From Wikipedia, the free encyclopedia
John Donne (født mellom 24. januar og 19. juni 1572[14] i London, død 31. mars 1631, samme sted) var en engelsk barokk-poet, og den mest framtredende av de metafysiske poetene. Han var også satiriker, advokat og prest i den engelske kirke.
| John Donne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1572[1][2] London[3] | ||
| Død | 31. mars 1631[4][3][5][6] London[3] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker,[7][8] oversetter, advokat, låtskriver, politiker, skribent,[9] anglikansk prest,[7][8] jurist[8] | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | University of Cambridge | ||
| Ektefelle | Anne More[10][11] | ||
| Far | John Donne[10] | ||
| Mor | Elizabeth Heywood[10] | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Kongeriket England | ||
| Gravlagt | St. Pauls katedral | ||
| Språk | Engelsk[12][8][13] | ||
| Sjanger | Metafysisk poesi | ||
| IMDb | IMDb | ||
Donnes verkliste omfatter prekner, religiøse dikt, oversettelser fra latin, epigrammer, elegier, sanger, sonetter og satirer. Han lot assosiasjoner styre rim og verselinjer, og han brukte overraskende bilder, gjerne fra sin tids oppdagelser og vitenskap, noe som ikke var kjent fra renessansediktningen. Disse moderne trekkene førte til at han fikk et oppsving i modernismen på 1900-tallet, og i dag regnes John Donne som den største engelske poeten fra tiden mellom Shakespeare og Milton.
John Donne ble født inn i en katolsk familie på en tid da åpen praktisering av katolsk tro var forbudt i England.[15] Faren, John Donne, var jernvarehandler av walisisk opphav, mens moren, Elizabeth Heywood, var datter av dramatikeren John Heywood. Den katolske martyren Thomas More var hennes grandonkel.[16] Ti år gammel ble Donne sendt til Oxford og senere til Cambridge. For å få en akademisk grad måtte man sverge troskapseden til dronningen og hennes overhøyhet over kirken, og som katolikk nektet Donne å gjøre dette og fikk derfor ingen grad.[16]
Studietida og tida etter brukte Donne mye av sin arv på Londons natteliv, kvinner, litteratur og reiser. Da greven av Essex reiste på plyndringstokt til Cádiz i 1596 og Azorene i 1597, ble Donne med i likhet med andre velstående eventyrere. Ifølge hans første biograf, Izaak Walton, tilbrakte Donne deretter noen år i Italia og Spania og vendte tilbake til London med gode kunnskaper i landenes språk, lover og styresett. 25 år gammel ble han sjefssekretær hos vokter av det store riksseglet, sir Thomas Egerton, som satte så stor pris på ham som samtalepartner at han lot Donne bo i York House og spise middag med familien hver dag.[17]
John Donne publiserte lite eller ingenting, men diktene hans sirkulerte som håndskrifter, og på denne tiden begynte han å få et navn som dikter. Han skrev en del satiriske vers som viser en kynisk verdensanskuelse, men også sanger og sonetter som er bemerkelsesverdige for sin realistiske, sanselige og erotiske karakter. Han var for eksempel den første som brukte ordet «sex» til forskjell fra «love».[17]
En av gjestene i Thomas Egertons hjem var den fjorten år gamle Anne More – en fjern slektning av John Donne på morssiden. De ble dypt forelsket, men de sosiale forskjellene gjorde at de ikke kunne regne med at hennes far ville samtykke i ekteskapsinngåelse. I desember 1601 giftet de seg i all hemmelighet, og da det ble kjent, mistet Donne jobben og ble for en kort tid sperret inne. Ekteskapet ble likevel bekreftet gyldig, men Donnes rykte var ødelagt, og til tross for den grundige utdannelsen og poetiske begavelsen, levde han og den voksende familien flere år i fattigdom. Verkene hans fikk på denne tiden en alvorlig undertone. I to Anniversaries, An Anatomy of the World (1611) og Of the Progress of the Soul (1612), kommer det klart fram at han var blitt rystet i troen på middelalderens livsanskuelse – dette var en tid med voksende tvil rundt tradisjonell politikk, vitenskap og filosofi. Satiren Ignatius his Conclave (1611) var sannsynligvis det første engelskspråklige verket der Galileo Galileis navn ble nevnt.
Etter en lang tid med finansielle bekymringer og ren nød – i denne tiden var han to ganger parlamentsmedlem (1601 og 1614) – fulgte han endelig kong Jakob I's råd og lot seg prestevie i 1615. Etter at hustruen Anne døde i 1617, bare 32 år gammel, fikk diktningen hans en dystrere tone, særlig i Holy Sonnets.
Donne skrev en rekke religiøse verk etter at han ble presteviet, for eksempel Devotions (1624) og en mengde prekener, hvorav enkelte ble publisert i hans levetid. Preknene hans regnes blant de beste i engelsk litteratur. Som konvertitt til den anglikanske kirken fungerte Donne som en formidler mellom trosretningene i en tid med uforsonlige motsetninger mellom katolikker og protestanter. I 1621 ble han utnevnt til domprost ved St. Pauls katedral i London og hadde denne posten til sin død i 1631.
This ecstasy doth unperplex
(We said) and tell us what we love;
We see by this, it was not sex;
We see, we saw not, what did move:[18]The Ecstasy
innunder, mellom, over, på og i.
Å mitt Amerika, mitt ny-funn'land[19][20]«Elegy 19. To his Mistress Going to Bed»,
gjendiktet av Åsmund Bjørnstad
sin ynde, som eit andlet i sin haust?[21][22]«Elegy 9. The Autumnal»,
gjendiktet av Åsmund Bjørnstad
To formuleringer fra Donnes verk har blitt hyppig brukt i populærkulturen, nemlig talemåten «no man is an island» og «for whom the bell tolls», den siste ble brukt som tittel i en roman av Ernest Hemingway (den norske tittelen, Klokkene ringer for deg, er en omskriving av neste setningsledd i samme dikt: «it tolls for thee»). Begge sitatene stammer fra samme avsnitt i «Meditation 17»:
Et annet av Donnes uttrykk som har levd videre, er a handful of dust,[24] et uttrykk som T.S. Eliot senere gjorde bruk av i The Waste Land: «I will show you fear in a handful of dust» (Jeg skal vise deg frykt i en håndfull støv). Donne brøt med samtidens estetikk i sitt loppedikt, der en loppe forener de elskende ved å drikke blod av dem begge. Ut fra datidens moralbegreper får de ikke fysisk forenes før bryllupet, men blodet deres blandes i loppen, som derfor er urørlig, for hvordan skal det går med kjærligheten om paret tar livet av den som forener dem? Sluttverset inneholder disse linjer i Åsmund Bjørnstads oversettelse:
(...)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
