Landssvikanordningen var en provisorisk anordning av 15. desember 1944 om tillegg til straffelovgivningen om forræderi[1] vedtatt av den norske eksilregjeringen i London den 15. desember 1944. Den ble anvendt ved det norske landssvikoppgjøret.
| Landssvikanordningen |
|---|
Landssvikanordningen ble endret ved provisorisk anordning av 3. august 1945. Endringene[2] medførte ble anordningen mildnet på vesentlige punkter.[3] NS-medlemmenes solidariske erstatningsansvar ble lempet, bestemmelsene om utmåling av straffen ble strøket, herunder bestemmelsen om obligatorisk tap av allmenn tillit, og bestemmelsen om at idømt erstatning kunne inndrives hos den dømtes ektefelle (§ 32) ble også strøket.
Anordningens virketid ble forlenget ved lov 14. desember 1946 nr. 1 om at visse rettarbøter skal gjelda vidare,[4] ellers ville den i medhold av Grunnloven § 17 ha falt bort ved det 90. stortings oppløsning samme dag (14. desember 1946)[5]).[a]
Anordningen avløste en tidligere provisorisk anordning som ble vedtatt 22. januar 1942, som også kriminaliserte medlemskap i Nasjonal Samling.[7]
Anordningen ble i 1947 etterfulgt av landssviklova.
Straffelovens bestemmelser om landssvik, §§ 86 og 98, omhandlet særlig grovt forræderi og viste ikke til en persons partimedlemskap. I Innstilling fra den av Justisdepartementet 12. mars 1941 oppnevnte straffelovkomite uttales det at nødvendigheten av å uttrykkelig forby NS-medlemskap: «Nå peker forræderne på at medlemskap i Nasjonal Samling og innrullering i Quislinghird ikke er blitt uttrykkelig forbudt i noen norsk lov, og at de derfor ikke har kunnet tenke seg at tilslutning til en politisk organisasjon ville være rettsstridig, da det i sin alminnelighet har vært ansett for en menneskerett å få anledning til å velge det politiske parti som stemmer med ens overbevisning. Komiteen finner det av betydning at en uttrykkelig lovbestemmelse avskjærer Quislingene fra fremtidig å føre denne tankegang i marken.»[8]
Hjemmefronten fikk gjennomslag for sitt krav om kollektivt straffeansvar for alle medlemmer av Nasjonal Samling.[trenger referanse]
Professor Johs. Andenæs behandlet landssvikanordningens § 25 («erstatningsparagrafen») i sin innberetning til Stortinget: «Hovedfeilen ved argumentasjonen er at den taler om NS-medlemmene som en enhet, i stedet for å se på det enkelte medlems forhold til skaden. Den forutsetter derfor det den skulle bevise, nemlig at medlemmene er solidarisk ansvarlige.»[9]
Johs. Andenæs hadde ingen innberetning til Stortinget, men i 1945 skrev han en artikkel i Norsk Sakførerblad hvor han var strekt kritisk til det erstatningsansvar som fulgte av landssvikanordningen.[10] Landssvikanordningen ble endret ved provisorisk anordning 3. august 1945. Det var denne endrede anordningen som erstatningsoppgjøret ble avgjort etter, og den hadde ikke da samme innhold som den opprinnelige bestemmelse i landssvikanordningen som Andenæs hadde rykket så sterkt ut mot.[11]
I Danmarks og andre lands rettsoppgjør ble den enkeltes handlinger ble vurdert uavhengig av partimedlemskap.[12] I Norge ble rundt to prosent av befolkningen straffet i rettsoppgjøret, et høyere tall enn for andre okkuperte land som Danmark. Seks måneder etter frigjøringen holdt riksadvokat Sven Arntzen en radiotale om problemet: «Og når den store mengde mennesker det her gjelder, har fått sin straff og sonet den, må vi gjenoppta dem i samfunnet, gi dem arbeidsmuligheter og levelige vilkår. Vi kan ikke la så mange mennesker bli gående som en ulykkelig, misfornøyd, samfunnsfiendtlig befolkningsgruppe.»[13]
Professor Jon Skeie rettet kritikk mot eksil-regjeringens anordning og påpekte at den var lovstridig etter Grunnlovens § 97: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft».[trenger referanse]
Det såkalte «årsakskravet», som ikke er lovfestet, ble ikke alltid lagt til grunn ved bedømmelse om erstatning.[14]
Kravet til årsakssammenheng står ikke i Grunnloven og er ikke av konstitsjonell art. Under erstatningssakene under rettsoppgjøret ble kravet til årsakssammenheng anvendt. Høyesterett i plenum avgjorde i 1945 at gjeldende rettsregler medførte et solidarisk erstatningsansvar for NS-medlemmer, slik at det ikke ble spørsmål om noen tilbakevirkning.[15] Høyesterett fant også at kravet til årsakssammenheng var oppfylt.[16]
Landssvikanordningens bestemmelser var som regel mildere, ikke strengere enn de eldre bestemmelsene i straffloven. Høyesterett[17] i plenum uttalte i 1945 at hvis straffen i anordningen var strengere, kunne de ikke anvendes overfor forhold som i tid lå forut for 15. desember 1944.
I begynnelsen av landssvikoppgjøret hendte det at lavere instanser dømte etter landssvikanordningen uten å redegjøre for om forholdet også var straffbart etter straffeloven. Høyesterett opphevet disse dommene. Som nevnt godtok Høyesterett heller ikke dommer hvor noen ble dømt til en strengere straff enn det som fulgte av straffeloven. Johs. Andenæs konkluderer med at «Det er derfor ikke dekning for å hevde, som det ofte blir gjort, at landssvikanordningen er blitt anvendt med tilbakevirkende kraft til skade for tiltalte.»[18]
Det ble hevdet at Grunnloven § 97 medførte et krav om kunngjøring og at landssvikanordningen derfor ikke kunne anvendes på grunn av manglende kunngjøring, men Høyesterett fant ikke at det gjaldt noe slikt krav.[19]
Skeie mente at de provisoriske anordninger[bør utdypes] gikk utover Grunnlovens rimelige rammer, og at det ikke trengtes en egen landssviklov[klargjør] når eksisterende straffelov ville vært tilstrekkelig til et fullverdig rettsoppgjør.[trenger referanse]
Jon Skeie skrev: «Dersom en mann blir kjent skyldig i landssvik etter anordningen, er han dermed gjort æreløs for resten av livet; han blir fradømt det vesentligste av sine midler, utelukket fra retten til selvstendig erverv og adgangen til arbeid i andres tjeneste. Det er unektelig en hard ordning at han ikke skal ha adgang for å få dommen prøvd av høyere rett. Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.»[20]
Johs. Andenæs kommenterer denne uttalelsen slik: «Dette er skrevet i juni 1945, og beskrivelsen av følgene av en fellende dom er preget av det. Så dystert ble det jo ikke i virkeligheten. Men også bortsett fra dette er det voldsomt skyts mot en prosessuell forenkling som antakelig var helt nødvendig for å få oppgjøret gjennomført. Regelen om at det kreves samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg for å få en dom av herreds- eller byrett inn til fornyet behandling ved lagmannsrett, er ikke mer hårdhendt enn at den i Justisdepartementets forslag til ny straffeprosesslov i 1979 er foreslått innført som den vanlige regel for alle straffesaker. …»[21]
Type nummerering
- Stortingspresident Carl Joachim Hambro uttalte i Stortinget 13. juli 1945:[6]
«Jeg vil også si i anledning av de uttalelser som falt fra representanten Mustad, at jeg fullt vel forstår hans resonnement og hans betenkeligheter. Men den fortolkning Justisdepartementet har gitt her, faller helt sammen med vår konstitusjonelle praksis og de presedenser som var gitt i 1914, 1917 og senere. Det kan etter det anses for å være fastslått at ved «neste storting» menes det neste storting i rekken og ikke det fungerende storting. Det 89de storting som fortsetter sine forhandlinger, er ikke det «neste storting», det er det 90de ordentlige storting som er det «neste storting».»
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
