Historia Augusta
From Wikipedia, the free encyclopedia
Historia Augusta er en senromersk samling med biografier på latin av romerske keisere, deres juniorkolleger og usurpatorer (tronranere) i perioden fra 117 til 284.
Den presenterer seg selv som en sammenstilling av verker fra seks forskjellige forfattere (kollektiv kjent som Scriptores Historiae Augustae), skrevet i regjeringstidene til Diokletian og Konstantin den store, men det virkelige forfatterskapet til verket, dets faktiske datering og dens hensikt, har lenge vært gjenstand for akademisk debatt.
Den første utgivelse etter boktrykkerkonmstens tilkomst var i 1475.
Som en sensasjonalistisk samling av keiserbiografier avviste den kjente engelske historikeren Edward Gibbon verket med forakt; «denne stakkarslige biografer» og «en meget unøyaktig skribent»,[1] men unnlot likevel ikke å bruke den. De største problemene er de kildene som er benyttet, og hvor mye av innholdet som er ren diktning. Til tross for disse spørsmålene, er det den eneste sammenhengende redegjørelse for mye av dens periode og er således jevnlig evaluert på nytt og nytt ettersom moderne historikere er ikke villig til å oppgi en såpass unik kilde til mulig informasjon, til tross for det en er åpenbart upålitelig på mange nivåer.[2]