From Wikipedia, the free encyclopedia
John Ireland (født 11. september 1838 i Burnchurch i County Kilkenny i Irland, død 25. september 1918 i Saint Paul i Minnesota i USA) var en amerikansk katolsk biskop.
| John Ireland | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 11. sep. 1838[1][2][3][4] Kilkenny | ||
| Død | 25. sep. 1918[1][2][3][4] (80 år) Saint Paul | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1861–), teolog, katolsk biskop (1875–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Irland USA | ||
| Gravlagt | Calvary Cemetery[5] | ||
| Signatur | |||
 | |||
_(14597932529).jpg)
Ireland ble født i Irland og kom som barn til USA med sine foreldre i 1848, som emigrerte på grunn av hungersnøden etter den store potetpesten som rammet hjemlandet. De slo seg etter en tid ned i Saint Paul i Minnesota i 1852. Han fikk presteutdannelse i Meximieux i Frankrike og vendte tilbake til USA i 1861.
Ireland presteviet i 1861 i Saint Paul.[6] Han var feltprest for Fifth Minnesota Regiment i borgerkrigen frem til 1863, da helseproblemer[7] førte til at han sluttet.[8] Senere ble han berømt landet rundt som celebert medlem av veteranorganisasjonen Grand Army of the Republic.[9]
Han ble sogneprest for Saint Paul's cathedral i 1867, en stilling han vedble i til 1875.[10]
Den 12. februar 1875 utnevnte pave Pius IX ham til titularbiskop av Maronea of til apostolisk vikar av Nebraska. Allerede 28. juli samme år ble han utnevnt til koadjutor-erkebiskop ab Saint Paul. Bispevielsens sakrament mottok han av biskopen av Saint Paul, Thomas Langdon Grace, den 21. desember 1875; medkonsekrerende var biskopen av La Crosse, Michael Heiss, og den apostoliske vikar av Northern Minnesota, Rupert Seidenbusch.
Ved forgjengeren biskop Thomas Langdon Graces fratreden den 12. august 1884, overtok ham som ordinær biskop av Saint Paul.
Da Saint Paul ble elevert til metropolitanerkebispedømme i 1888, ble Ireland St. Pauls første erkebiskop.
Ireland var en karismatisk person, og klart kirkelig såvel som sterkt patriotisk.[trenger referanse] Han gikk energisk inn for at den katolske kirke i USA kunne, og måtte, «amerikanisere seg». Den kunne ikke lenger være tilfreds med å ivareta de kirkelige tradisjoner fra innvandrernes opphavsland, tradisjoner som kunne være forskjellige fra hverandre; man måtte innlate seg på å utfolde sin virkemåte etter USAs enge samfunnsmessige og kulturelle egenart. Han la stor vekt på - og her til forskjell fra hva mange protestanter hevdet - at det ingenlunde var noen motsetning mellom den katolske kirkes hierarkiske struktur, og landets demokratiske statsordning.[11] Innenkirkelig innebar hans «Americanism» at han strebet etter å avskaffe bruken av andre språk enn engelsk i menighetene. Med dette var ment de mange elementer som ikke ble feiret på latin, som hymner, lesninger, og selvsagt forkynnelsen. I hans bispedømme var det særlig mange menigheter med tyske innvandrere, og med gudstjenesteliv tilpasset dette.[12]
Erkebiskop Ireland gikk inn for likebehandling av alle raser i en tid i USA da dette konseptet ble ansett som ekstremt.[trenger referanse] Den 5. mai 1890 holdt han en preken ved Augustine's Church, i Washington, D.C., som var i en afroamerikansk del av byen, til en forsamling der det satt en rekke offentlige tjenestemenn, kongressmedlemmer inkludert hele Minnesota-delegasjonen, U.S. Treasury Secretary William Windom, og Blanche Bruce, som den andre svarte senator i landet. Irelands preken om rettferd for alle raser ble sluttet med ordene: «The color line must go; the line will be drawn at personal merit.»[13] Det ble rapportert at «erkebiskopens dristige og frittalende ord ved denne anledning skapte noe av en sensasjon i hele Amerika.»[14][15]
Året etter, i 1891, viste erkebiskop Ireland en annen side, også i pakt med hans forståelse av «Americanism» som han utviste i forhold til afro-amerikanere, men som slo ut ganske annerledes. Erkebiskop Ireland nektet å akseptere den rutenske bysantinsk-katolske prest Alexis Toths akkrediteringsdokumenter,[16] til tross for at Toth var enkemann (altså at bysantinernes annerledes disiplin vedtørende sølibatet ikke var en faktor). Ireland forbudte så Toth å gjøre prestetjeneste blant sine egne sognebarn,[17] til tross for at Toth hadde sin jurisdiksjon fra sin egen biskop og ikke stod til svars for Ireland. Erkebiskop Ireland var også involvert i bestrebelser for å få sendt alle ikke-latinske katolske geistlige ut av USA.[18] Den situasjonen som oppstod gjorde at Toth etter en tid førte tusenvis av rutenske katolikker ut av deres kirkelige enhet med Pavestolen og inn i det som etterhvert skulle bli til Orthodox Church in America.[19] Av denne grunn omtales noen ganger Ireland ironisk som «The Father of the Orthodox Church in America». Marvin R. O'Connell, forfatter av en biografi om Ireland, oppsummerer situasjonen med ordene at «if Ireland's advocacy of the blacks displayed him at his best, his belligerence toward the Uniates showed him at his bull-headed worst.»[20]
Erkebiskop Ireland, som var sosialt engasjert også på mange andre områder, ville at man skulle ruste folk til å forene tro og vitenskap etter modell fra Isaac Thomas Hecker. Hans innvirkning gjorde seg gjeldende lagt ut over det egne bispedømme og egne region av landet.[21]
Systematisk fremmet han katolske irers migrasjon ut fra byenes fattigstrøk og ut i jordbruksområdene som åpnet seg for de interesserte. Han satt i en komite som arbeidet for dette, og som kjøpte opp landområder som kunne koloniseres av slike nybyggere. De Graff og Clontarf i Swift County, Adrian i Nobles County, Avoca, Iona og Fulda i Murray County, Graceville (oppkalt etter biskop Grace) i Big Stone County og Ghent i Lyon County begynte alle som nybyggerkolonier i Minnesota etablert av erkebiskop Ireland.[22]
I hans embedstid ble det opprettet en rekke nye menigheter, og fem nye bispedømmer ble avdelt fra Saint Paul. Tallrike katolske skoler, mange colleger og ett universitet (University of St. Thomas i Saint Paul) oppstod på hans initiativ. Han var også en av de biskoper som sterkest engasjerte seg for opprettelsen av Catholic University of America i hovedstaden Washington; han var en av de fire biskoper i grunnleggelseskomitéen.[21] Synlige tegn på det stadig sterkere katolske nærvær ble kirkene Cathedral of Saint Paul i Saint Paul og Basilica of Saint Mary i Minneapolis, hvis bygging han fikk i gang, og som han rakk å se fullførte innen sin død.
Ireland var personlig venn med presidentene William McKinley og Theodore Roosevelt. På en tid da irske katolikker flest var sterke tilhendere av det demokratiske parti, var erkebiskop Ireland kjent for å helle mot republikanerne,[10] idet han opponerte mot rasediskriminering og gikk inn for like rettigheter, like privilegier, det være seg politiske, sivile og sosiale.[23]
Han ble tildelt en æresdoktorgrad ved Yale University i oktober 1901, da universitetet feiret sitt 200-årsjubileum.[24]
I 1917 syknet han kraftig inn. han døde den 25. september 1918. Ved begravelsen i september 1918 deltok åtte erkebiskoper, tretti biskoper, syv hundre prester, to hundre seminarister, og foruten dette en stor folkemengde ordenssøstre og lekfolk.[21][25]
Hans episkopalgenealogi er:
Wikiquote: John Ireland – sitater
. University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-4729-1. ISBN 978-0-8166-4729-3. Pages 143-144Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
