Infrastruktur
From Wikipedia, the free encyclopedia
Infrastruktur er den underliggende strukturen som trengs for å få samfunnet til å fungere mer eller mindre effektivt. Dette innbefatter blant annet veier og gater, flyplasser, havner (og farleder med fyrtårn, sjømerker osv.), jernbaner, kraftforsyning, telekommunikasjonsmidler (inkl. bredbånd), vann- og avløpsnett (kloakkanlegg) og avfallshåndtering.
Infrastrukturen må overvåkes, styres og vedlikeholdes. Det siste blir mer og mer aktuelt etter som infrastrukturen blir eldre, og i land som Norge er mange bekymret for et voksende vedlikeholdsetterslep. I 2010 ble dette beregnet til over 800 milliarder kr for offentlige bygg og anlegg. For nasjonale infrastrukturer i Norge er myndighetsansvaret fordelt på de enkelte transportetatene som Statens vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor.
På en skala (1-7) for infrastrukturens kvalitet topper Sveits (6,7), Singapore og Tyskland (6,6) og Frankrike (6,5). Sist ligger Tsjad (1,5). Norge er nr. 20 (5,5).[1]
En byregion har vi dersom infrastrukturen er så bra at landlige steder (eller andre byer) rundt byen kan benytte seg av byens servicetilbud og jobbe der, jf. pendling.