From Wikipedia, the free encyclopedia
Den anglikanske kirke, eller Det anglikanske kirkefellesskap, er en fellesbetegnelse på en rekke kirker som har sitt utspring i Den engelske kirke (Church of England). Den anglikanske nattverden er det tredje største kristne kirkefellesskapet etter de katolske og østortodokse kirker.[1][2] Kirken ble grunnlagt i 1867 i London, og har mer enn 85 millioner medlemmer[3][4] innenfor Den engelske kirke og andre autokefale nasjonale og regionale kirker i kirkefellesskapet.[5] Den tradisjonelle opprinnelsen til anglikansk doktrine er oppsummert i de trettini artiklene (1571). Erkebiskopen av Canterbury (fra 2023, Justin Welby) i England fungerer som et fokus på enhet, anerkjent som primus inter pares («først blant likeverdige»), men utøver ikke autoritet i anglikanske provinser utenfor Den engelske kirke. De fleste, men ikke alle, medlemskirkene i kirkefellesskapet er de historiske nasjonale eller regionale anglikanske kirkene.
| Den anglikanske kirke | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Hovedgren | Den anglikanske kirke, kristendom | ||
| Grunnlagt | 1867 | ||
| Grunnlegger | grunnlagt da Henry VIII brøt med Paven | ||
| Utgått fra | Den katolske kirke | ||
| Leder | Erkebiskopen av Canterbury | ||
| Antall medlemmer | 80 millioner | ||
| Geografi | Spred over hele verden, der Storbritannia hadde kolonier. | ||
| Hovedkontor | London | ||
| Sakramenter | Sju sakramenter, men setter dåp og nattverd i en særstilling før skriftemål, ekteskapsingåelse, ordinasjon, konfirmasjon og sykesalving | ||
| Bekjennelseskrifter | Bibelen, de økumeniske trosbekjennelser (den nikenske, den apostoliske og den athanasiske), Chicago-Lambeth Quadrilatera | ||
| Andre skrifter | Thirty-Nine Articles, Book of Common Prayer | ||
| Nettsted | www.anglicancommunion.org (en) | ||
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Reformasjonen (1500-tallet) |
|
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
| Etterreformatoriske kirkeretninger |
|
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
| Norske, protestantiske kirker |
Kirkene er protestantiske, men har samtidig sterke trekk fra katolisismen ettersom den engelske reformasjon hadde en annen form enn den som fant sted i for eksempel Tyskland og Skandinavia. Mens reformasjonen i disse landene skjedde som et fullstendig brudd med katolisismen og opprettelsen av en ny kirke, var reformasjonen i England kun en endring av kirkens lære og et brudd med paven som kirkens øverste leder. Den engelske kirke anser seg selv som den samme kirken som den var før reformasjonen, og fastholder derfor blant annet apostolisk suksesjon – i motsetning til de fleste andre protestantiske kirkesamfunn. Flere av kirkene bruker betegnelsen «episkopal» (biskoppelig) i stedet for anglikansk, blant dem Den episkopale kirke i USA.
Det anglikanske kirkefellesskapet ble offisielt og formelt organisert og anerkjent som sådan på Lambethkonferensen i 1867 i London under ledelse av Charles Longley, erkebiskop av Canterbury. Kirkene i det anglikanske kirkefellesskapet anser seg selv for å være en del av den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke som uttrykt i den nikenske trosbekjennelse, og å være både katolske og reformerte. Som i Den engelske kirke selv, omfatter det anglikanske kirkefellesskapet det brede spekteret av tro og liturgiske praksiser som finnes i de evangeliske, sentrale og anglo-katolske tradisjonene til anglikanismen. Hver nasjonal eller regional kirke er fullstendig uavhengig, og beholder sin egen lovgivningsprosess og bispedømme under ledelse av lokale primater. For noen tilhengere representerer anglikanisme en ikke-pavelig katolisisme, for andre en form for protestantisme, men uten en ledefigur som Martin Luther, John Knox, Jean Calvin, Ulrich Zwingli, John Wesley eller Jan Hus.[6]
De fleste av medlemmene bor i den engelskspråklige sfæren i de tidligere britiske territorier. Full deltakelse i det sakramentale liv i hver kirke er tilgjengelig for alle medlemmer. På grunn av deres historiske kobling til England (ecclesia anglicana betyr «den engelsk kirke»),[7] er noen av medlemskirkene kjent som «anglikanske», for eksempel den anglikanske kirken i Canada. Andre, for eksempel Den irske kirken (Church of Ireland) og de skotske og amerikanske episkopale kirkene, har offisielle navn som ikke innebærer «anglikansk». Motsatt er noen kirker som bruker navnet «anglikansk» som ikke er en del av kirkefellesskapet. Disse har generelt vært uenige på grunn av strid om retningen for kirkefellesskapet. Stridens kjerne var velsignelse av ekteskap mellom to av samme kjønn. Den 20. februar 2023 ga ti provinsielle kirkefellesskap og anglikanske omstillingskirker innen Global South Fellowship of Anglican Churches (GSFA) ut en uttalelse om at de hadde erklært «svekket kirkefellesskap» med Den engelske kirke og ikke lenger anerkjente Justin Welby som «først blant likeverdige» blant biskopene av kirkefellesskapet, som de facto markerte et skisma innenfor den anglikanske nattverden.[8][9][10]
Anglikansk kommer fra det latinske ordet anglicana og betyr «engelsk». Den engelske kongen Henrik VIII ble uenig med paven i 1534 fordi han ikke fikk pavens tillatelse til å skille seg fra sin kone. Slik ble kongen leder for en engelsk statskirke. Etter mye strid ble kirkesamfunnet grunnfestet og ført videre under Elisabeth I: The Church of England framsto dermed som et eget kirkesamfunn.
Den anglikanske kirke er organisert i nasjonal- eller regionkirker, og er særlig fremtredende i tidligere britiske kolonier.
Øverst i Den anglikanske kirke står erkebiskopen av Canterbury. Han har ingen direkte makt i de enkelte kirker, men leder samarbeidet mellom dem og er åndelig overhode.
Hver nasjonal- eller regionkirke, også kalt 'provins', er ledet av en primas, som har forskjellige titler i de forskjellige land; i de fleste land er han erkebiskop. Kirkene inndelt i bispedømmer.
Det finnes tre nivåer i kleresiet: Biskop, prest og diakon. Det kreves ikke prestelig sølibat. Kvinner kan ordineres til diakon i de fleste provinser, til prest i mange, og til biskop i noen få.
I tillegg til de kirker som er direkte tilknyttet Det anglikanske kirkefellesskapet, er kirkene i kommunion (nattverdsfellesskap) med en rekke andre kirkesamfunn.
Gjennom Porvoo-avtalen har de anglikanske kirkene i Storbritannia og Wales nattverdsfellesskap også med de lutherske kirkene i Norden og de baltiske statene. Den norske kirke er gjennom Porvoo-avtalen blitt utfordret på sin praksis med å la ikke-ordinerte teologistudenter forrette nattverd og sin tidligere praksis med å la fungerende biskoper (ofte domproster) ordinere prester, noe som er i strid med avtalen.
Articles of faith er en tekst der den grunnleggende læren er nedskrevet, og inneholder 13 punkter.
Anglikansk doktrine er basert på Skriften, tradisjon og fornuft. Det siste betyr at doktrinen per definisjon er foranderlig. Ved siden av Bibelen er de tre store trosbekjennelser (den nikenske, den apostoliske og den athanasiske), Book of Common Prayer og de Trettini artikler. Sistnevnte dokument er kalvinsk inspirert, og bruken av det varierer fra land til land.
Det er store indre forskjeller, med høykirkelig og lavkirkelig som sentrale inndelinger. De forskjellige gruppene strekker seg fra de som er svært nær Den katolske kirke til de som er nesten kalvinske. Flertallet hører til den «bredkirkelige»sjon (Broad Church), som ligger mellom de to ytterpunktene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
