From Wikipedia, the free encyclopedia
James Jackson Jeffries, også kalt Jim Jeffries, (født 15. april 1875 i Ohio, død 3. mars 1953 i California) var en amerikansk bokser.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| James J. Jeffries Big Jim | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. apr. 1875[1][2][3] Caroll | ||
| Død | 3. mars 1953[1][2][3] (77 år) Burbank | ||
| Beskjeftigelse | Bokser, skuespiller | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Inglewood Park Cemetery | ||
| Høyde | - | ||
| Antall kamper | 21 | ||
| Seire | 18 | ||
| Tap | 1 | ||
| Uavgjort | 2 | ||
| Seire ved KO | 15 | ||
| Vektklasse | Tungvekt | ||
Jim Jeffries har i nyere tid vært mest husket for Battle of the Century som han tapte for Jack Johnson. Johnson ble med det tidenes første fargede verdensmester i tungvektsboksing. Jeffries var imidlertid på høyde med flere boksere i historien. Han var en fryktet tungvektere i sin tid.
Jeffries var langt større enn sine jevnaldrende og allerede tidlig i tenårene kunne han måle krefter med voksne menn, i en tid da folk gjerne hadde fysisk krevende jobber.
Som ung mann utmerket Jeffries seg i en rekke idretter. Hovedidrettene hans var boksing, bryting og turn, men han imponerte også i flere friidrettsgrener, deriblant høydehopp og sprint. Som 16-åring løp Jeffries 100 yards (91,4 meter) på ti sekunder. Dette var en imponerende tid på 1890-tallet.
Jeffries gjorde det spesielt bra i idretter som krevde rå styrke og utholdenhet. Med sine 90-100 kilo og høyde på 188 cm var han på størrelse med en moderne tungvekter.
Etter hvert ble det klart at Jeffries' største talent lå innen boksing. Etter en relativt kort amatørkarriere debuterte han som proffbokser som 21-åring i 1896 ved å slå ut motstanderen sin i 14. runde (enkelte kilder hevder kampen gikk 17 runder). Jeffries' debutkamp var stipulert til 20 runder.
Han bokset mer på styrke enn teknikk, og var en meget offensiv bokser.
Etter elleve måneder som proff møtte Jeffries sin første rangerte motstander. Journalistene var stort sett enige om hvem som var de beste bokserne på den tiden. Joe Choynski hadde en recliste som lød 32-6-2, og hadde delt ring med flere store boksere, inkludert den daværende VM-mesteren, James J. Corbett, Bob Fitzsimmons, George Godfrey og Tom Sharkey.
I en blodig kamp i november 1897 kjempet Jeffries og Choyinski til en uavgjort dommeravgjørelse etter 20 runder. Choyinski utbokset Jeffries i første halvdel av kampen, men etterhvert som han begynte å trøtne, skrudde Jeffries opp tempoet mer og mer for hver runde. Mot slutten av kampen hadde Choyinski problemer flere ganger, og han uttrykte lettelse da siste runde var over. Jeffries var en bokser som klarte å opprettholde høyt tempo gjennom en hel kamp. Jeffries pådro seg stygge kutt inne i munnen i løpet av kampen. At boksere fikk kuttskader i munnhulen var nokså vanlig. Dette var før tannbeskyttere kom i bruk, og innsiden av lepper og kinn ble ofte skåret opp som følge av at slag klemte og rev vevet i munnhulen den mot tennene. I løpet av kampen mottok Jeffries et hardt slag på munnen som gjorde at innsiden av overleppen ble sittende fast i glippen mellom fortennene. Vevet i leppen satt så hardt fast at Jeffries trener måtte klippe over vevet som satt fast.
Etter uavgjort-avgjørelsen mot Choyinski var det klart at få boksere ville klare å måle krefter og utholdenhet mot Jeffries. VM-kamper på denne tiden var som regel stipulert til 25 runder, og målet var å få Jeffries i en tittelkamp så fort som mulig. Jeffries' neste store test skulle være den fryktede fargede australske bokseren, Peter Jackson. Jackson hadde i mange år forgjeves forsøkt å få en kamp mot den gamle mesteren John L. Sullivan. Til Jackson utallige utfordringer på slutten av 1880-tallet svarte Sullivan kort «I have never fought a nigger, and I never shall!». Dette på tross av at Jackson var ansett av alle som den beste utfordreren i verden. Det var ikke før James J. Corbett kjempet til en uavgjortavgjørelse mot Jackson etter 61 runder i 1891 at Sullivan endelig fant det han mente var en verdig utfordrer til tronen sin. Jackson ble frosset ut av VM-bildet fordi han var farget, ikke fordi han var så god som han var.
Jeffries hadde stor tro på seg selv og visste at en seier over Jackson ville være en VM-billett. Jackson var favoritt da han gikk inn i kampen mot Jeffries med en 47-1-3 (32 KO) recliste. Jeffries knuste Jackson allerede i tredje runde.
Jeffries ønsket nå å utkjempe en VM-kamp. Året i forveien hadde Bob Fitzsimmons tatt VM-tittelen fra James J. Corbett ved å slå ham ut i 14. runde. Jeffries visste at teknikeren Corbett ville være vanskelig å slå, med den tidligere mellomvektsmesteren Bob Fitzsimmons hadde en boksestil som passet Jeffries bedre. Problemet var at Fitzsimmons var mer interessert i å tjene penger som VM-mester på annen måte enn å forsvare tittelen.Til Jeffries utfordringer svarte Fitzsimmons at han ikke hadde gjort seg fortjent til en VM-kamp ennå.
«Sailor» Tom Sharkey hadde ord på seg for å være den røffeste bokseren i verden. Han var en brawler som Jeffries, men hadde mye mer erfaring og kunne skryte av en 28-0-5 (24 KO) recliste. Noen av kampene hans hadde til og med vært «bare-knuckle kamper». På papiret var han en bedre og mer erfaren bokser, men Jeffries visste at veien til en VM-kamp gikk forbi ham. Selv om Sharkey teknisk sett var ubeseiret, hadde Bob Fitzsimmons slått ham ut et par år tidligere. Dommeren i kampen deres, den gamle westernlegenden Wyatt Earp, hadde satt pengene sine på en Sharkey seier, og da Fitzsimmons senket Sharkey med sine fryktede kroppslag i 8. runde av kampen deres, fikk Earp panikk ved tanken om at innsatsen hans skulle gå tapt og erklærte Sharkey som vinner fordi Fitzsimmons hadde slått under beltestedet. Alle i publikum var uenig i avgjørelsen og pep ut Earp. Da Fitzsimmons konfronterte Earp etter kampen for å klage på avgjørelsen, svarte Earp med å true Fitzsimmons med revolveren sin. Fitzsimmons måtte pakke sakene sine å komme seg ut av byen. Denne hendelsen svertet mye av det gode ryktet Wyatt Earp hadde. Det er skrevet en egen bok om denne kampen og de påfølgende hendelsene, The Earp Decision er skrevet av Jack Demattos.
Som Peter Jackson og Joe Choyinski så var også Tom Sharkey favoritt over James Jeffries i kampen. Bokseekspertene på den tiden konkluderte med at Sharky gjorde alt bedre eller like bra som Jeffries, og han hadde mange ganger mer erfaring i tillegg. Sharkey og Jeffries møtte hverandre i San Francisco den 6. mai 1898, kampen var stipulert til 20, og vinneren ville få en kamp mot VM-mesteren, Bob Fitzsimmons. De to brawlerne kjempet 20 forrykende runder mot hverandre i svært høyt tempo. Begge boksere pådro seg stygge kuttskader og var rystet flere ganger i løpet av kampen. Da gong-gongen gikk for siste runde ble Jeffries erklært som vinner på poeng og offisiell utfordrer til VM-tittelen. I løpet av sine første 10 kamper hadde Jeffries slått 3 av de beste tungvekterne i verden. Jeffries var ydmyk etter kampen og erklærte at Sharkey var hans tøffeste motstander.
VM-kampen mot Fitzsimmons var nå sikret. Selv ikke VM-mesteren kunne nekte for at Jeffries var en verdig utfordrer. Faktisk uttalte han at Jeffries prestasjoner i forhold til hvor lite erfaring han hadde var forbløffende, men Jeffries skulle nok selv finne ut nøyaktig hvorfor Fitzsimmons var VM-mester. Den 9. juni 1899 fant kampen sted i Brooklyn, New York. Mesteren var favoritten selv om Jeffries var betydelig større og tyngre, men Fitzsimmons hadde gjort karriere ut av å slå ut enda større og tyngre menn enn Jeffries.
Bob Fitzsimmons sies å være en av tidenes kilo-for-kilo aller beste og mest hardtslående boksere. Han var den første bokseren som ble VM-mester i tre vektklasser og møtte alle de beste bokserne i verden fra mellomvekt og oppover i en periode fra 1890-tallet til tidlig 1900-tallet. Selv om han sjelden veide mer enn 75 kg, hadde han ingen betenkeligheter med å møte boksere som veide 40-50 kg mer enn ham selv. Det var Fitzsimmons som uttalte det etterhvert kjente uttrykket the bigger they are, the harder they fall. Det var ingen papir-mester som Jeffries skulle opp mot, Fitzsimmons hadde slått alle nevneverdige boksere i verden innen 1899.
Kampen mellom Jeffries og Fitzsimmons var eksplosiv fra første sekund. Fitzsimmons var en smart bokser som visste at det å krige med en mann så sterk som Jeffries ville kun være til fordel for Jeffries, og han brukte derfor teknikk og rette støt for å holde kjempen unna. Jeffries tok i mot mange fulltreffere som ville ha sendt de aller fleste andre tungvektere deisende i kanvasen, men det var i stor grad denne kampen som skapte legenden om Jeffries stålkjeve. Etter hvert som hver runde gikk slo Fitzsimmons seg mer og mer tom for krefter og Jeffries kom mer og mer inn i kampen. Endelig i 11. runde klarte Jeffries å overvelde mesteren så mye at Fitzsimmons sank i kanvasen og ble telt ut. James J. Jeffries ble erklært VM-mester i tungvekt via knockoutseier i 11. runde i sin 11. proffkamp.
Umiddelbart etter seieren over Fitzsimmons ble Jeffries utfordret av sin gamle rival, «Sailor» Tom Sharkey. Jeffries hadde ingen planer, som tradisjonen var, om å melke tittelen mest mulig utenfor ringen. Jeffries hadde satt seg et nytt mål etter å ha nådd sitt første. Han ville være den største tungvekteren gjennom tidene, en tittel som tilhørte «The Great John L.» (John L. Sullivan). Tom Sharkey hadde gjort seg verdig til en VM-kamp mot den nye mesteren basert på deres første jevne kamp alene. I tillegg hadde han gått flere kamper mot sterke navn siden det møtet.
Returkampen mot Sharkey var stipulert til 25 runder og skulle finne sted på Coney Island, New York den 3. november 1899. Under treningsoppholdet foran kampen hadde Jeffires skadet venstre skulderfeste. Vanligvis blir kamper utsatt eller avlyst pga. slike skader, men Jeffries insisterte på at ting skulle gå som avtalt. Skaden gjorde at Jeffries slagkraft i venstre arm var betraktelig redusert, men han tok sjansen likevel. Mot sin tøffeste motstander skulle han altså gå inn i kampen med en skade som reduserte han som bokser. Dette ville vært uaktuelt i dag. Det var en rekke omstendigheter rundt denne kampen som var unike. For det første ble det regnet som tidenes beste boksekamp frem til da, og var regnet som dette i flere tiår senere. Thomas Alva Edison var på plass med filmkameraet sitt, det skulle være første gang en innendørs boksekamp ble filmet. Problemet var at for å få nok lys til at det kunne bli et brukbart opptak, måtte det lys til – mye lys. Lampene over ringen var senket så lavt at Jeffries kunne ta på dem ved å strekke armen i været. Det var nesten blendene for boksere, dommeren brukte cowboyhatt med et kaldt håndkle opp under fordi den ekstra varmen lampene avga rett over boksernes hode var uutholdelig. Flere av tilskuerne ringside besvimte pga. heteslag. Likevel klarte Jeffries og Sharky å prestere 25 actionfylte runder. Jeffries ble tildelt seieren på poeng.
Kampen og varmen fra lampene var en så enorm påkjenning for bokserne at få dager etter kampen hadde begge boksere mistet mesteparten av håret på hodet. Dette var forbigående, men sier mye om hvor ille varmen må ha vært i dette oppgjøret. Originalfilmen av kampen har vært savnet i mange tiår. Det som imidlertid er en kuriositet er at kampen ble piratfilmet, og Jeffries vs. Sharkey 2 er verdens første kjente piratopptak.
Jeffries stjernestatus hadde nå nådd vanvittige proporsjoner. Han ble omtalt i dikt og folkesanger, og vandrehistoriene om han var mange. En lege foretok en helsesjekk på Jeffries rundt denne tiden og konkluderte med at Jeffries styrke og helse gjorde at han «was simply not human» – umenneskelig. En historie om Jeffries forteller at han var på jakttur med noen venner; de hadde sporet en voksen hjort i en hel dag og da de endelig fikk skutt den, bar Jeffries den på skuldrene hele de 11 km tilbake til jaktleiren uten pause. Faktisk hadde resten av jaktlaget problemer med å følge tempoet hans. Jeffries deltok ofte i styrkeløft konkurranser med gode resultater og gikk for å være verdens sterkeste mann på begynnelsen av 1900-tallet, og vandrehistoriene om han tok ingen ende da han satte ny rekord for korteste VM-kamp da han slo ut sin neste utforder på 55 sekunder, en rekord som står i dag (når det gjelder en VM-tittel, ikke forbundstitler).
I 1900 møtte Jeffries det som skulle være sin vanskeligste motstander. Eks-mesteren «Gentleman» James Corbett var et naturlig valg av motstander. Han var høyt rangert og et kjent navn. I sin forrige kamp hadde Corbett utbokset Tom Sharkey fullstendig før han ble diskvalifisert ved at en av sekundantene sine entret ringen før gong-gongen ringte for 8. runde. Dette er diskvalifikasjonsgrunnlag og dommeren hadde ikke annet å gjøre enn å følge reglene. Corbett var ikke ukjent for Jeffries. Han hadde leid inn den unge Jeffries som sparringspartner i 1892 da han trente til sin VM-kamp mot John L. Sullivan. Corbett hadde også fungert som en av Jeffries sekundanter i kampen mot Fitzsimmons året før, mer for sin egen del enn for Jeffries, for det ble sagt at Corbett og Fitzsimmons hadde et så genuint hat forhold til hverandre og Corbett ville være så nære som mulig da den erkerivalen hans ble telt ut. Jeffries husket godt hvor godt Corbett hadde utbokset ham under sparringsøktene deres åtte år tidligere, men nå var Jeffries ikke lenger uerfaren 17-åring, men en 25 år gammel tungvektsmester bokseringen ikke hadde sett maken til. Han mente at de ville være jevnt matchet nå, og han gav den gamle mesteren en sjanse.
Det var ingen gammel, utbrent eks-mester som møtte til kamp mot Jeffries. Corbett leverte sin aller beste prestasjon i ringen noensinne, skrev eksperter som satt ringside til kampen. Den større og sterkere Jeffries så forvokst og klossete ut ved siden av. Hadde dette vært en 12 eller 15 runders kamp ville Corbett ha vunnet en soleklar poengseier. Men det var hardere bud i gamle dager, etter 12 runder var kampen såvidt halvveis og ingenting var avgjort. Corbett hadde gått 61 runder mot Peter Jackson tidligere, så kondisjonen hans var det ingen ting i veien med. Men det er forskjell på kondisjon og utholdenhet. Å bokse mot en motstander i 25 runder krever en ufattelig kondisjon, ingen av dagens tungvektere ville ha klart det, men når man må ta imot mange harde slag underveis blir det langt verre. Til det kreves en nærmest umenneskelig utholdenhet og psyke, og det var dette alle som møtte James Jeffries ikke mestret. Corbett utbokset Jeffries i 17 runder før Jeffries virkelig kom inn i kampen og begynte å gjøre skade på sin mer tekniske motstander. I 23. runde møtte Corbett veggen for hva han kunne tåle av kondisjon og utholdenhet. Jeffries hamret ham i senk og dommeren talte ham ut.
Også i sin neste kamp skulle Jeffries møte på et kjent fjes. Gus Ruhlin, som Jeffries hadde bokset uavgjort mot tidlig i karrieren da de begge var nybegynnere hadde etablert seg som en rangert tungvekter siden deres første møte. Hvis det var noen tvil om hvem som var best i deres første kamp, så ble det klarhet i det nå. Ruhlin ble telt ut i 5. runde.
Siden deres første møte hadde Bob Fitzsimmons vunnet over den samme Ruhlin og Tom Sharkey, begge på knockout. Denne gangen var Fitzsimmons utfordreren og møtte Jeffries til returmatch den 25. juli 1902. Denne gangen skulle Fitzsimmons prøve ny taktikk mot Jeffries, det å gå til krig mot mesteren. Fitzsimmons var tross alt såpass hardtslående at ingen som hadde tatt i mot nok av slagene hans stod tiden ut. De to krigerne braste i hverandre fra første runde. Fitzsimmons holdt seg på nærdistanse der han fikk mest kraft i slagene sine og fyrte løs så hardt han kunne. Han var mye raskere enn Jeffries of kunne lese mesterens boksestil uten problemer. Mange trodde at Fitzsimmons var i ferd med å vinne, for allerede etter noen få runder hadde han brukket nese, kjeve, kinnben, ribben og påført mesteren stygge kutt i ansiktet. Historiene om Jeffries var gode, men det måtte være grenser for hvor mye han egentlig tålte. Men ingen fikk svar på det den kvelden. I 6. runde hadde Fitzsimmons slått så mye og så hardt at begge hendene hans var brukket og han var ikke i stand til å slå lenger. Dermed satte Jeffries i gang en brutal nedslakting av den gamle mesteren. I 8. runde ble Fitzsimmons telt ut.
Bob Fitzsimmons og Tom Sharky var nå helt ute av bildet for hva en VM-utfordring gjaldt. James Corbett derimot, hadde gjort en så bra figur mot Jeffries at publikum forlangte et returoppgjør. Villig til å møte hvem som helst unntatt fargede boksere, sa Jeffries seg enig og et returoppgjør mellom dem ble arrangert. I august 1903 møtte de to kjenningene hverandre, men denne gangen var det tydelig at Corbett ikke hadde mer å gå på. Jeffries nærmest seigpinte den gamle mesteren i 10 runder før han senket ham med et kroppslag.
Med seieren over Corbett hadde Jeffries nå slått de tre ledende tungvekterne i verden to ganger hver. Det begynte å bli tynt med verdige motstandere, så Jeffries utfordret Fitzsimmons, Sharkey og Corbett til kamp på samme dag, altså én kamp mot hver av dem på én og samme dag. Alle tre takket nei. På denne tiden var det flere fargede boksere som begynte å få oppmerksomhet. De to mest kjente var Sam Langford, og den fremtidige mesteren, Jack Johnson. Langford var en bokser med enorm erfaring og var villig til å møte hvem som helst hvor som helst. I 1903 satte han inn notiser i flere av de største avisene i landet der han utfordret alle tungvektere, «unntatt James Jeffries». Jack Johnson var villig til å møte Jeffries, men tanken på at en farget bokser skulle få VM-kamp var ikke til å leve med i USA på tidlig 1900-tallet. Jeffries respekterte publikums ønske og erklærte at han ikke var villig til å forsvare tittelen sin mot fargede boksere. Han hadde møtt en høyt rangert farget bokser tidligere, Peter Jackson, men det var før han ble VM-mester. Jack Johnson gjorde det han kunne for å lokke Jeffries inn i ringen.
I 1904 gjorde Jeffries sitt siste forsvar av tittelen til en i utgangspunktet uverdig bokser, ved navn Jack Munroe. Munroe hadde skapt et navn ved å slå ned mesteren i en sparringsøkt året før. I kamp holdt han kun halvannen runde knockout, og Jeffries vant med det sin siste offisielle kamp.
Etter Munroe-kampen var det ingen motstandere igjen som var ansett som verdige for Jeffries. Han kunngjorde at han la opp og at Marvin Hart og Jack Root skulle kjempe om hans ledige tittel i en kamp han fungerte som dommer.
I pensjonisttilværelsen levde Jeffries et behagelig liv sammen med familien sin på en ranch. Det var ikke før seks år senere, i 1910, at han ble lokket til å gjøre comeback som det hvite håp mot den forhatte Jack Johnson i det som ble kalt «Battle of the Century».
Som mange amerikanere ble han slått konkurs som følge av det store børskrakket i 1929, men fikk stablet seg på bena noen år etter. Han levde et stille og anonymt liv etter han trakk seg tilbake fra bokseringen for godt i 1910. Hans endelige recliste lyder 18-1-2 (15 KO).
Jeffries dominerte tungvektsklassen med en jernhånd i fem år og slo alle topprangerte utfordrerne.Han huskes imidlertid best for sin rolle i kampen mot Johnson, en kamp som viser en gammel mester som bukket under fra press fra innflytelsesrike og pengesterke personer. Jack Johnson, som vant kampen, mente Jeffries var tidenes største VM-mester i tungvekt helt til sin død i 1946. Jeffries hadde trolig en enorm respekt som mester med tanke på at han var favoritt i kampen mot Jack Johnson seks år etter at han la opp.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
