Bredbånd
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bredbånd er betegnelsen på medier, tjenesteplattformer eller teknologier for høyhastighets dataoverføring mellom to eller flere maskiner eller brukere. Bredbånd er både brukt om selve overføringsmediene (for eksempel fiber, kabel, kobber), tjenesteplattformene (for eksempel fast eller mobilt bredbånd) og teknologiene (f.eks DSL, UMTS) som overfører data. Bredbånd kan betegne både fast, trådløs og mobil høyhastighets dataoverføring. Også kabel-TV-nett brukes som bredbåndsmedium.
![]() | Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
I St.meld. nr. 49 (2002–2003) defineres bredbånd slik: Bredbånd er toveis kommunikasjonsnett som kan overføre ulike former for data som tekst, lyd, og levende bilder og som må kunne bære nye tjenester og tillate at mange bruker nettet samtidig.[1]
Ifølge HØYKOM er bredbånd eller høyhastighet definert som hastigheter fra 1–2 Mbit/s og oppover, og i dag tilsvarer dette for fastnett normalt ADSL (bredbånd over telefonkabel) eller høyere overføringskapasitet. Begrepet og grensen for «bredbånd» beveger seg etter som forbrukerne venner seg til høyere kapasitet. I 2008 vil hevdet enkelte leverandører at «ekte» bredbånd måtte overstige 6 eller 10 Mbit/s for å fortjene betegnelsen. I 2017 hadde rundt 8 av 10 av norske husstander tilgang til en bredbåndstjeneste på minst 100 Mbit/s.[2] Gjennomsnittsfarten ligger på 47,0 Mbit/s, og mange har vesentlige høyere hastigheter enn dette. Forvaltningsorganet som regulerer telekommunikasjon i USA (FCC) har bestemt at grenseverdien for å bli kalt bredbånd er 25 Mbit/s for nedlasting og 3 Mbit/s for opplasting.[3]