George Hamilton-Gordon, 4. jarl av Aberdeen
britisk diplomat og politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
britisk diplomat og politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
George Hamilton-Gordon, 4. jarl av Aberdeen, (født 28. januar 1784, død 14. desember 1860), titulert lord Haddo fra 1791 til 1801, siden som lord Aberdeen, var en skotsk politiker, og ble suksessivt en tory, konservativ og peelittene (en utbrytergruppe fra de konservative). Han var britisk utenriksminister og statsminister fra 1852 og fram til 1855. Under hans regjering ble Storbritannia og Irland involvert i Krimkrigen mot Russland (1853–1856).
| George Hamilton-Gordon, 4. jarl av Aberdeen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. jan. 1784[1][2][3][4] Edinburgh | ||
| Død | 14. des. 1860[1][2][3][4] (76 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | St John's College[5] Harrow School | ||
| Ektefelle | Harriet Hamilton Gordon (1815–1833) (avslutningsårsak: ektefelles død)[6][7][8] Catherine Elizabeth Hamilton (1805–1812) (avslutningsårsak: ektefelles død)[6][9][8] | ||
| Far | George Gordon[7] | ||
| Mor | Charlotte Baird[7][10] | ||
| Søsken | Robert Gordon William Gordon Alexander Gordon | ||
| Barn | |||
| Parti | Peelitter | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | St John the Evangelist, Great Stanmore | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
Royal Society
Royal Society of Edinburgh American Antiquarian Society Society of Antiquaries of Scotland Travellers Club Bannatyne Club | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society Fellow of the Royal Society of Edinburgh Fellow of the Society of Antiquaries of Scotland Hosebåndsordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Han var født i Edinburgh den 28. januar 1784 og var den eldste sønnen til George Gordon, lord Haddo, sønn av George Gordon, 3. jarl av Aberdeen.[11] Hans mor var Charlotte, yngste datter av William Baird.[11] Han mistet sin far i 1791 og sin mor i 1795, og ble fostret opp av Henry Dundas, 1. vicomte Melville. Han fikk sin utdannelse ved Harrow School, og deretter ved St John's College ved University of Cambridge hvor han tok eksamen i 1804 (Master of Arts).[12]
Før dette hadde han imidlertid blitt jarl av Aberdeen ved sin bestefars død i 1801, og reiste da over hele Europa. Etter at han kom tilbake til England grunnla han det athenske samfunn, Athenian Society. I 1805 giftet han seg med lady Catherine Elizabeth, datter av lord Abercorn. I desember tok han sitt sete som tory og skotsk representant i Overhuset. I 1808 ble han gjort til ridder Tistelordenen.
Etter at hans hustru døde i 1812 gikk han inn i diplomatiet. Han ble utpekt til ekstraordinær ambassadør og ministerfullmektig i Wien hvor han signerte Töplitz-traktaten mellom Storbritannia og Østerrike i oktober 1813. Han var en i den britiske delegasjonen ved Chatillon-kongressen i februar 1814, og ved forhandlingene som førte fram til Paris-traktaten i mai samme år.[13]
Da han kom tilbake til England ble han opphevet til den britiske adelsstanden som vicomte Gordon av Aberdeen i grevskapet Aberdeen, også i 1814, og ble gjort til medlem av Det kongelige råd. I juli 1815 giftet han seg for annen gang, nå med Harriet, datter av John Douglas, og enke etter James, vicomte Hamilton[11] I løpet av de neste 13 årene hadde Aberdeen en mindre framtredende plass i politikken.
Han tjente som kansler for hertugdømmet Lancaster mellom januar og juni 1828 og deretter som utenriksminister fram til 1830 under hertugen av Wellington.[11]. Han trakk seg sammen med Wellington over Reformlovforslaget av 1832. Han var minister for krig og koloniene (1834-1835) og utenriksminister på nytt (1841-1846) under Robert Peel.[11] Det var i løpet av hans andre omgang som utenriksminister at han bisatte to uenigheter med USA, den nordøstlige grensetvisten med Webster-Ashburton-avtalen av 1842 og Oregon-striden med Oregon-avtalen av 1846. Han arbeidet også med hell med å forbedre det politiske forholdet til Frankrike hvor François Guizot hadde blitt personlig venn. Han fulgte igjen sin leder og gikk av sammen med Peel over saken med Kornlovene. Etter Peels død i 1850 ble han en anerkjent leder for peelittene. Hans avsmak for Lovforslaget om geistlige titler, avslaget som han feilet å sikre i 1851, forhindret ham fra å bli medlem av regjeringen til lord John Russell.
I desember 1852 ble han midlertidig statsminister og ledet en koalisjonsregjering bestående av både whiger og peelitter. Selv om de var enige i spørsmålet om frihandel og i spørsmålene om reformer innenlands, var hans kabinett, som inneholdt både lord Palmerston og lord John Russell, nødt til å bli uenige i utenrikspolitikken. Aberdeen førte Storbritannia inn i Krimkrigen mot Russland og på samme side som Det osmanske rike etter å ha gitt seg fra press fra deler av sitt kabinett. Palmerston, støttet av Russell, favoriserte en mer aggressiv politikk, og Aberdeen var ikke i stand til å kontrollere Palmerston, og ga etter. Imidlertid ble krigen hans egen politiske nedtur. Da rapportene som ga detaljer om den dårlige politiske og militære ledelsen av krigen måtte Russell gå av. Den 29. januar 1855 fikk et forslag om å utpeke en komite for undersøke hvordan krigen var blitt utført stort flertall. Aberdeen så på flertallet som klar mistillit og gikk av som statsminister.
Lord Aberdeen døde ved Argyll House, St. James's, London den 14. desember 1860, og ble gravlagt i familiens hvelv ved Stanmore.[14]
Med sin første hustru fikk Aberdeen en sønn og tre døtre, og de døde alle før sin far. Med sin andre hustru, som døde i august 1833, fikk han fire sønner og en datter. Hans eldste sønn, George, etterfulgte ham som den femte jarl; hans andre sønn John ble gjort til marki av Aberdeen og Temair i 1916. En tredje sønn var general Alexander Hamilton-Gordon, K.C.B.. Ytterligere en sønn var prosten Douglas Hamilton-Gordon; og hans yngste sønn Arthur Gordon ble gjort til baron Stanmore i 1893.
Utover sin politiske karriere var Aberdeen en anerkjent lærd. Han ble utpekt til kansler av Universitet av Aberdeen i 1827 og var president i samfunnet for fortidsminner i London.[11] Hans private liv er beskrevet som eksemplarisk i henhold til datidens standard. Han opptreden var opphøyd og reservert, og som taler var han vektig framfor veltalende. Det er sagt at han manglet styrke og at hans utenlandspolitikk var i sitt vesen preget av fred og ikke-innblanding.
Aberdeen var ridder av Hosebåndsordenen og av Tistelordenen. Han var medlem av Det kongelige råd.
Han var også Fellow av Royal Society.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
