Ordet enteogen er en moderne term avledet fra to gammelgreske ord, ἔνθεος (enteos) og γενέσθαι (genestai). Enteos betyr «indre gud (teos)», i litt friere oversetting «inspirert». Grekerne brukte ordet når de hyllet diktere og andre kunstnere. Genestai betyr «å forårsake eksistens» eller å bli. Så et enteogen er «det som forårsaker at Gud (eller guddommelig inspirasjon) er inne i et individ».
I sin snevreste betydning refererer termen til en psykoaktiv substans (som oftest naturlige stoffer som f.eks. planter, sopp, frø, og lignende, med hallusinogene virkninger) som foranlediger opplysende åndelige eller mystiske opplevelser innenfor parametrene av en kult, i den opprinnelige, ikke-nedsettende betydning kultus. I bredere forstand refererer ordet «enteogen» til kunstige såvel som naturlige substanser som framkaller transer liknende dem som er dokumentert for rituelt inntak av tradisjonelle sjamanske rusmidler, selv om de brukes i en sekulær sammenheng.
Ordet «enteogen» ble lagd i 1979 av en gruppe etnobotanikere og forskere innen mytologi (Carl A. P. Ruck, Jeremy Bigwood, Danny Staples, Richard Evans Schultes, Jonathan Ott og R. Gordon Wasson). Den ordrette betydning av begrepet er «det som fører til at Gud er inne i et individ». Oversettelsen «å skape det guddommelige på innsiden» blir enkelte ganger brukt, men det bør noteres at enteogen hverken impliserer at noe blir skapt (i motsetning til bare å oppfatte at det allerede er der) eller at det som blir erfart er på innsiden av brukeren (i motsetning til å ha sin uavhengige eksistens).
Begrepet ble laget som en erstatning for termene «hallusinogen» (som ble gjort kjent gjennom Aldous Huxleys opplevelser med meskalin, utgitt som Erkjennelsens porter på norsk i 1955 (opprinnelig utgave i 1953: The Doors of Perception) og «psykedelikum» (en gresk neologisme for «sjelsåpenbarende», lagd av psykiateren Humphry Osmond som ble temmelig overrasket da den velkjente forfatteren Aldous Huxley meldte seg frivillig som forsøksperson i eksperimenter med meskalin som Osmond holdt på med. Ruck et al. gjorde gjeldende at termen «hallusinogen» var lite dekkende på grunn av dens etymologiske forbindelse til ord som relaterer til delir og sinnssykdom. Begrepet «psykedelisk» ble også sett på som problematisk på grunn av dets lydlikhet med ord som vedrørte psykose og også av det faktum at det hadde kommet til å bli uløselig knyttet til forskjellige konnotasjoner av sekstitallets populærkultur.
Betydningen av termen «enteogen» ble formelt definert av Ruck et al.:
- I en snever betydning, bare de visjonsframkallende droger som har vist seg å opptre i sjamanske eller religiøse riter vil bli benevnt enteogener, men i løsere forstand kan termen også anvendes om andre droger, både naturlige og kunstige, som induserer bevissthetsendringer lik dem som dokumenteres for rituelt inntak av tradisjonelle enteogener.
Siden 1979, da begrepet ble foreslått, har bruken av det fått stor oppslutning i visse kretser. I særdeleshet har ordet fylt et tomrom for de brukere av enteogener som opplever at begrepet «hallusinogen», som fortsatt er vanlig i medisinsk, kjemisk og antropologisk litteratur, nedvurderer deres opplevelse og det verdensbilde den er integrert i. Anvendelse av ordet i sin snevre betydning har derfor fått en oppvekst blant religiøse enteogenbrukere, og blant andre som ønsker å praktisere religiøs eller spirituell toleranse.
Bruken av ordet «enteogen» i sin videre betydning som et synonym for «hallusinogen droge» har tiltrukket seg kritikk av tre årsaker. På pragmatisk basis har innvendingen blitt reist om at meningen av den snevre betydningen av «enteogen», som er av særlig verdi når tradisjonell, historisk og mytologisk bruk av enteogener i religiøse sammenhenger diskuteres, sannsynligvis vil bli utvannet dersom omtrentlig bruk av termen i sin videre forstand blir utbredt. For det andre motsetter enkelte folk seg misbruken av rota teos (gud på gresk) i beskrivelsen av bruken av hallusinogener i en ikke-religiøs sammenheng, og koblet sammen med den religiøse toleranse og pluralisme som er framherskende i mange av dagens samfunn, har bruken av rota teos i et begrep som beskriver ikke-religiøs bruk av stoff også blitt kritisert som en form for tabudeformering. For det tredje finnes det noen substanser som i hvert fall delvis oppfyller definisjonen av enteogen som er gitt ovenfor men som ikke er hallusinogene i vanlig forstand. Et viktig eksempel er brødet og vinen i den kristne nattverden.
Ideologiske innvendinger mot den utvidede bruken av termen relaterer seg ofte til den utstrakte eksistens av tabuer som omgir psykoaktive stoffer, såvel med sekulære som religiøse begrunnelser. Oppfatningen om at termen «enteogen» brukt i sin videre tolkning er en eufemisme fra brukere av hallusinogene droger, plager såvel kritikere som tilhengere av sekulær bruk av hallusinogener. Kritikere ser ofte på bruken av termen som et forsøk på å tilsløre det de anser for å være illegitime motiver og kontekster for sekulær drogebruk. Noen tilhengere motsetter seg også begrepet og begrunner motstanden med at tendensen innen deres egen subkultur og i vitenskapelig litteratur i retning av at termen «enteogen» brukes som et synonym for «hallusinogen», forringer verdien av de positive anvendelsene av droger i sammenhenger som er sekulære, men som i deres øyne likevel er legitime.
Utover bruken av selve termen har det blitt stilt spørsmål ved gyldigheten av drogeframkalt, drogefasilitert eller drogeforsterket religiøs opplevelse. Påstanden om at slike erfaringer har mindre gyldighet enn religiøse opplevelser uten bruk av noen kjemisk katalysator, møter det problemet at beskrivelsene av religiøse opplevelser fra dem som bruker enteogener ikke lar seg skjelne fra mange rapporter om religiøse opplevelser uten droger. I et forsøk på å komme med et empirisk svar på spørsmålet om hvorvidt droger faktisk kan bevirke religiøse opplevelser, ble Marsh Chapel-eksperimentet utført av legen og teologisk doktorgradskandidat Walter Pahnke under oppsyn av Timothy Leary og psilocybinprosjektet ved Harvard. I det dobbel blindtest-eksperimentet som ble gjennomført hevdet nesten alle de frivillige teologiske hovedfagsstudentene fra Bostonområdet at de hadde hatt dyptgripende religiøse opplevelser under påvirkning av psilocybin.[1]
Naturlig forekommende enteogener slik som Datura ble for det meste oppdaget og tatt i bruk av eldre kulturer som et ledd i deres åndelige og religiøse liv, som planter og midler som ble respektert, eller i enkelte tilfeller høyaktet. I motsetning til dette har vi kunstige og moderne enteogener, slik som ecstasy, som aldri har hatt en tradisjonell eller religiøs bruk.
I vår tid anvendes enteogener etter tre ulike prinsipper: som del av de etablerte tradisjoner og religioner, sekulært for åndelig utvikling, og sekulært på en måte som er lik rekreasjonell stoffbruk. En mindre utbredt anvendelse av enteogener til medisinsk og terapeutisk bruk blir ikke så ofte utprøvd på grunn av juridiske og kulturelle innvendinger, men eksempler finnes f. eks. i Stanislav Grofs LSD psykoterapi, bruk av MDMAs empatogene og entaktogene egenskaper i psykoterapeutiske relasjoner, og også fra Norge har LSD vært brukt i individuell psykoterapeutisk sammenheng.[2]
Bruken av enteogener i menneskelige kulturer har vært svært utbredt gjennom hele historien. Antallet enteogenbrukende kulturer er derfor svært høyt. Her diskuteres noen av de tilfellene som er bedre kjent i vestlige vitenskapelige kretser.
Afrika
Den mest velkjente enteogenbrukende kulturen i Afrika er bwitireligionen, som benytter et preparat av rotbarken fra ibogabusken (Tabernanthe iboga).[3] Et berømt enteogen fra det gamle Egypt er den blå lotus (Nymphaea caerulea). Det finnes beviser for bruken av enteogene sopper i Elfenbenskysten (Samorini 1995). Tallrike andre eksempler på bruken av planter i sjamanske ritualer i Afrika gjenstår fremdeles å bli undersøkt av vestlige forskere.
Amerika
Enteogener har spilt en avgjørende rolle i de åndelige skikkene hos de fleste amerikanske kulturer i årtusener. Det første amerikanske enteogen som ble gjenstand for vitenskapelig analyse var peyotekaktusen (Lophophora williamsii). Den er en del av skikkene til mange kulturer i det som nå er Mexico. Bruken av den spredte seg over hele Nord-Amerika i det 19. århundre og erstattet det toksiske enteogenet Sophora secundiflora (meskalbønne). Andre velkjente enteogener brukt av mexicanske kulturer inkluderer fleinsopper (kjent av aztekerne under nahuatlnavnet teonanacatl), frøene fra flere sorter av slyngplanten morning glory[4] og Salvia divinorum.[5] Innfødte folkegrupper i Sør-Amerika tar i bruk et bredt spekter av enteogener. Av de bedre kjente eksemplene er ayahuasca (Banisteriopsis caapi pluss tilleggsstoffer), borrachero (Brugmansia spp), San Pedrokaktusen (Trichocereus spp) og forskjellige tryptamininneholdende snuspreparater, for eksempel Epená (Virola spp), Vilca og Yopo (Anadananthera spp). Den velkjente tobakksplanten tjener også som et enteogen i Sør-Amerika når den anvendes ubearbeidet i store doser og i sjamanske sammenhenger.
Dessuten finnes det moderne religioner, som Rastafari-bevegelsen og Church of the Universe.
Asia
De innfødte folkene i Sibir (der ordet sjaman har sin opprinnelse) har brukt rød fluesopp (Amanita muscaria) som et enteogen.
Det gamle rusmiddelet Soma som så ofte omtales i Veda-samlingene må karakteriseres som et enteogen. I sin bok fra 1967 argumenterer Wasson for at Soma var rød fluesopp. Den aktive ingrediensen i Soma hevdes av andre å ha vært efedrin, et alkaloid med enteogene egenskaper produsert fra Ephedra pachycladasom da identifiseres som somaplanten.
Mange mener også at soma var en variant av cannabis. Religiøs bruk av cannabis har røtter tilbake til zoroastrisk religion. Planten brukes idag som enteogen innen mange religiøse ordener i Sør-Asia og vestover til Arabia. Dette gjelder både blant hinduiske sadhuer, blant muslimske sufier og innenfor andre religiøse tradisjoner.
Også datura, opium og alkohol brukes i asiatisk religion som enteogener, spesielt innen tantriske tradisjoner.
Europa
Bruken av enteogener i Europa ble nærmest utryddet med framveksten av post-romersk kristendom og især under de store hekseprosessene i tidlig moderne tid. Europeiske hekser brukte ulike enteogener, inkludert belladonnaurt (Atropa belladonna), alrune (Mandragora officinarum) og bulmeurt (Hyoscyamus niger). Disse plantene ble brukt til blant annet framstillingen av «flygesalver». I kristne samfunn trodde man gjerne at hekser kunne fly gjennom lufta på sopelimer etter at disse var påført et lag med salve som så igjen ble påført huden. Som en konsekvens måtte enhver tilknytning til disse plantene ha vært ekstremt farlig da det kunne føre til at en ble henrettet som utøver av heksekunster. Inntrengningen av romersk kristendom brakte også med seg slutten på den totusen-årige tradisjonen til de eleusinske mysterier, innvielsesseremonien til Demeter og Persefones kult som involverte bruken av en mulig enteogen substans omtalt som Kykeon. På liknende vis foreligger det bevis for at lystgass eller etylen delvis kan ha spilt en rolle i de visjonene som er kjent hos det tilsvarende langlivede oraklet i Delfi.[6]
I den kristne tidsalder har nattverden spilt en symbolsk rolle i religiøs tradisjon som tidvis har tiltrukket seg merkelappen «enteogen» eller «placebo enteogen», selv om den ikke passer med den originale definisjonen som omhandler bruken av visjonsframbringende substanser.
Midtøsten
Den enteogene bruken av stoffer, særlig hasjisj av tidlige sufier er godt dokumentert. Bruken av det av den sjiamuslimske ismailittersekten assassinerne til å dope og verve nye medlemmer ble ofte gjenfortalt under korstogene. Imidlertid er det mer sannsynlig at stoffet assassinerne benyttet seg av var vin, opium, bulmeurt eller en kombinasjon av disse. Uansett så ble dette stoffet brukt til neddoping mer enn en enteogenisk anvendelse. Det har blitt foreslått at ritualet med bruk av små doser syrisk vinrot (Peganum harmala) er en levning av dens bruk i tidligere tider i høye doser som et enteogen. John Marco Allegro har hevdet i sin bok The Sacred Mushroom and the Cross at tidlige jødiske og kristne sekter og kulter baserte seg på bruk av Amanita muscaria[7], selv om denne hypotesen ikke har oppnådd utbredt oppmerksomhet.
Oseania
Man antar vanligvis ikke at aboriginene gjorde bruk av enteogener, selv om sterke barrierer av hemmelighold omslutter aboriginsk sjamanisme, noe som trolig har begrenset hvor mye som har nådd utenforstående. Man kjenner til at innfødte på Papua Ny-Guinea anvender flere arter av enteogene sopper (fleinsopper Psilocybe spp, Boletus manicus)[8]). Det har blitt foreslått at maoriene på New Zealand brukte Māori Kava (Macropiper excelsum) som et enteogen (Bock 2000).
Selv om enteogener er tabu i kristne og islamske samfunn, er deres allestedsnærværelse og framtredende stilling i andre kulturers åndelige skikker uomgjengelig. Enteogenet, «ånden behøver for eksempel ikke være kjemisk, slik tilfellet er med eføyen og oliventreet: men like fullt ble guden opplevd å befinne seg inni dem. Å være besatt av den trengte heller ikke oppfattes som noe skadelig, som nedsløvet, hallusinerende eller fylt av vrangforestillinger; isteden kunne man kanskje se det som en invitasjon til bekjentskap eller et annet gode gudens ånd hadde å tilby.» (Ruck og Staples)
Indo-europeernes Soma
De fleste velkjente moderne eksemplene, slik som peyote, fleinsopp og andre psykoaktive sopper og morning glory, er fra innfødte kulturer i Amerika. Det har imidlertid også vært foreslått at enteogener spilte en viktig rolle i de gamle indoeuropeiske kulturer, for eksempel gjennom innlemmelse i de rituelle tilberedninger av Soma, den «pressede juice» som er emne for Bok 9 i Rig Veda. Soma ble rituelt tilberedt og drukket av prester og innvidde og inspirerte en lovsang i Rig Veda som sammenfatter et enteogens iboende natur:
- «Storartet ved Lov! erklærer Lov, taler i sannhet, sannferdig i dine arbeider, bekjentgjør tro, Kong Soma!… O [Soma] Pavāmana, putt meg i den dødløse, uråtnende verden der lyset fra himmelen et tent, og evigvarende glans skinner… Gjør meg udødelig i den verden der glede og henrykkelse, der fryd og lykksalighet forenes…»
Kykeon som kom forut for innvielsen til de eleusinske mysterier er et annet enteogen som har blitt undersøkt (før ordet enteogen ble lagd) av Carl Kerenyí i Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter. Andre enteogener i det historiske Nære Østen og Egeerhavet inkluderer valmuen, Datura, den uidentifiserte «lotus» som lotuseterne spiste i Odysseen og Narcissus.
Fra fluesopp til vindruer
Ifølge Ruck, Eyan, og Staples var det kjennskapen til den viltvoksende fluesoppen (Rød fluesopp) som var det velkjente sjamanske enteogenet som indoeuropeerne hadde med seg. Den kunne ikke dyrkes, så den måtte bli funnet, noe som passet godt for en nomadisk livsstil. Da de nådde den kaukasiske verden og Egeerhavet, møtte indoeuropeerne på vinen, Dionysos sitt enteogen som han hadde hatt med seg fra sitt fødested i det mytiske Nysa da han returnerte for å hevde sin olympiske fødselsrett. De indoeuropeiske proto-grekerne «gjenkjente det som Zevs’ enteogen, og deres egne sjamanske skikker, Amanitaen og den ‘pressede juicen’ av Soma – men nå bedre siden den ikke lenger var uforutsigelig og vill, slik den ble funnet hos hyperboreerne: som det høvet seg deres egen innpasning i den agrare levemåte var enteogenet nå en vekst som kunne dyrkes» (Ruck og Staples).
Ambrosia
Robert Graves hevder i sitt forord til The Greek Myths at de forskjellige pre-hellenistiske stammers ambrosia var Amanita og muligens soppen den psilocybininneholdende Panaeolussoppen. Amanita var guddommelig fôr ifølge Ruck og Staples, ikke noe man kunne nyte av eller bekymringsløst smake av, noe som ikke skulle vanhelliges. Det var mat for gudene, deres ambrosia, og det var et bindeledd mellom de to verdener. Det blir sagt at Tantalos sin forbrytelse var at han inviterte vanlige dødelige til å ta del av hans ambrosia.
Frukten fra kunnskapens tre
Selv i kulturer der de blir akseptert, har uriktig bruk av enteogener av uautoriserte eller uinnvidde medført skjensel, forvisning, endog døden. Utvisningen av Adam og Eva fra Edens hage kan forstås som en parabel om et enteogen som blir misbrukt, for frukten fra kunnskapens tre er ved selve sin natur klart innenfor det som betegnes av «enteogen», et poeng Gud også gjør helt klart for dem:
- «Herren Gud sa: ‘Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!’
- Så viste Herren Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av.
- Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre.
- Første Mosebok 3,22-24.[9]
Sumerisk mytologi
Enteogenet bringer ganske visst gudliknende krefter i mange tradisjonelle fortellinger, deriblant udødelighet. At Gilgamesj mislyktes i sitt forehavende om å bringe tilbake fra undet havet planten som ga udødelighet, lærer oss at den lykksalige tilstand ikke kan erverves ved tvang eller list: da Gilgamesj lå på bredden, utmattet etter sin heltemodige innsats, kom slangen og åt planten.
Gresk mytologi
Et annet forsøk på å kullkaste den naturlige orden blir fortalt i en (ifølge enkelte) merkelig omdannet myte, der de naturlige rollene har blitt ombyttet for å passe inn i et hellenistisk verdensbilde. Alexandrineren Apollodoros gjenforteller hvordan Gaia (som staves «Ge» i det følgende avsnittet), selveste Moder Jord, har gitt støtte til titanene i deres kamp med de olympiske inntrengerne. Kjempene har blitt overvunnet:
- «Da Ge hørte ord om det, forsøkte hun å finne en droge som ville forhindre deres ødeleggelse selv ved menneskers hånd. Men Zevs hindret tilsynekomsten av Eos (Morgengryet), Selene (Månen) og Helios (Sola) og hakket opp drogen selv før Ge kunne finne den.»
- – Apollodoros 1,34-38.
Inntak av den imaginære soppen anochi, enteogenet som skapelsen av kristendommen baserer seg på, er utgangspunktet i Philip K. Dicks siste (science fiction-) roman «The Transmigration of Timothy Archer».
Aldous Huxleys siste roman, Island fra (1962) beskriver en fiktiv enteogen sopp — omtalt som «moksha-medisin» — brukt av folket i Pala i overgangsriter, slik som overgang fra barn til voksen og ved livets slutt.
I boka «The Sacred Mushroom and the Cross: A Study of the Nature and Origins of Christianity within the Fertility Cults of the Ancient Near East»[7] fører John M. Allegro et etymologisk argument for at kristendommen utviklet seg fra bruken av en psykedelisk sopp, Kristi sanne legeme, og at dette siden ble glemt av dens etterfølgere.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
