Valerianus (latin: Publius Licinius Valerianus Augustus;[1] engelsk og tysk: Valerian, fransk: Valérien; født 193/195/200, død 260 eller 264), også kjent som Valerianus den eldre, var romersk keiser fra 253 til 260. Han ble tatt ydmykende til fange av det persiske Sasanideriket og dets kong Sjafur etter slaget ved Edessa, og ble således den eneste romerske keiser som ble tatt til fange og holdt som krigsfange. Det førte til ustabilitet og uro i Romerriket til tross for at hans sønn Gallienus allerede satt som keiser i vest.
| Valerianus Publius Licinius Valerianus Augustus | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Ca 193/195/200 | ||
| Død | 260 eller 264 Sasanideriket | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Egnatia Mariniana Cornelia Gallonia | ||
| Barn | Gallienus (mor: Egnatia Mariniana) Licinius Valerianus (mor: Cornelia Gallonia) | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Navn før tiltredelse | Publius Licinius Valerianus | ||
| Navn som keiser: | Imperator Caesar Publius Licinius Valerianus Augustus | ||
| Regjerte | 253–260 (med Gallienus) | ||
| Dynasti | Licinii | ||
| Forgjenger | Aemilianus | ||
| Etterfølger | Gallienus (alene) | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Liv og virke
Bakgrunn
I motsetningen til mange av de kortvarige keiserne og opprørerne som forsøkte rane til seg keisertronen under krisen i det tredje århundret, kom Valerianus fra en adelig og tradisjonell senatorfamilie. Detaljer om hans tidligste liv er flyktige, men det er kjent at han var gift med Egnatia Mariniana, som fødte ham minst en sønn, den senere keiser Publius Licinius Egnatius Gallienus. I tillegg hadde han en annen sønn med Cornelia Gallonia som ble kalt Valerianus Minor.[2]
Han var konsul for første gang enten før 238 som suffectus eller i 238 som en ordinarius. I 238 var princeps senatus, og han stilte opp for Gordian I for å skaffe ham det romerske senatets anerkjennelse for sitt krav på keisertronen. I 251 da keiser Decius gjeninnførte sensuren med lovgivende og utøvende makt så omfattende at det praktisk talt omfavnet keiserens sivile autoritet, ble Valerianus valgt til sensor av senatet, skjønt han betakket seg for å akseptere posisjonen. I løpet av styret til Decius ble han gitt ansvaret for affærene i Roma da herskeren dro på sine skjebnesvangre siste militærkampanje i Illyricum.[3]
Under Trebonianus Gallus ble han utpekt dux (leder) av en hær som antagelig var sammensatt av garnisoner fra de germanske provinsene, og som synes å ha vært utstedt for bruk i krigen mot perserne.[4] Imidlertid da Gallus måtte ta seg opprøret til Aemilianus i 253 var det til Valerianus han henvendte seg for å få støtte til å slå ned dennes opprør. Valerianus marsjerte sørover, men kom for sent: Gallus ble drept av sine egne soldater som deretter allierte seg med Aemilianus før han kom fram. Hans soldater utropte deretter den aldrende Valerianus til ny keiser, han var i begynnelsen av sekstiårene,[5] og fortsatte ferden sørover mot Roma. Da han kom fram sent i september, hadde Aemilianus' legionærer hoppet av sin keiserkandidat, drepte Aemilianus og utropte Valerianus som keiser. I Roma aksepterte senatet raskt Valerianus, ikke bare av frykt for represalier, men også for at han var en av deres egne.
Valerianus' styre
Valerianus' første handling som keiser den 22. oktober 253 var å gjøre sin sønn Gallienus til cæsar (i praksis arveprins) og som med-keiser. Tidlig i hans keisertid ble affærene i Europa enda dårligere, og hele den vestlige delen av Romerriket havnet i uorden og uroligheter. I den østlige delen hadde byen Antiokia i Syria blitt erobret av vasall av Sasanideriket og kongeriket Armenia var blitt okkupert av Sjafur (Sapor). Valerianus og Gallienus delte problemene som Imperiet sto overfor ved at de delte Romerriket mellom seg. Sønnen tok ansvaret for den vestlige delen mens faren dro østover for å håndtere den persiske trusselen.[6]
Mens Valerianus oppholdt seg i Østen og bekjempet perserne, sendte han to brev til senatet hvor han beordret at grep måtte bli tatt mot de kristne. Det første, sendt i 257, kommanderte det kristne presteskapet til utføre ofringer til de romerske gudene eller bli forvist. Det andre brevet, sendt året etter, beordret kristne ledere til å bli henrettet, romerske senatorer og andre som var kristne til utføre handlinger til romerske guder eller miste sine titler, deres eiendommer konfiskert, og om de fortsatte å vise manglende lojalitet til den romerske stat, skulle de også henrettes. Også sivile tjenere og medlemmer av den keiserlige husholdning som ikke åpent æret romerske guder ville bli solgt til slaveri.[7] Det viser at kristne allerede var framtredende på denne tiden, også blant folk i høyere samfunnsposisjoner. Blant de framtredende kristne som ble henrettet på keiserens ordre var Cyprianus, biskop av Kartago, pave Sixtus II, biskop av Roma, sammen med seks dekoner, og Laurentius av Roma. Da Valerianus' sønn ble enekeiser i 260 ble denne lovgivningen opphevet.[8]
Han kom til oppholde seg fem år i øst, men hans nærvær i Syria forhindret ikke Sjafur fra jevnlig å angripe romerske områder. I 254, 255, og 257 ble Valerianus igjen consul ordinarius. Ved 257 hadde han gjenerobret Antiokia og fått provinsen Syria igjen inn under romersk kontroll. Det følgende året hadde goterne igjen invadert og herjet Anatolia. I 259 bevegde Valerianus seg mot Edessa (dagens Urfa) i nordlige Mesopotamia for å slå tilbake persisk aggresjon med en styrke på rundt 70 000 menn, men et pestutbrudd drepte et stort antall av hans soldater og kritisk svekket romernes militære slagstyrke. Et stort salg mellom Carrhae og Edessa vant perserne overlegent, tok den romerske hæren til fange og fraktet den vekk til persisk innland, sammen med keiseren selv og et stort krigsbytte.[9] Dette hevdes i Sjafurs egen Res Gestae. Det er ingen detaljer om slaget, men det persiske, episk diktet Shahname av poeten Ferdousi skrevet rundt 750 år senere hevdet at 10 000 av Valerianus' hær ble drept og 1600 ble tatt til fange.[10]
Valerianus' fall og ydmykelse
En noe annen framstilling er gitt av den relativ pålitelige greske historikeren Zosimus av Konstantinopel på begynnelsen av 500-tallet. Zosimus forteller at den romerske hæren var blitt redusert av pest, og forsøkte å unngå å konfrontere Sjafur i kamp og heller forsøkte å kjøpe seg en avtalte. Til tross for den store tributten nektet Sjafur å ta imot sendebudene, og forlangte å diskutere fred med Valerianus ansikt til ansikt. Valerianus dro til den persiske kongen med kun en liten eskorte. Straks han kom fram ble han grepet og tilbrakte resten av livet som slave i Persia. Om Valerianus falt i kamp eller havnet som krigsfange, kunne Sjafur hevde at han fortsatte vestover og herjet romerske områder, brente byer og plyndret i romersk Syria, Kilikia og Kappadokia.[10]
At Valerianus ble tatt som fange, var en katastrofe for romerne. For Sjafur var det en enorm propagandaseier. Den kristne forfatteren Lactantius tidlig på 300-tallet har fortalt at den persiske kongen brukte Valerianus som fotskammel når han steg til hest, og utsatte keiseren for andre former for ydmykelser. Etter sin død skal han blitt flådd, stoppet ut og plassert som trofe i et persisk tempel.[12] Det ble ytterligere hevdet at det først var etter et senere persisk nederlag mot romerne at levningene av Valerianus ble utlevert til kremasjon og begravelse.[13][14]
Valerianus' fangenskap var en katastrofe av de største proporsjoner for Romerriket. Det var ille nok for en romersk hær å kommandert av sin keiser å bli beseiret i slag. Verre om den beseirede keiseren selv ble drept i handlingen (som skjedde ved et antall tilfeller). Men verst av alt var for en keiser å ikke bare tape et slag, men å bli grepet og holdt som fange av sin fiende. Og Valerianus forble sin fiendes fange fram til sin død. Denne ydmykelsen var i seg selv nødt til å ha alvorlig destabiliserende effekt på riket, særskilt da de ble fremmet av rykter om de skjendigheter som den tilfangnetagne keiseren etter signende ble utsatt for.
– Trevor Bryce[15]
Valerianus' fangenskap og død er jevnlig blitt diskutert av moderne historikere, uten at man har nådd noen endelig konklusjon.[16] En moderne forsker hever at i kontrast til Lactantius' redegjørelse, som er antatt antipersisk,[16] sendte Shafur den romerske keiseren og en del av hans hær til byen Bishapur eller Gundishapur, hvor de levde under relativt gode forhold. Soldatene ble benyttet for ingeniørarbeid, og Band-e Kaisar («Cæsars dam») er en av restene etter romersk ingeniørarbeid, lokalisert i nærheten av den gamle byen Susa.[17] På et steinrelieff ved Naghshe-Rostam i Iran er Valerianus framstilt mens han holder Sjafurs hender, et symbol på underkastelse. Det er hevdet at Lactantius' fortelling er farget av hans behov for å gi kristenforfølgere en passende død,[18] men historien kjennes fra flere hold, også fra forfattere i Midtøsten som var fiendtlig innstilt til Persia.[19]
Familie
- Gallienus (ca. 218 – 268), medkeiser og deretter keiser alene.
- Publius Licinius Valerianus Minor eller Valerianus den yngre. Konsul i 265, og antagelig drept av troneranere en gang mellom da hans far ble tatt til fange i 260 og da hans halvbror ble myrdet i 268.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
