From Wikipedia, the free encyclopedia
Langhus er bygninger som i hovedsak ble brukt i Nord-Europa fra steinalderen til middelalderen. Langhus avdekkes som regel ved arkeologiske undersøkelser i dyrket mark ved hjelp av maskinell flateavdekking, og er funnet i hele Norge.
Skikken med å bygge hus der mennesker holdt til i én del, og husdyr i en annen, var utbredt i store deler av Europa. I Nederland var hus med slike fellesfunksjoner vanlige til 1700-tallet, og i Nord-Tyskland var de i bruk gjennom det meste av 1800-tallet. Langhusene var lave strukturer tilpasset landskapet med tanke på soltimer og vindretninger.
I Norge begynte man å bygge langhus omkring 2000 år f.Kr, og fortsatte med det frem til rundt 1500 e.Kr.[1] De eldste husene, som ble bygget i bronsealderen og i førromersk jernalder, hadde antakelig en levetid på 30-50 år.[2] I Norge er husene som regel mellom 20 m og 30 m lange, men det finnes eksempler på hus med inntil 80 meters lengde. De er vanligvis inntil 8-9 m brede. Langhus er som regel stolpebygde, det vil si at bærekonstruksjonen består av vanligvis parstilte jordgravne trestolper og har likhetstrekk med grindverk fra nyere tid. De nederste endene av stolpene har i enkelte tilfeller blitt brent slik at de ikke så lett skal råtne etter at de har blitt satt i jorda. Dette er noe som kan spores som kullrester i stolpehullene etter huset, og som kan brukes som dateringsgrunnlag. Veggene består som regel av et flettverk av kvister med leirklining, en blanding av leire, halm og kumøkk. Dette kan man under arkeologiske undersøkelser finne rester av, hvis leirkliningen har blitt utsatt for varme, som for eksempel ved brann. På Sørvest- og Vestlandet ble husene bygget med lave steinmurer, noe som man som regel ikke finner på Østlandet. I enkelte tilfeller er det inne i bygningen funnet kulturlag etter menneskelig aktivitet som forteller oss mye om hvordan beboerne levde.
Husene kunne være inndelt i 2 til 5 langsgående rom adskilt av stolperekker, eller inndelt i lengden slik at én del av huset var for mennesker og én for husdyr. Dette kan påvises ved fosfatanalyse, idet mengden med fosfat i jorda øker betraktelig i områder hvor husdyrene ble holdt. Det var ett eller flere ildsteder som ga lys og varme. Vinduer fantes ikke, men mange dører som kunne stå åpne om sommeren og sørge for ventilasjon. Husene var åpne oppunder mønet i begge ender, og hadde også ljore i taket.[3]
Langhusene ble bygget i skrått terreng, slik at regnvann rant unna («selvdrenering»).[4] Den øverstliggende delen var fjøs, lenger nede lå rommet med kokegroper for matlaging, deretter oppholdsrom og nederst trolig matlageret. Det høres som om kloakk fra kveget ville sive nedover til menneskenes del av huset, men dyrene stod på talle, dvs. tørrgjødsel som gjæret og avga varme til resten av bygget. Oldtidens bufe fikk ikke kraftfôr, men tørt fôr, så også gjødselen deres var tørr. Husdyrhold der dyrene står på talle med høy temperatur, er gjenopptatt i moderne kjøttproduksjon, og dyrenes helse bedres under slike forhold.[5] Ut fra fjøset var det alltid en geil («fegate») kantet med steingjerder som videt seg ut i traktform frem til utmarken, slik at ikke feet tråkket ned dyrket mark nærmere tunet.[6]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
