Filhellenisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Filhellenisme (det å elske Hellas/hellensk kultur) kan sies å være to ting: 1) En generell betegnelse på følelsen av kjærlighet til og beundring for klassisk gresk kultur, Hellenismen; 2) En politisk og kulturell idéstrømning historisk avgrenset til første del av det 19. århundre, som oppstod i sammenheng med den greske selvstendighetskrigen (1821-1829). Det er den siste, mer spesifikke bruken av ordet som er vanligst, da den første betydningen av ordet i dag er erstattet av begrepet "grekofili".
Da greske rebeller gjorde opprør mot Det osmanske riket i 1821, falt dette umiddelbart i god jord hos den europeiske opinionen. Tidspunktet var passende, da klassisismen, liberalismen og troen på den kristne sivilisasjon stod sterkt i vesten på dette tidspunktet. Gjennom hele krigen fikk derfor de greske opprørerne stor støtte fra vestlig presse.[1] De vestlige regjeringene så derimot opprørsbevegelsen som illegitim, og tok avstand fra den – i hvert fall offisielt.[2] I praksis så de vestlige regjeringene ofte gjennom fingrene med folks iver og støtte til de greske rebellene, selv om de overvåkte den filhellenistiske aktiviteten.[3] Filhellenismen, som først og fremst var et europeisk fenomen (i den forstand at den ikke spredte seg utenfor Vest-Europa og USA), kom ikke bare til uttrykk i pressen: Rundt om i Europa ble dikt, malerier og skuespill med filhellenistisk innhold produsert, hvorav noen har blitt svært kjent i ettertiden, eksempelvis Eugène Delacroix’ maleri «Massakren på Khios». Videre oppstod det også etter krigsutbruddet i Hellas en relativt uorganisert, militær bevegelse, bestående av europeere som ville reise til Hellas for å kjempe med de greske opprørerne. Disse menneskene var de første til å bli kjent som filhellenister i datidas presse, og det er fra denne bevegelsen vi har begrepet.[4] Kjente europeiske filhellenister som reiste til Hellas under selvstendighetskrigen inkluderer Lord Byron og Charles Nicolas Fabvier.[5][6] Noen andre profilerte filhellenister inkluderer Jeremy Bentham, Eugène Delacroix, Victor Hugo, Percy Bysshe Shelley, og Henrik Wergeland.[7][8][9][10][11]