From Wikipedia, the free encyclopedia
Igino Eugenio Cardinale (født 14. oktober 1916 i Fondi i Lazio i Italia, død 24. mars 1983 i Brussel i Belgia) var en italiensk katolsk prelat som tilbrakte sin karriere i Den hellige stols diplomatiske tjeneste. Han hadde rang av erkebiskop og var apostolisk nuntius fra 1963 til sin død i 1983.[1]
| Igino Eugenio Cardinale | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. okt. 1916 Fondi | ||
| Død | 24. mars 1983 (66 år) Brussel | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1941–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1983) Kongedømmet Italia (1916–1946) | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Ihino Eugenio Cardinale ble født i det sentrale Italia. Familien hans hadde emigrert til USA, men returnerte fra Boston til Italia i 1918, og faren hans tjenestegjorde så i den italienske hær som kavalerioffiser da Igino ble født.[2] De reiste tilbake til USA etter slutten av første verdenskrig og Igino tilbrakte barndommen i Boston.[3] Han studerte i USA ved St. Agnes Academy i New York City[2][4] og returnerte deretter til Italia og studerte på seminarer i Gaeta, Salerno, Posillipo og Roma.[5]
Inigo Eugenio Cardinale ble presteviet i erkebispedømmet Napoli den 13. juli 1941.[6]
Han begynte å studere ved det pavelige kirkelige akademi i 1941 og gikk inn i Den hellige stols diplomatiske tjeneste i 1946.
Hans hans tidlige posteringer tok ham til Egypt, Palestina, Transjordan, Arabia og Kypros før han returnerte til Roma i 1952 av helsemessige årsaker.[3] Han virket i statssekretariatet da han ble utnevnt til dets protokollsjef den 30. september 1961.[4] Det neste året var han undersekretær for kommisjonen som var ansvarlig for å organisere Det andre Vatikankonsil.[3] Hans sentrale plassering i Vatikanet, hans entusiasme for den nye pave og hans innsikt i pave Johannes XXIIIs tenkning som han hadde vunnet ved sin onkel Giuseppe de Luca som publiserte pavens skrifter, hadde allerede gjort ham til en viktig kilde for pressen,[7] og etter pave Johannes død ga han journalister sine innsidesinnlikk om både pave Johannes og internasjonale relasjoner under hans pontifikat.[8][lower-alpha 1] Både under og tiår etter pave Johannes' pontifikat knyttet Cardinale seg selv og pave Johannes til et velvillig syn på kunstig prevensjon.[9]
Den 4. oktober 1963 utnevnte pave Paul VI ham til titulærerkebiskop av Nepte og til apostolisk delegat til Storbritannia,[3] og pave Paul bispeviet ham selv den 20. oktober samme år[10] De medkonsekreende var kurieerkebiskopene Pietro Sigismondi og Sergio Pignedoli.
På sin postering i London lyktes han i å vinne henstand for en prest som ble avskjediget som redaktør for et religiøst magasin og suspendert fra sine prestefunksjoner for å ha kalt kirken «åpenbart korrupt» i en lederartikkel.[11][12] I juli 1967 ble han i Coventry den første katolikken som preket i en ikke-katolsk engelsk katedral siden reformasjonen, skjønt hendelsen utløste en antikatolsk demonstrasjon i London.[13]
Han ble utnevnt til nuntius til Belgia 19. april 1969[14] og tillike Luxembourg 9. mai 1969.[15] Da Den hellige stol dessuten etablerte diplomatiske bånd med Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1970, ble han utnevnt til nuntius til den internasjonale organisasjonen og til «spesiell utsending og fast representant» til Europarådet, EECs rådgivende forsamling i Strasbourg[16]
Han var fortsatt nuntius til Belgia, Luxembourg og EEC, og representant til Europarådet, da han døde i Brussel av en blodinfeksjon 24. mars 1983 i en alder av 66 år.[17] Han ble gravlagt på den romerske kirkegård i Castel di Guido.
Han forfattet en bok om Vatikanets diplomati[18] og en annen om dets utmerkelser og dekorasjoner.[19]
Hans episkopalgenealogi er:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
