Friuli
From Wikipedia, the free encyclopedia
Friuli (egentlig Forum Iulii) er et område i nordøstlige Italia med sin egen særskilte kulturelle og historiske identitet. Det består av mesteparten av den autonome regionen Friuli-Venezia Giulia, som er de administrative provinsene til Udine, Pordenone og Gorizia, unntatt Trieste. Byen Udine var hovedstaden i det historiske landskapet Friuli.
Den flerkulturelle og påfølgende flerspråklige tradisjonen i Friuli innebærer at navnet på regionen varierer. Foruten Friuli på italiensk, er andre lokale former: friulisk: Friûl; venetiansk: Friul; tysk: Friaul; slovensk og andre sørslaviske språk: Furlanija; kyrillisk: Фурланија.
Stedsnavnet Friuli her en forvanskning av det antikke romerske bynavnet Forum Iulii, latin for «Juliernes forum (torg)», nå hetende Cividale del Friuli, grunnlagt som municipium (den nest høyeste klassifisering av en romersk by) av Julius Cæsar, som også ga stedet dets navn.[1][2]
Mens italiensk er det offisielle språket i regionen, er det flere andre regionale språk og dialekter høres i Friuli.
Friulisk snakkes i provinsene Udine, Pordenone, og Gorizia. Friulisk er et romansk språk som tales bortimot utelukkende i denne regionen av rundt 350 000 brukere, men mange av disse har italiensk som førstespråk. Friulisk har status som offisielt språk ved siden av italiensk og slovensk, og brukes som skolespråk i mange kommuner. Det er dokumentert tilbake til 1000-tallet og i poesi og litteratur fra 1200-tallet. Det deler samme røtter som ladinsk, men har adskilt seg i århundrenes løp etter påvirkning av andre språk i de nærmeste omgivelsene, som tysk, italiensk, venetiansk og slovensk.[3]
Venetiansk og dets dialekter er vanligvis snakket (av historiske årsaker) langs grenseregionene helt i vest (som Pordenone), mer sparsomt i en del innlandsbyer (som eksempelvis Gorizia), og historisk også i en del steder langs kysten av Adriaterhavet.[4]
Slovenske dialekter snakket hovedsakelig i de landlige grensetraktene i fjellene, mens tysk (en bayersk dialekt) snakkes i Val Canale (hovedsakelig i Tarvisio og Pontebba).
Forhistorie
I forhistorisk tid var castellierikulturen i tidlig bronsealder lokalisert i dette området. Etnisiteten til dette folket er usikker, men antagelig et neolittisk, ikke-indoeuropeisk folk som innvandret via havet. De eldste bosatte seg langs kysten av Istria og viste samme vesenstrekk som den samtidige mykenske kulturen. Den ekspanderte fra kysten og videre inn i Friuli, Istria, Dalmatia og områdene rundt. Kulturen varte i rundt tusen år, fra rundt 1400-tallet f.Kr. og fram til den romerske erobringen på 200-tallet f.Kr. Navnet Castellieri er fra de befestede bostedene (bygdeborger) som karakteriserte kulturen.[5][6]
I løpet av 300-tallet f.Kr. bosatte et folk som kaltes karnere (gresk: Καρνίοι; latin: Carni) seg i området. De kom fra Øst-Alpene, og var muligvis keltisktalende. De brakte med seg avanserte teknikker i metallurgi, bearbeidelsen av jern og sølv. Ifølge den romerske geografen Strabon[7] bosatte karnerne seg i «landet rundt Adriaterbukten og Aquileia» og både Plinius den eldre[8] og Klaudios Ptolemaios[9] regnet Aquileia, Concordia og Forum Julii som værende «karnernes byer» i «karnernes land». De dyrket en guddom ved navn Belenus (også Belenos, Belinus, Bel, Beli Mawr) som er bevitnet i tallrike votivinskripsjoner som er funnet i og rundt Aquileia.[10] Flere stedsnavn har navn etter folket, blant annet Carnia, et fjellrikt område i nord.
Romersk tid
Fra 100-tallet f.Kr. ble Friuli bosatt av romere, og i løpet av keisertiden vokste Aquileia til å bli den fjerde største byen i romersk Italia, hovedstaden i provinsen Regio X (den augustinske regionen Venetia et Histria). Denne byen var den viktigste havnen for handelen ved elven Natisone, og byen dominerte handelen mellom Adriaterhavet og nordlige Europa, fraktet langs veien Via Julia Augusta. Aquileia fikk betydning ved sin strategiske posisjon ved Adriaterhavet og dens nærhet til Alpene. Dens militære betydning lå i muligheten for Roma å avskjære invasjoner fra barbarer fra øst. Julius Cæsar innkvarterte sine legioner i Aquileia i løpet av vinteren. Utviklingen av andre sentra, som Forum Iulii (Cividale del Friuli) og Iulium Carnicum (Zuglio), bidro til en vekst i Friulis økonomiske og kulturelle rikdom før de første overveldende barbarinvasjonene på begynnelsen av 400-tallet. Aquileia ble overmannet og rasert til grunnen av Attila og hans hunere i 452. Byen ble aldri bygget opp til sin tidligere storhet, men var fortsatt viktig, selv etter at Vestromerriket falt sammen. I folkevandringstiden førte til avbefolkning i de mest fruktbare områdene, og jevnlig kolonisering av barbarer.
Senere historie
Friuli var et langobardisk hertugdømme før det på 800-tallet ble til en grensemark i Frankerriket.
I middelalderen ble den regjert av patriarken av Aquileia, mens noen områder i øst falt til grevskapet Görz.
I 1420 ble Friuli erobret av republikken Venezia og gikk som denne opp i Italia i 1866.
Byen Udine var hovedstaden i det historiske landskapet Friuli.
Den 6. mai 1976 ble Friuli rammet av et jordskjelv med styrke 6,4 på Richterskalaen da 989 mennesker ble drept.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
