kritikk for å ha undertegnet det enkelte anså som en kapitulasjonsavtale. Når Israel til slutt trakk sine styrker ut, opplevde de multinasjonale styrkene hard motstand, og måtte omsider trekke seg ut etter store tap forårsaket av libanesiske fraksjoner. Samtidig led den libanesiske hæren nederlag i den såkalte fjellkrigen, som Israel unngikk å bli involvert i, og landet ble på nytt kastet inn i en borgerkrig. Denne skulle vare inntil det omsider ble undertegnet en fredsavtalen i 1989.
Rapporter om israelske angrep mot sivile mål ble brukt av palestinerne. Israel på sin side, viste frem store palestinske våpenlagre de hadde erobret i Sør-Libanon. Israel anklaget også PLO for å bruke sivile som skjold under kamphandlingene.
Krigen ble etter hvert en stor belastning for Israel og dets støttespillere, med USA i spissen. Selv internt i Israel vokste det frem en misnøye med invasjonen. 8. november 1982 må statsminister Begin forklare seg for en undersøkelseskommisjon vedrørende massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila.
31. oktober 1982 ble det avholdt en nordisk «Libanon-høring» i Oslo. Der ble det hevdet at den israelske krigføringen i Libanon brøt med Folkeretten.
Etter beleiringen av Beirut ble PLO tvunget til å forlate Libanon, of organisasjonen flyttet sitt hovedkvarter til Tunis.[9] Det syriske militæret, spesielt flyvåpenet, ble også svekket.[10] Imidlertid lyktes ikke Israel i å få en slutt på den libanesiske borgerkrigen gjennom en fredsavtale[11], og alliansen mellom Israel og falangistene opphørte.[12] Israelske styrker ble stående i Libanon i håp om at fraksjonene ville bli enige seg imellom til slutt, men da det viste seg at dette ikke kom til å skje bestemte Israel seg for å trekke styrkene sine ut av mesteparten av Libanon. I 1983 begynte Israel en tilbaketrekning som var oppdelt i flere ledd, og i 1985 var tilbaketrekningen fra mesteparten av landet fullført. Israel holdt på en sikkerhetssone i Sør-Libanon som de mente var nødvendig for å forsvare landet. Denne ble omsider gitt tilbake til Libanon i 2000.
Grovt sett kan det hevdes at Israel vant krigen militært, men tapte politisk.[13] Selv om Israel lyktes i å tvinge PLO ut av landet og etablere sikkerhetssonen i sør, var det flere politiske mål med krigen som ikke ble nådd.[14] En av målsettingene var å få innsatt en Israel-vennlig regjering i Libanon som kunne slutte fred med Israel, men i stedet fikk Libanon et regime som i stor grad ble avhengig av Syria.[14] Blant israelerne ble krigen upopulær på grunn av de store tapene, samt at de følte seg ført bak lyset av lederne.[14] Det at krigen trakk ut i tid ble også et problem.[14] Innad i Israel skapte krigen bitter strid, utad ble den en alvorlig påkjenning for landets internasjonale anseelse.[14] Massakrene i Sabra og Shatila var blant de hendelsene i krigen som skadet Israels internasjonale omdømme mest. Forsvarsminister Ariel Sharon ble av en israelsk undersøkelseskommisjon holdt personlig ansvarlig for massakren, selv om ingen israelske soldater var delaktig, og ble anbefalt å frasi seg sin stilling. Først nektet han, men gikk til slutt med på å trekke seg etter at en fredsdemonstrant ble drept når en granat ble kastet inn i et demonstrasjonstog.[15]
Etter invasjonsfasen fortsatte krigen i mindre intensitet, og israelske styrker ble stående i Libanon for å bekjempe PLO-styrker som etter hvert returnerte til landet. PLO beholdt sitt fotfeste i enkelte flyktningsleirer, men ble tvunget på retrett når også Syria utviklet seg til å bli en fiende for organisasjonen. I desember 1983 trakk Yasir Arafat seg fra Libanon for andre gang, men mindre styrker ble stående i landet. Mot krigens avsluttende fase skjedde det forbausende, stilltiende alliansebytter da Israel, Syria og Amal-bevegelsen alle kjempet mot PLO, som for øvrig ikke hadde nevneverdig utenforstående støtte.[16] Israel fortsatte å operere aktivt mot PLO i Libanon etter tilbaketrekningen, i form av hyppige luftangrep mot bevegelsens baser sør i landet.
Med amerikansk assistanse kom Israel og Libanon frem til en avtale i mai 1983. Denne avtalen, som fikk tilnavnet 17. mai-avtalen, innebar en etappedelt israelsk tilbaketrekning fra Libanon og fortsettende israelsk patruljering i en «sikkerhetssone» sammen med den libanesiske hæren. Avtalen inkluderte flere forpliktelser om strategisk samarbeid mellom Israel og Libanon for å forhindre at PLO infiltrerte grenseområdene mellom de to landene. Avtalen var kontroversiell i den arabiske verden, og Libanons president Amin Gemayel ble stemplet som en forræder for å ha gått med på det mange arabere anså som en kapitulasjon. Imidlertid lyktes ikke Israel og Libanon i å holde avtalen. Den libanesiske hæren ble oppløst i februar 1984, og dermed kunne ikke Libanon holde sin del av avtalen. Libanon trakk seg fra avtalen i mars 1984, etter press fra Syria etter at USA plutselig trakk seg ut av landet før fristen, og Israel ble dermed overlatt ansvaret for sikkerhetssonen på egen hånd.
I november 1984 innledet Israel og Libanon de såkalte Nakura-samtalene, hvor detaljene rundt Israels tilbaketrekning ble diskutert. Mens Israel krevde at SLA skulle forbli utplassert i Sør-Libanon, nektet Beirut å gå med på dette. Samtalene brøt dermed sammen uten at noe var oppnådd.[17] I januar 1985 ble tilbaketrekningen fra resten av de okkuperte områdene iverksatt, og i juni var den fullført. Israel kontrollerte nå kun områdene som lå nærmest grensen, sør for Litani-elva. Her hadde man bare en mindre styrke utstasjonert, mellom 1000 og 1500 soldater om gangen. Patruljeringen av sikkerhetssonen var det stort sett SLA som stod for, selv om den libanesiske regjeringen protesterte mot dette. Okkupasjonen av området førte til en varig lavintensivitets-konflikt med Hizbollah, en militant organisasjon som ble opprettet i 1982 som følge av den israelske invasjonen. Konflikten var en langvarig stillstand; Hizbollah hadde ikke mulighet eller ressurser til å kaste ut okkupantene, og Israel hadde ikke viljen til å gå til krig mot dem som støttet den libanesiske organisasjonen. Etter hvert fikk Hizbollah tak i raketter som kunne nå over sikkerhetssonen og inn i Israel, noe som førte til at Israel satte igang Operasjon Accountability i 1993 og Operasjon Grapes of Wrath i 1996. Begge operasjonene hadde et umiddelbart utfall med at situasjonen roet seg for en stund, men freden varte ikke lenge. Israel gav til slutt sonen tilbake til Libanon i 2000 under ledelse av statsminister Ehud Barak som en del av en større plan for fredsavtaler med Syria og Libanon.[18] Denne planen mislyktes, og man endte opp med en spent situasjon som til slutt kulminerte med krigsutbruddet i 2006. Denne krigen endte med at Hizbollah trakk seg fra områdene sør for Litani-elva og etableringen av en FN-kontrollert buffersone i Sør-Libanon.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
