norsk biskop og naturforsker From Wikipedia, the free encyclopedia
Johan Ernst Gunnerus, også skrevet Johann Ernst Gunnerus, (født 26. februar 1718 i Christiania, død 25. september 1773 i Kristiansund[4]) var en norsk polyhistor. Han var biskop i Trondhjem (1758–1773) og kjent som en av stifterne av Norges eldste vitenskapelige institusjon, Det Trondhiemske Selskab, i 1760. Selskapet fikk sitt nåværende navn i 1767: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). Gunnerus utarbeidet Norges første flora: Flora Norvegia, publisert i 1766 (bind 1) og 1776 (bind 2).
| Johan Ernst Gunnerus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. feb. 1718[1] Christiania | ||
| Død | 25. sep. 1773[2][3] (55 år) Kristiansund | ||
| Beskjeftigelse | Botaniker, ornitolog, karsporeplanteekspert, bryolog, prest, zoolog, teolog, lichenolog, universitetslærer, mykolog, filolog, filosof | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad (1760) (av: teologi) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab | ||
Han er også kjent for sin brevveksling med den svenske naturforskeren Carl von Linné. Brevene er gjennom årene publisert og analysert i flere bøker og artikler.
Johan Ernst Gunnerus ble født som sønn av stadskirurg, senere stadsfysikus, Erasmus Gunnerus og Anna Gerhard, som var av skotsk familie. Faren het opprinnelig Rasmus Gunner, men, som mange andre i samtiden, hadde han latinisert navnet sitt, slik for eksempel slekten Pontoppidan, som egentlig het Broby, gjorde. Johan Ernst Gunnerus ble i flere sammenhenger omtalt som Gunner av dem som kjente ham godt. Johan Nordahl Brun brukte denne navneformen i et dikt fra 1770.[5]
I 1729 begynte Johan Ernst på Christiania katedralskole, og tok en glimrende examen artium i 1737. I skolebygningen henger en minnetavle med Gunnerus navn, som den andre av skolens elever, den første er Hallvard Gunnarssøn.[6][7]
Etter et kort opphold i København studerte han filosofi og teologi på egen hånd, inntil han igjen kunne reise til København i 1740. Her ble han i to år, før han fikk kongelig stipend og reiste til Halle i Tyskland. Der studerte han i to år, samtidig med at han var hovmester hos adelsmannen von Stahl. I 1744 ble han, sammen med von Stahl, tatt opp i en nyopprettet frimurerlosje. Gunnerus' lærer, legen og naturforskeren Johann Gottlob Krüger, var også medlem.[8]
I 1745 kom Gunnerus til universitetet i Jena. Her ble han i ti år, og fikk sin magistergrad.[6] Også i Jena ble han medlem av en nystartet frimurerlosje. Han ble i tillegg medlem av det latinske selskapet Societatis Latina Iensesis, og skrev to tekster til selskapets årbok. Det er ikke kjent om han var medlem av noen frimurerlosje etter at han kom til København i 1755.[9]
Gunnerus er en av de merkeligste skikkelser vi kjenner fra naturforskningens barndom i vårt land: han var den siste av de store polyhistoriene, og vi kan si at han også var den første egentlige organisator av et vitenskapelig liv og miljø i Norge
førstebibliotekar Harald Nissen[10]
Mens han var i Tyskland publiserte han flere filosofiske verker basert på Gottfried Leibniz' og Christian Wolffs ideer.[10]
I 1748 begynte han å holde forelesninger ved universitetet. I tillegg arbeidet han på sitt verk om natur- og folkeretten, som ble utgitt i 1748–1752. I 1754 ble han utnevnt til professor og lærer i hebraisk i Danmark.
Gunnerus forble ugift hele livet.[6] Han døde under en visitas i Kristiansund 25. september 1773.
Gunnerus kom til København ved påske 1755 og ble ordinert 12. juni. Han hadde aldri tatt teologisk embetseksamen, så det måtte dispensasjon til for at han skulle kunne vies til prest.[11] Han foreleste ved universitetet i teologi, logikk, metafysikk, natur- og folkerett,[10] og utøvde sitt prestelige embete som sogneprest i Herlufsholm sør på Sjælland.
Den 30. juni 1758 ble han utnevnt av kong Frederik IV til biskop i Trondhjems stift.[10] Dette stiftet omfattet hele det nordlige Norge, fra Romsdal i sør til den russiske grense i nord. En visitasreise kunne ta flere måneder.
I 1760 fikk han sin teologiske doktorgrad med avhandlingen Dissertatio theol. inauguralis de existentia & possibilitate resurrectionis mortuorum. Mesteparten av teksten, også bibelsitatene, er på latin.[12]
I 1771 foreslo Gunnerus, som en av de første, at det burde opprettes et eget universitet i Norge. Det burde, ifølge ham, legges til Kristiansand.[13]
Da han flyttet til Trondhjem, ble naturvitenskap hans hovedinteresse.[10] Han benyttet sin posisjon som biskop til å oppfordre prestene til å drive vitenskapelige studier,[14] og han bedrev selv naturstudier på visitasreisene.
Umiddelbart etter at han tiltrådte som biskop i 1758, sendte Gunnerus et hyrdebrev på 40 sider til prestene i «Tronhjems Stift». Skriftet viser at han som teolog var påvirket av tidens filosofiske tanker, men han sto helt på den kristne rettroenhetens grunn. Han åpnet imidlertid for fornuftens innflytelse på sin teologiske tenkning. Dette hyrdebrevet var spesielt ved at det ikke kun befattet seg med teologiske tema. Han oppmuntret prestene til å dyrke vitenskapene ved siden av teologi og filosofi. Han skrev at det hadde vært – og fortsatt var – lærde menn i Trondhjems by og stift, og listet opp en rekke forfattere født eller bosatt i byen eller stiftet, med en oversikt over deres skrifter. I hyrdebrevet skrev han også om et vitenskapelig selskap han ønsket å opprette. Han inviterte prestene til å ta del i dette selskapet. For å bli medlem, måtte man ha utgitt eller meddelt en prøve på sin innsikt i et vitenskapelig emne.[10] Slik utdypet han hva selskapet i hovedsak skulle beskjeftige seg med: «Oratorie, Poêsie, den naturlige og anden Historie, Physik, de naturlige Tings Hensigt og Guddommelige Øjemærke, Oeconomie, Psychologica Empirica og andre Ting, som, og for saa vidt, de lader sig afhandle på en smuk og behagelig Maade, og ikke overstiger fornuftige Ustuderedes Horizont, bliver derudi vort Øjemerke».[15] Hyrdebrevet ble oversatt til tysk året etter, og var da utvidet og klargjort noe, her ble også naturvitenskapene nevnt blant vitenskapene prestene burde sette seg inn i.
I 1760, to år etter at han ble utnevnt til biskop, opprettet Gunnerus Det Trondhiemske Selskab sammen med historikerne Peter Frederik Suhm og Gerhard Schøning. Alle tre hadde stiftet bekjentskap med lærde selskaper tidligere. Det Trondhiemske Selskab fikk, gjennom kongelig stadfestelse av statuttene, sitt nåværende navn i 1767: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.[16] Det var Gunnerus som var drivkraften i Selskabet, og han opparbeidet seg internasjonal anerkjennelse med sine publikasjoner. Den svenske botanikeren Carl von Linné var én av dem som omtalte hans forskning i rosende ordelag.[17] Som naturforsker utgav Gunnerus en rekke avhandlinger og artikler i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, innenfor zoologi, botanikk og mineralogi.[18] Det Trondhiemske Selskab begynte utgivelsen av denne skriftserien i 1761. Allerede i første bind hadde Gunnerus flere naturvitenskapelige artikler, i tillegg til én om sjelens udødelighet og en om Salomos prediken. De naturvitenskapelige artiklene handlet om mineraler i Nordland og Finnmark; om havhesten; om noen «Lom-artede Fugle» og om uår og misvekst i Trøndelag.[18]
Gunnerus var opptatt av Opplysningstidens idealer om en opplyst allmennhet.[19] Ved universitetet var latin fortsatt språket for disputaser, og tildels for forelesninger og den interne skriftlige kommunikasjon, men «den opplyste allmennhet» behersket sjelden dette språket, og Det Trondhiemske Selskab valgte dansk som arbeidsspråk helt fra starten, for å nå flere med formidling av vitenskapelige resultater og tekster.[12]
Selskabet ble en forløper for de norske universitetene, for museer og bibliotek.[11]
Gunnerus var selvlært som naturforsker, og var opptatt av å få sine arbeider vurdert av sakkyndige. En tid etter at manuskriptet til det første bindet i Selskabets skriftserie var sendt til trykking ved nyttår 1761, sendte han sitt første brev til den ubestridte autoritet i samtidens naturforskning,[20] Carl von Linné. Dette ble innledningen til en brevveksling som varte til 1772, året før Gunnerus døde. Han betraktet selv sine naturstudier som et arbeid han utførte «til Guds evige Navns priis». Dette skrev han også til Linné, som hadde et samsvarende livssyn. Linné talte og skrev ofte om skaperverkets underfulle skjønnhet og hensiktsmessighet, en naturlig åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom, parallell med den bibelske ved Jesus Kristus. I korrespondansen mellom ham og Gunnerus var det likevel saklige, vitenskapelige drøftinger som dominerte.[20] Fra han sendte sitt første brev til Linné, om sine tidligste forsøk og fremtidsplaner, vokste Gunnerus' kunnskap og sikkerhet. Han fikk etterhvert bedre hjelpemidler, og utvidet sitt kjennskap til faglitteraturen. Hans evne til å observere vakte Linnés beundring, og brevene fra ham til Gunnerus ble etterhvert like mye brev fra en venn som fra en rådgiver. I 1767 viste han sin venn den største heder en botaniker kan yte en fagfelle: Han ga navnet Gunnera til en nyfunnet planteslekt.[20]
Linné omtalte Gunnerus slik i et brev: «Det er ikke og har aldri vært i denne verden en biskop som Dem. De alene anerkjenner begge Guds bøker: den åpenbarte og naturen. De pålegger Deres underordnede teologer også å lese i naturens bok … Gid vi hadde Dem som erkebiskop i Uppsala!» (oversatt fra latin).[6]
Totalt gikk det 44 brev mellom de to herrene, som, såvidt man vet, aldri møttes.[21] Brevene er gjennom årene publisert og analysert i flere bøker og tidsskriftartikler.[22]
Fra tidlig i 1760-årene gjorde Gunnerus zoologiske og botaniske studier parallelt, til tider med størst vekt på de siste, ettersom han arbeidet med sitt botaniske hovedverk Flora Norvegica. Han hadde aldri studert botanikk, men følte det som sin religiøse og patriotiske plikt å utarbeide en flora. Linné støttet ham og inspirerte ham i hans arbeid med floraen.[23]
Flora Norvegica var Norges første flora. Den er skrevet på latin, og består av to bind. Første bind ble utgitt i 1766, det andre ble publisert av Gunnerus' nevø, N.D. Gunnerus, i 1776, tre år etter Gunnerus' død. Verket omfatter 1 118 arter fra hele Gunnerus' bispedømme, Trondhjems Stift. På visitasreisene samlet han planter til sitt omfattende herbarium, som et grunnlag for arbeidet med floraen. Innsamlingene ble gjort i perioden 1762–1772. Prestene i stiftet sendte også inn planter til ham.
Gunnerus' herbarium oppbevares i dag ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS).[24] Det er digitalisert i sin helhet.[25] Flora Norvegica er også digitalisert av DKNVS, og er tilgjengelig i databasen gunnerus.no.[26]
Gunnerus beskrev flere arter av fisker, fugler, krepsdyr og planter. Her er et utvalg:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
