Pius XII

Pius XII (født Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli; 1876–1958) var pave fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.

Pius XII Pius XII
Født		Eugenio Maria Giuseppe Giovanni Pacelli 2. mars 1876[1][2][3][4] Roma
Død		9. okt. 1958[5][1][2][6] (82 år) Castel Gandolfo
Beskjeftigelse		Romersk-katolsk prest (1899–), katolsk biskop (1917–)
Embete		Pave (1939–1958) kardinalstatssekretær (1930–1939) Chamberlain of the Apostolic Chamber (1935–1939) kardinal (1929–) Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1937–1939) titulær erkebiskop (1917–) apostolic nuncio to Germany (1920–1929) Archpriest of St. Peter's Basilica, Vatican City (1930–1939) Apostolic Nuncio to Bavaria (1917–1925) Apostolic Nuncio to Prussia (1926–1929)
Akademisk grad		Laurea (–1901) (studieretning: teologi)[1]
Utdannet ved		L.G.S Ennio Quirino Visconti[1] Gregoriana (1894–1895)[1] La Sapienza (1895–1896)[1] Pontifical Roman Seminary (–1901)[1]
Far		Filippo Pacelli[1]
Søsken		Francesco Pacelli
Nasjonalitet		Italia (1946–1958) Kongedømmet Italia (1876–1946)
Gravlagt		Grotte Vaticane Peterskirken
Medlem av		Det pavelige vitenskapsakademi[7]
Utmerkelser		9 oppføringer Sankt Gregor den stores orden Piusordenen Den gylne spores orden Knight of the Order of the Most Holy Annunciation Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Storkorsridder av Italias kroneorden Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem Sankt Sylvester-ordenen Kristusordenen
Dåpsnavn		Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli
Valgt		2. mars 1939
Innsatt		12. mars 1939
Forgjenger		Pius XI
Etterfølger		Johannes XXIII
Signatur
Våpenskjold
Pius XII på Commons Se også liste over paver

Bakgrunn

Eugenio Pacelli, seks år gammel

Han var sønn av advokaten Filippo Pacelli og Virginia Graziosi. Familien var en del av det italienske aristokratiet som gjennom hele 1800-tallet hadde nære forbindelser med Den hellige stol, kalt «Det sorte aristokrati» (italiensk: aristocrazìa nera).^{[trenger referanse]} Hans farfar Marcantonio Pacelli hadde hatt høye stillinger innen den ikke-prestelige delen av Vatikanets administrasjon og var sentral i etableringen av avisen L'Osservatore Romano i 1861; og hans fetter Ernesto Pacelli var en sentral økonomisk rådgiver for pavene Leo XIII, Pius X og Benedikt XV. Faren Filippo var med i Fransiskanerordenens tredjeorden, såkalt tertiær og broren Francesco Pacelli var juridisk rådgiver for pave Pius XI og sentral i forhandlingene som ledet fram til Lateranoverenskomsten i 1929.

Utdannelse

Sammen med broren og sine to søstre, vokste han opp i sentrum av Roma, og bestemte seg allerede som 12-åring at han skulle bli prest i stedet for å følge familiens tradisjonelle juridiske løpebane.^{[trenger referanse]} Han begynte på presteseminar som 18-åring, og på denne tiden måtte han få dispensasjon til å kunne bo hjemme på grunn av helseproblemer. Senere gikk han på det pavelige universitetet Gregoriana. I årene 1895–1896 studerte han filosofi ved Romas universitet La Sapienza. I 1899 tok han den juridiske doktorgraden i kontinental lov og kirkerett.

Kirkelig karriere

Eugenio Pacelli på ordinasjonsdagen 2. april 1899

Han ble ordinert til prest første påskedag, 2. april 1899 av biskop og familievennen Francesco di Paola Cassetta. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som ministrant. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen Vincenzo Vannutelli sin første stilling innen Statssekretariatet i Den romerske kurie, hvor han senere gjorde karriere. I årene 1904 til 1914 bisto han kardinal Pietro Gasparri i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble kardinalstatssekretær i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsområdet. I 1905 fikk han tittelen monsignore og hadde i disse årene også en rekke internasjonale representative oppgaver på vegne av Vatikanet.

I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og Catholic University of America.^{[trenger referanse]} Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet.

Tyskland

Pacelli som nuntius i Bayern i 1922 hilser på lokale myndigheter

Pacelli på Katholikentag i Magdeburg i 1928

23. april 1917 ble han, 41 år gammel, utnevnt til nuntius i Bayern og 13. mai samme år ble han utnevnt til erkebiskop i en seremoni i Det sixtinske kapell. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til Det tyske keiserriket, fungerte Pacelli i realiteten som det nærmeste Pavestolen hadde til en ambassadør til den tyske regjering.^{[trenger referanse]} Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for å få avsluttet første verdenskrig, og hadde samtaler både med kong Ludwig III av Bayern, keiser Vilhelm II av Tyskland og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg om dette.^{[trenger referanse]} Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmann Hollweg måtte gå av 13. juli samme år. Under Den bayerske sovjetrepublikken i 1919 var Pacelli en av de få utenlandske representantene som ble igjen i München.

I 1920 ble han også formelt sett pavelig nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem konkordatene mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og Preussen i 1929. Som følge av disse flyttet han til Berlin. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som Philipp Scheidemann og Friedrich Ebert.^{[trenger referanse]} Han hadde helt siden tiden i München også hemmelige kontrakter med sovjetiske myndigheter i årene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i Moskva og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i Sovjetunionen.

Pacelli støttet Weimarkoalisjonen mellom sosialdemokratiske og liberale partier.^{[trenger referanse]} Videre støtte han de tyske bestrebelsene for å slippe noe bedre unna de straffemessige tiltakene fra Versaillestraktaten. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget Wilhelm av Preussens retur til Tyskland, noe han anså for å være en destabiliserende faktor.^{[trenger referanse]}

Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under Ruhrokkupasjonen av Ruhrområdet i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter.^{[trenger referanse]} Etter dette fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.^{[trenger referanse]}

Mens han var i Tyskland, fikk han også praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok på store nasjonale kirkelige samlinger («Katholikentag») og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler.^{[trenger referanse]} Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.^{[trenger referanse]}

Kardinal

Undertegnelsen av Rikskonkordatet i Roma. Fra venstre til høyre:
Monsignore Ludwig Kaas, visekansler Franz von Papen, understatssekretær Giuseppe Pizzardo, Pacelli og ambassadør Rudolf Buttmann. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto Alfredo Ottaviani).

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til kardinal i 1929, med Santi Giovanni e Paolo som tittelkirke. Pacelli innehadde deretter stillinger som kardinalstatssekretær og kardinalkammerherre. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave Pius XI, og han viste seg som en dyktig diplomat.^{[trenger referanse]} Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje Lateranoverenskomsten fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en diplomatisk tjeneste.

I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han pavelig legat ved to store kirkelige konferanser.

Rikskonkordatet

Utdypende artikkel: Rikskonkordatet

Pacelli deltok i rikskonkordatet fra juli 1933 mellom Tyskland og Den hellige stol. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret Weimarforfatningen ga delstatene, blant annet på kultur- og utdannelsesområdet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da Adolf Hitler tiltrådte som rikskansler 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske Deutsche Zentrumspartei. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler Franz von Papen til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, Ludwig Kaas, som sin forhandlingsleder.

Mit brennender Sorge

Utdypende artikkel: Mit brennender Sorge

Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de nasjonalsosialistiske styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig encyklikaen Mit brennender Sorge fra 1937 var den sterkeste, og ble best kjent for det alminnelige katolske kirkefolk ved det at den ble opplest i alle tyske katolske kirker og distribuert i meget høyt antall. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal Michael von Faulhaber, sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på bruddene på rikskonkordatet, og den rasisistiske verdensanskuelse og andre sider ved nasjonalsosialismen. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp palmesøndag 1937.

Anschluss

Utdypende artikkel: Anschluss

Da erkebiskopen av Wien, kardinal Theodor Innitzer innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i Østerrike etter Anschluss, undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og Vatikanradioen kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse.^{[trenger referanse]} Han måtte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at «De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»^{[trenger referanse]} (6. april 1938). Vatikanets avis L'Osservatore Romano gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.

Pave

Statuen av St. Peter i Peterskirken: Pave Pius XII igangsatte arkeologiske utgravninger under Peterskirken for å fastslå om St. Peters grav virkelig lå der. Ved avslutningen av Det hellige år 1950 bekreftet han at graven var funnet

Valg

Utdypende artikkel: Konklavet 1939

Pave Pius XI døde 10. februar 1939 og konklavet ble satt 1. mars. Allerede dagen etter var Pacelli valgt til ny pave, ifølge historikere fikk han 61 av tilsammen 62 stemmer (uten hans egen) i tredje valgomgang, på hans 63. fødselsdag.^{[trenger referanse]} Han skal ha blitt valgt allerede i andre valgomgang, med nøyaktig det kvalifiserte flertallet 2/3 av stemmene, men hadde da bedt om en ny valgomgang for å bekrefte flertallet.^{[trenger referanse]} Den hvite røyken som viste at det var valgt en ny pave, viste seg kl 17.30.

Han ble innsatt 12. mars og tok det pavelige navnet Pius XII. Blant de faktorer som konklavet skal ha lagt vekt på, var Pacellis diplomatiske erfaring.^{[trenger referanse]}

Embetsutnevnelser

Pave Pius XII helligkåret Gemma Galgani

Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal Luigi Maglione, som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave Paul VI) og Domenico Tardini.^{[trenger referanse]}

I sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske jesuitter, som Robert Leiber, Augustin Bea og Sebastian Tromp ble tettere knyttet til Vatik,anet. Etter hvert ble også amerikanske prelater som Francis Joseph Spellman og Aloisius Joseph Muench utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter andre verdenskrig.

Også på lavere nivåer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.

Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han konsistorier i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 år lange embetsperiode. Dette har også sammenheng med at han valgte å ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det bare var 38 kardinaler ved krigens slutt, og Denis Joseph Dougherty den eneste amerikanske. Det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen på 70. Også her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre år lange italienske flertallet og dominansen i Kardinalkollegiet brutt. Med få unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.

Lærespørsmål

Pius XII forklarte den katolske tro i 41 encyklikaer og nesten 1000 meldinger og taler i løpet av sitt pontifikat.

Encyklikaen Mediator Dei fra 1947 forklarer tilhørigheten og deltakelsen i kirken og encyklikaen Divino Afflante Spiritu fra 1943 åpnet for mer forskning i Bibelen. I sin store produksjon omtalte han en rekke forhold i menneskenes liv, alt fra utdannelse, sosiale spørsmål, politikk, krig og fred. Videre omtales helgenenes liv og Jomfru Maria. Teologisk sett presiserte Pius XII kirkens læremessige autoritet og ga en større anledning til teologiske undersøkelser. Dette kommer blant annet fram i encyklikaene Mystici corporis Christi fra 1943 og Humani generis fra 1950.^{[trenger referanse]}

I det hellige året 1950 proklamerte han dogmet om Jomfru Marias opptagelse i himmelen, i encyklikaen Munificentissimus Deus. Det var eneste gang i det tyvende århundre en pave gjorde bruk av sin rett til å uttale seg ex cathedra.^{[trenger referanse]}

Ettermæle

Pius XII gravsted i krypten under Peterskirken

Pave Puis XII døde av hjertesvikt etter å ha fått et hjerteinfarkt mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i Castel Gandolfo. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og på grunn av hans posisjon som pave gjennom andre verdenskrig.^{[trenger referanse]}

Saligkåringsprosess

Pave Paul VI åpnet saligkåringsprosess 18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært venerabilis (ærverdig), et tidlig stadium i helligkåringsprosessen.

Forholdet til nazismen og jødeforfølgelsene

Pave Pius XII har blitt beskyldt for passivitet overfor Nazi-Tysklands jødeforfølgelser under andre verdenskrig. Han har blitt kritisert for å ikke ha brukt sin moralske autoritet mot holocaust. Dette er av teologisk relevans fordi paven innenfor den katolske kirke hevdes å være ufeilbarlig. Pius' passivitet skyldes ikke nødvendigvis antisemittisme (som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var nuntius i Tyskland, hadde arbeidet for å styrke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne målsettingen. Pius har ikke blitt beskyldt for å medvirke til eller å støtte Holocaust, og paven nevnes knapt i autoritative verk av Raul Hilberg og Leni Yahil. Mens de allierte forberedte rettsoppgjør i Nürnberg og avnazifisering av Tyskland, forsvarte Pius Tyskland og landets katolske borgere og omtalte dem som helter og martyrer. I slutten av 1945 hevdet Pius at katolikkene i Tyskland helhjertet hadde motsatt seg nazismen. Pius var overbevist om at kommunismen var den største trusselen mot vestlig kristenhet og mente at et sterkt Tyskland sentralt i Europa ville være et bolverk mot Sovjetunionen. Forgjengeren Pius XI anså rasismen som den største trusselen og uttalte seg offentlig mot antisemittisme og rasisme. I forbindelse med Hitlers offisielle besøk i Italia i 1938 trykket Vatikanets avis en forside som fordømte nazistenes rasistiske ideer og forbød katolikker å forfekte slike ideer. I 1941 var Ante Pavelić, leder for de kroatiske fascistene, i audiens hos paven. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.^[8]

Pius' forsvarere peker på at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom Mit brennender Sorge, at kirken ble forfulgt både i Tyskland og i okkuperte områder, samt at kirken skjulte jøder blant annet både i Vatikanet og i Castel Gandolfo.^{[trenger referanse]} I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom «store ord og kloke handlinger», mellom høylytte protester og stille diplomati.^{[trenger referanse]} Pius har blitt forsvart av blant andre jesuittene Burkhart Schneider og Robert Graham.^[8]

Kritikken begynte kort tid etter at han døde i 1958. Den første kritikken kom fra tyske katolske biskoper omtrent samtidig med saken mot Adolf Eichmann og før det andre vatikankonsil i 1960. Julian Döpfner, kardinal fra München, omtalte beklagelige handlinger begått av kirkens ledere under nazismen og de tyske biskopene ba sammen om unnskyldning for holocaust. Den amerikanske historikeren Michael Phayer tror at Pius taushet om holocaust skyldes at han anså Tyskland som et vern mot de sovjetiske kommunistene. Pius ønsket et sterkt Tyskland uten Hitler og ville ha Tyskland slik det var før Verailles-traktaten. Pius var skuffet over at USA gikk inn i krigen mot Tyskland fordi han håpet støtte fra president Roosevelt i fredsforhandlinger. Konrad Preysing, katolsk biskop i Berlin, skrev 13 bekymrede brev til Pius i løpet av de 15 mest intense månedene under holocaust. I sitt svar til Preysing uttrykte Pius bekymring for kristenheten og den katolske kirke. Pius var opptatt av Roma ikke skulle bli ødelagt av bombing og av å holde Vatikanet nøytralt. I 1943 var det intens debatt blant tyske biskoper om de skulle ta til motmæle mot holocaust, Pius antydet at de ikke burde utfordre Hitler. Angelo Roncalli, Pius' etterfølger, argumenterte for at redning av jødene var et viktigere tema enn å avgjøre hvem som hadde rett til det hellige land. Roncalli var utsending til Tyrkia og bidro til redning av jøder i Kroatia, Bulgaria og Ungarn; han kan ha opptrådt i direkte strid med ordrer fra Vatikanet da han hjalp jøder å flykte til Palestina. Pius forsøkte å bidra til å redde italienske jøder. Pius foretrakk et katolsk, anti-kommunistisk Kroatia og protesterte aldri mot folkemord utført av Ustasja og Ante Pavelić fikk audiens hos paven. Flere bevarte dokumenter tyder på at Pavelić og den fascistiske presten Krunoslav Draganović fikk hjelp av Vatikanet til å unnslippe rettsoppgjør i Jugoslavia. Betydelig pengemidler tilført Vatikanet ble sendt til Spania og Argentina til støtte for rømte fascister og nazister.^[8]

Gertrud Luckner i Freiburg-kretsen mente at det ikke var teologisk grunnlag for å gå mot etablering av en jødisk stat i Palestina. Luckners syn var i strid med Vatikanet som både under og etter holocaust hevdet at kristne hadde rett til de hellige stedene i Palestina. Vatikanets posisjon var det tradisjonelle katolske synet at jøder ikke hadde rett til det hellige land. Vatikanets syn medvirket til at 250.000 holocaustoverlevende var strandet i Tyskland og Østerrike. Pius foretrakk at jødene utvandret til USA heller enn til Palestina. Pius satte i 1948 i gang en gransking av Luckner og hennes krets. Da en ny synagoge i München (til erstatning for den ødelagte i 1938) ble innviet i 1947 møtte general Lucius D. Clay og den amerikanske diplomaten Robert Daniel Murphy opp. Clay var misfornøyd med at kardinal Michael von Faulhaber ikke møtte.^[8]

De allierte la til grunn kollektivt ansvar hos tyskerne for andre verdenskrig og holocaust. Pius tok motsatt standpunkt og fremholdt, blant annet i en radiotale i juni 1945 om «gode tyskere», at tyskerne ikke hadde kollektivt ansvar. Pavens standpunkt og uttalelser hadde stor betydning i Tyskland der det store flertallet kunne hevde at de var uskyldige. Pius hadde det på det tidspunktet et intakt omdømme. De tyske biskopene avviste kollektivt ansvar i sin uttalelse i Fulda i 1945. Pius hevdet upresist at tyske katolikker «helhjertet» motarbeidet Hitler. Clemens August von Galen, biskop av Münster, kritiserte, i forståelse med Pius, Nürnbergprosessen som han mente ikke handlet om lov og rett, men om de alliertes ødeleggelse av tyskernes gode navn og rykte. De tyske biskopene fulgte etter og argumenterte for at rettsoppgjøret manglet legitimitet og drev lobbyvirksomhet overfor general Lucius D. Clay og høykommissær John J. McCloy for å få frigitt alle dømte krigsforbrytere. Hjelpebiskop Johann Neuhäusler i München ville også at Oswald Pohl og Otto Ohlendorf skulle benådes. Vatikanet forsøkte i 1948 å få Clay til å oppheve alle dødsdommer. Aloisius Joseph Muench, pavens utsending i Tyskland, advarte Vatikanet om at paven med denne lobbyvirksomheten havnet i partnerskap med krigsforbrytere og gamle nazister.^[8]

Flere hundre jøder ble drept i massakrer i Polen, Ungarn og Slovakia etter andre verdenskrig. I juli 1946 massakrerte polakker 41 jøder i Kielce. Rabbineren Phililp Bernstein ba i den forbindelse Pius sørge for at den katolske kirken i Polen motarbeidet antisemittisme. Pius svarte med å skylde på kommunistene og russiske nasjonalisme.^[8]

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
• Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
• Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
• Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
• Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
• Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
• Pave Pius X (1835-1914) *1884
• Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
• Pave Pius XII (1835-1958) *1917 ^[9]

Referanser

1. Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som PIO XII, papa, Dizionario biografico degli italiani papa-pio-xii, utgitt 2015, besøkt 22. januar 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
2. OPAC SBN, oppført som Pius XII <papa>, SBN-identifikator CFIV056918, besøkt 22. januar 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Munzinger Personen, oppført som Pius XII., Munzinger IBA 00000000071, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
4. BeWeb, BeWeB person-ID 113, besøkt 13. februar 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
5. Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
6. Autorités BnF, BNF-ID 11887285s, besøkt 22. januar 2023^{[Hentet fra Wikidata]}
7. www.pas.va, PAS member ID deceased/pacelli^{[Hentet fra Wikidata]}
8. Phayer, Michael (1. oktober 1998). «Pope Pius XII, the Holocaust, and the Cold War». Holocaust and Genocide Studies. 2 (på engelsk). 12: 233–256. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.233. Besøkt 2. desember 2020.
9. http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bpacelli.htmll, lest 23. oktober 2020

Litteratur

Biografier

• (de) Hugo Altmann: «Pius XII., Papst» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 682–699.
• Konstantin Prinz von Bayern: Papst Pius XII. – Ein Lebensbild. Christiana, Stein am Rhein 1980, ISBN 3-7171-0780-1.
• Philippe Chenaux: Pie XII, diplomate et pasteur. Cerf, Paris 2003, ISBN 2-204-07197-8 (fransk).
• Wilhelm Sandfuchs: Papst Pius XII. (= Karlsruher Hefte, Biographische Reihe. Bd. 1). 1. Auflage. Badenia Verlag, Karlsruhe 1946.
• Johanna Schmid: Papst Pius XII. begegnen. Sankt Ulrich, Augsburg 2001, ISBN 3-929246-62-7.
• Burkhart Schneider: Pius XII. – Friede, das Werk der Gerechtigkeit (= Persönlichkeit und Geschichte. Bd. 47). Musterschmidt, Göttingen 1968.
• Robert Serrou: Pie XII, le pape-roi. Perrin, Paris 1992, ISBN 2-262-00683-0 (französisch).
• Domenico Tardini, Franz Johna: Pius XII. als Oberhirte, Priester und Mensch. 2. Auflage. Herder, Freiburg im Breisgau u. a. 1961.
• Otto Walter: Pius XII – Leben und Persönlichkeit. Otto Walter, Olten (CH) 1939.
• Michael F. Feldkamp: Pius XII. – Ein Papst für Deutschland, Europa und die Welt. Patrimonium, Aachen 2018, ISBN 978-3-86417-114-7.

Samtidsvitner

• Ilse-Lore Konopatzki: Eugenio Pacelli, Pius XII.: Kindheit und Jugend in Dokumenten. Canisius-Werk, Ruppichteroth 2001, ISBN 3-934692-04-4.
• Pascalina Lehnert: Ich durfte ihm dienen. Erinnerungen an Papst Pius XII. Naumann, Würzburg 1983, ISBN 3-88567-041-0.
• Markus Schmitt: Das „Schweigen“ Pius’ XII. zur Judenverfolgung im Spiegel von Selbstzeugnissen und Äußerungen seiner Mitarbeiter und Vertrauten. Benedetto, Aadorf 2008, ISBN 978-3-9523314-7-7.

Holdning under Annen verdenskrig

• Lutz Klinkhammer: Pius XII., Rom und der Holocaust. In: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken. Bd. 80, 2000, S. 668–678 (online).
• Gabriele Rigano: Jenseits von „schwarzer und weißer Legende“. Eine Diskussion über Pius XII. und die Deportation der römischen Juden. In: Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken. Bd. 94, 2014, S. 311–337 (online).
• Thomas Brechenmacher: Die "unterschlagene Enzyklika" Societatis Unio und Pius XII. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 109/1, 2014, S. 119–133.
• Dieter Albrecht: Der Heilige Stuhl und das Dritte Reich. In: Klaus Gotto, Konrad Repgen: Die Katholiken und das Dritte Reich. 3. erweiterte und überarbeitete Auflage, Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1990, ISBN 3-7867-1498-3, S. 25–48.
• Gerhard Besier: Der Heilige Stuhl und Hitlerdeutschland. Die Faszination des Totalitären. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2004, ISBN 3-421-05814-8.
• Pierre Blet: Papst Pius XII. und der Zweite Weltkrieg. Aus den Akten des Vatikans. Aus dem Französischen von Birgit Martens-Schöne. Schöningh, Paderborn 2000, ISBN 3-506-71903-3.
• Leonardo Ciampa: Pope Pius XII. A Dialogue. AuthorHouse, 2007, ISBN 978-1-4670-8539-7.
• John Cornwell: Pius XII. – Der Papst, der geschwiegen hat. Beck, München 1999, ISBN 3-406-45472-0.
• David G. Dalin: The myth of Hitler’s Pope. How Pope Pius XII rescued Jews from the Nazis. Regnery Publishers, Washington 2005, ISBN 0-89526-034-4.
• Michael F. Feldkamp: Pius XII. und Deutschland. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2000, ISBN 3-525-34026-5.
• Peter Godman: Der Vatikan und Hitler. Die geheimen Archive. Knaur Taschenbuch, München 2005, ISBN 3-426-77810-6.
• Daniel Goldhagen: Die katholische Kirche und der Holocaust. Siedler, Berlin 2004, ISBN 3-88680-770-3.
  • hierzu: Michael F. Feldkamp: Goldhagens unwillige Kirche. Alte und neue Fälschungen über Kirche und Papst während der NS-Herrschaft. Olzog, München 2003, ISBN 3-7892-8127-1.
• Robert A. Graham: The Vatican and Communism during World War II. What Really Happened? Ignatius Press, San Francisco 1996, ISBN 0-89870-549-5 (englisch).
• Michael Hesemann: Der Papst, der Hitler trotzte – Die Wahrheit über Pius XII. Sankt-Ulrich-Verlag, Augsburg 2008, ISBN 978-3-86744-064-6.
• Jobst Knigge: Der Botschafter und der Papst. Weizsäcker und Pius XII. Die deutsche Vatikanbotschaft 1943–1945. Kovac, Hamburg 2008, ISBN 978-3-8300-3467-4.
• Klaus Kühlwein: „Die armen Juden“ – als Papst Pius XII. weinte. In: T. D. Wabbel (Hrsg.): Das Heilige Nichts. Gott nach dem Holocaust. Patmos, Düsseldorf 2007, ISBN 978-3-491-72510-2, S. 122–135.
• Klaus Kühlwein: Warum der Papst schwieg. Pius XII. und der Holocaust. Patmos, Düsseldorf 2008, ISBN 978-3-491-72527-0.
• Klaus Kühlwein: Pius XII. und die Judenrazzia in Rom. 2. Auflage, epubli, Berlin 2013, ISBN 978-3-8442-7035-8.
• Pinchas Lapide: Rom und die Juden. Herder, Freiburg i. Br. u. a. 1967 (dritte, verbesserte und überarbeitete Auflage, Hess, Ulm 2005, ISBN 3-87336-241-4).
• Hanspeter Oschwald: Pius XII. – Der letzte Stellvertreter: Der Papst, der Kirche und Gesellschaft spaltet. Gütersloher Verlagshaus, Gütersloh 2008, ISBN 978-3-579-06986-9.
• Ronald J. Rychlak: Hitler, the War, and the Pope. Our Sunday Visitor, Huntington IND 2000, ISBN 0-87973-217-2 (englisch).
• José Sánchez: Pius XII. und der Holocaust. Schöningh, Paderborn 2002, ISBN 3-506-77553-7.
• Hubert Wolf: Papst und Teufel. Die Archive des Vatikan und das Dritte Reich. 2. Auflage, Beck, München 2009, ISBN 978-3-86744-016-5.
• Jean Chelini: L’Église sous Pie XII. Fayard, Paris 1983, ISBN 2-213-01595-3 (französisch).
• Philippe Chenaux, Giovanni Morello, Massimiliano Malente; im Auftrag des Päpstlichen Komitees für Geschichtswissenschaften (Hrsg.): Opus Iustitiae Pax: Eugenio Pacelli – Pius XII. (1876–1958). 2. Auflage. Regensburg 2009, ISBN 978-3-7954-2197-7.
• Henri Fabre: L’Église catholique face au fascisme et au nazisme, Les outrages à la vérité. EPO, Bruxelles 1995 (französisch).
• Uki Goñi: The Real Odessa: how Perón brought the Nazi war criminals to Argentina. Granta Books, London 2002, ISBN 1-86207-403-8 (englisch; zur „Rattenlinie“).
• J. R. Grigulevic: Die Päpste des XX. Jahrhunderts. Urania-Verlag, Leipzig/ Jena/ Berlin 1984.
• Robert Katz: Rom 1943–1944: Besatzer, Befreier, Partisanen und der Papst. Magnus, Essen 2006, ISBN 3-88400-438-7.
• David I. Kertzer: Die Päpste gegen die Juden. Der Vatikan und die Entstehung des modernen Antisemitismus. List, München 2004, ISBN 3-548-60386-6.
• Annie Lacroix-Riz: Le Vatican, l’Europe et le Reich de la Première Guerre Mondiale à la Guerre Froide (1914–1955). Armand Colin, Paris 1996, ISBN 2-200-21641-6 (französisch).
• Guenter Lewy: Die katholische Kirche und das Dritte Reich. [Aus d. Amerikan. von Hildegard Schulz] Piper, München 1965.
• Yves Marchasson: Les Papes du XXe siècle. Desclée, Paris 1990, ISBN 2-7189-0525-5 (französisch).
• John Francis Morley: Vatican Diplomacy and the Jews during the Holocaust, 1939–1943. (= The Historical Journal. Bd. 23, Nr. 04) Ktav Publishing House, New York 1980 (englisch).
• Michael Phayer: „Helping the Jews is not an easy thing to do.“ Vatican Holocaust Policy: Continuity or Change? In: Holocaust and Genocide Studies. Bd. 21, Nr. 3, 2007, ISSN 8756-6583, S. 421–453.
• Carol Rittner, Stephen D. Smith, Irena Steinfeldt (Hrsg.): The Holocaust and the Christian World: Reflections on the Past, Challenges for the Future. Continuum, New York 2000, ISBN 0-8264-1299-8 (englisch).
• Georges Roche, Philippe Saint Germain: Pie XII devant l’Histoire. R. Laffont, Paris 1972 (französisch).
• Jean Mathieu-Rosay: Die Päpste im 20. Jahrhundert. Primus-Verlag, Darmstadt 2005, ISBN 3-89678-531-1.
• Georg Schwaiger: Papsttum und Päpste im 20. Jahrhundert. Beck, München 1999, ISBN 3-406-44892-5.
• Ludwig Volk: Katholische Kirche und Nationalsozialismus (ausgewählte Aufsätze, hrsg. von Dieter Albrecht). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1987, ISBN 3-7867-1297-2.

Minneord

• Karl Braun: Pius XII. Begegnung in Wort und Bild. Fe-Medien, Kisslegg 2008, ISBN 978-3-939684-37-4.
• Herbert Schambeck (Hrsg.): Pius XII. zum Gedächtnis. Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-04050-3 (Sammelband anlässlich des 100. Geburtstags).
• Herbert Schambeck (Hrsg.): Pius XII. – Friede durch Gerechtigkeit. Butzon & Bercker, Kevelaer 1986, ISBN 3-7666-9473-1.

Annet

• José Antonio Almeida: Das Menschheitsproblem des Atomkrieges: Pius XII. und die Atomwaffen. Driewer, Essen 1961.
• Thomas Brechenmacher: Joahnnes XXIII., Pacem in Terris und das Erbe Pius’ XII. In: Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte. Band 112/3–4, 2017, S. 230–244.

Eksterne lenker

• (en) Pius XII – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Pius XII på Internet Movie Database
• (en) Pius XII hos The Movie Database
• (en) Pius XII på Discogs
• (en) Pius XII på MusicBrainz
• (no) Aftenposten om Pius XII under andre verdenskrig: 1, 2, 3, 4
• (no) Nyhetskategori om Pius XII på katolsk.no

Forgjenger  Pietro Gasparri	Kardinalstatssekretær 1930–1939	Etterfølger Luigi Maglione

Forgjenger: Pius XI

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Johannes XXIII