Elverumsfullmakten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Elverumsfullmakten var et underforstått vedtak fra Stortingets samling på Elverum 9. april 1940, der regjeringen ble gitt en generell fullmakt til å treffe avgjørelser og ivareta landets interesser under krigen.
Stortinget hadde ved det tyske angrepet på Norge flyktet via Hamar til Elverum, og her hadde det sitt siste møte som fri forsamling på Elverum folkehøgskule. Det var Stortingets president, Carl Joachim Hambro, som formulerte fullmaktsforslaget.[1]
Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid.
Det ble ikke formelt votert over forslaget, og det ble heller ikke uttalt fra presidentplassen at det var «ansett vedtatt». Elverumsfullmakten synes enstemmig vedtatt av Stortinget.[2] Høyesterett la i Haaland-saken til grunn at fullmakten må anses vedtatt av Stortinget.[3] Høyesterett la likevel størst vekt på nødrett som grunnlag for London-regjeringens lovgivningsmyndighet under okkupasjonsårene.[4]
Jo Benkow sier i boka Vendepunkt – 9. april i vår bevissthet at det ikke kan være tvil om at fullmakten hadde fått full tilslutning, selv om det ikke var en formell votering over den.[5]
Representanten Ingvald Førre etterspurte lovhjemmel i Grunnloven. Christian Stray svarte at regjeringen kan vedta provisoriske anordninger når Stortinget ikke er samlet. Førre påpekte at hvis regjeringen allerede hadde slik fullmakt, trengtes ikke en ny. Eyvind Getz mente fullmakten lå i den foreliggende situasjon. President Hambro sa seg enig i dette. Grunnlovens lovhjemmel var § 17: «Kongen kan give og ophæve anordninger, der angaae Handel, Told, Næringsveie og Politie; dog maa de ikke stride mod Konstitutionen og de af Stortinget givne love.»[6]
Stortinget vedtok i et annet møte samme dag (på Hamar) en enstemmig tillitserklæring til regjeringen, og ga den fullmakt til å supplere seg med tre konsultative statsråder fra opposisjonspartiene. I et regjeringsvedtak av 17. april 1940 heter det at «Norge har i denne stund bare én regjering, den som Kongen har utnevnt og som Stortinget enstemmig har bedt om å bli sittende».
Det har vært vanlig å se på forslaget som en vedtatt generalfullmakt og som en del av regjeringens styringsgrunnlag.
Fullmakten ble debattert på det nittiende ordentlige Storting i februar 1946.[7]
Juridisk sett er det i ettertid konstitusjonell nødrett som har vært regnet som hovedgrunnlaget for regjeringens virksomhet under krigen, ikke Elverumsfullmakten som sådan.[8] Johs Andenæs bekreftet at regjeringen i den foreliggende situasjon kunne benytte seg av konstitusjonell nødrett, slik at Elverumsfullmakten – som Førre hadde påpekt – egentlig var overflødig, men den ble brukt i propaganda for eksil-regjeringen i London.
Imidlertid gikk de provisoriske anordninger som ble vedtatt i London, langt utover noen fullmakt regjeringen hadde fått,[9] ikke minst anordninger med tilbakevirkende kraft (deriblant bigamiloven) som uttrykkelig er forbudt etter Grunnloven.
Protokollkomiteen uttaler i Innst. O. IX (1949)[10] at:
Komiteen har ansett det som sin oppgave å undersøke om de provisoriske anordninger er gitt som følge av krigssituasjonen eller av hensyn til frigjøringen og den nærmeste etterkrigstid, samt at de ikke uten skade kunne utstå til normale konstitusjonelle forhold igjen var etablert.
Den enkelte anordnings materielle lovinnhold og dens forhold til Grunnloven blir det som vanlig domstolenes, respektive Høyesteretts, oppgave å bedømme.
En gjennomgåelse av de her omhandlede provisoriske anordninger viser at de i det store og hele dekker de betingelser som er anført ovenfor. Det har dog i enkelte tilfelle blitt reist tvil, idet berettigelsen eller nødvendigheten av en lov kan være en vurderingssak.
Således er det i forbindelse med landssviksoppgjøret reist tvil bl. a. om[lower-alpha 1]
1. Provisorisk anordning av 26. januar 1945 om endring i lov om aldersgrense for offentlige tjenestemenn (Høyesterettsdommere).[lower-alpha 2]
2. Om grunnlovsmessigheten av provisorisk anordning av 16. februar 1945, om rettergangsordningen i landssviksaker.[lower-alpha 3]
3. Om nødretten hjemlet Kongen adgang til å gjeninnføre dødsstraff i Norge. Provisorisk anordninger av 3. oktober 1941[lower-alpha 4] og 22. januar 1942.[lower-alpha 5]
4. Det er også blitt hevdet at provisorisk anordning av 15. desember 1944, Landssvikanordningen, var et upåkrevet tillegg til de gjeldende regler i straffeloven av 1902, kap. 8 og 9.
Samtlige disse omstridte provisoriske anordninger er behandlet av Høyesterett og tatt til følge.[lower-alpha 6] I samme forbindelse har Høyesterett uttalt seg om Kongens lovgivningskompetanse under den foreliggende ekstraordinære nødssituasjon som krigen og okkupasjonen skapte.
En lov vil ikke i seg selv kunne stride mot Grunnloven, kun den konkrete anvendelsen av den.[15] Landsvikanordningen ble ikke anvendt av domstolene hvis den medførte en strengere straff enn det som gjaldt etter straffeloven av 1902.[16]
Protokollkomiteens flertall uttaler i Innst. O. IX (1949) at ikke finner «grunnlag for å anse provisorisk anordning av 15. april 1942 som hørende utenfor den lovgivningsmyndighet Regjeringen hadde.»[17]
Et lovforslag til beredskapslov, som ville gi Kongen utvidede fullmakter i krig, ble godkjent i statsråd 5. april 1940.[18]
Type nummerering
- I tillegg de til anordningene som nevnes her uttaler protokollkomiteen seg også om provisorisk anordning av 6. juli 1940 om oppskrivning av Norges Banks gullbeholdning, og provisorisk anordning av 13. desember 1940 om tvungen verneplikt utenfor landets grenser. I tillegg refereres det hva Undersøkdelseskommisjonen uttalte om provisorisk anordning av 15. april 1942 om forandring i ekteskapslovgivningen.
- Provisorisk anordning 26. januar 1945 om midlertidig unntak fra lov av 14. mai 1917 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn. Anordningen er gjengitt i Ot. prp. nr. 109 (1945–46).[11]
- Provisorisk anordning 16. februar 1945 om rettergang i landssviksaker. Anordningen er gjengitt i Samling av div. provisoriske anordninger, kgl. resolusjoner, m. v. 1945 I-V., side 168[12] i vedlegg til Ot. prp. nr. 66 (1945-46) Om lov om okkupasjonslovgivningen m. v.
- Provisorisk anordning om tillegg til Militære straffelov, av 22 mai 1902, og provisorisk anordning 3. oktober 1941 om tillegg til den alminnelige Borgerlige Straffelov av 22. mai 1902. Anordningene er gjengitt i Ot. prp. nr. 141 (1945–46) Om midlertidig lov om bruk av dødsstraff.[13]
- Provisorisk anordning 22. januar 1942 om tillegg til den almindelige Borgerlige straffelovs kapitler 19, 21 og 22. Anordningen er gjengitt i Ot. prp. nr. 141 (1945–46) på side 5.[14]
- Høyesteretts praksis er gjennomgått i Undersøkelseskommisjonen av 1945 (bind I) side 236–240: «Det rettslige grunnlag for Regjeringens myndighetsutøvelse».
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
