![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/9/9d/Novgorod_Monument_LOC_cropped.jpg/640px-Novgorod_Monument_LOC_cropped.jpg&w=640&q=50)
Den russiske borgerkrigen
borgerkrig i Russland (1917–1922) mellom kommunistene og deres motstandere (den hvite armé) / From Wikipedia, the free encyclopedia
Den russiske borgerkrigen (russisk: Гражданская война в России, Grazhdanskaya voyna v Rossii) ble utkjempet i det tidligere Det russiske keiserdømmet i perioden 1918–1922 mellom flere partier og grupperinger. Det ble utløst av den sosialdemokratiske russiske provisoriske regjeringen ble styrtet i oktoberrevolusjonen, da mange fraksjoner kjempet for å bestemme Russlands politiske fremtid. Det resulterte i dannelsen av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og senere Sovjetunionen på det meste av sitt territorium. Finalen markerte slutten på den russiske revolusjonen, som var en av de viktigste begivenhetene på begynnelsen av 1900-tallet.
Det russiske monarkiet endte med abdikasjonen av tsar Nikolaj II under februarrevolusjonen, og Russland var i en politisk endring. En spent sommer kulminerte i oktoberrevolusjonen, der bolsjevikene styrtet den provisoriske regjeringen i den nye russiske republikken. Bolsjevikenes maktovertakelse ble ikke universelt akseptert, og landet gikk inn i borgerkrig. De to største stridende var den røde armé («de røde»), som kjempet for etableringen av en bolsjevikledet sosialistisk stat ledet av Vladimir Lenin, og de løst allierte styrkene kjent som den hvite armé («de hvite»), som fungerte som en stor politisk paraply for både høyre- og venstreorienterte motstander mot bolsjevikstyret. I tillegg var rivaliserende militante sosialister, særlig de ukrainske anarkistene fra det ukrainske området Machnovsjtjyna og venstresosialist-revolusjonære, involvert i konflikt mot bolsjevikene. De, så vel som ikke-ideologiske grønne armé («de grønne), motarbeidet bolsjevikene, de hvite og de utenlandske intervensjonistene.[1] Tretten fremmede nasjoner grep inn mot den røde armé, særlig den allierte intervensjonen, hvis primære mål var å gjenopprette østfronten under første verdenskrig. Tre utenlandske nasjoner fra sentralmaktene grep også inn, og konkurrerte med den allierte intervensjonen med hovedmålet å beholde territorium de hadde fått i Brest-Litovsk-traktaten med Sovjet-Russland.
Bolsjevikene konsoliderte først kontrollen over det meste av det tidligere imperiet. Brest-Litovsk-traktaten var en fredsavtale avtalt i en nødsituasjon med Det tyske keiserrike, som hadde erobret store deler av det russiske territoriet under revolusjonens kaos. I mai 1918 gjorde den tsjekkoslovakiske legionen i Russland opprør i Sibir. Som reaksjon begynte de allierte sine nordrussiske og sibirske intervensjoner. Dette, kombinert med opprettelsen av den provisoriske all-russiske regjeringen, førte til en reduksjon av bolsjevikkontrollert territorium til det meste av det europeiske Russland og deler av Sentral-Asia. I 1919 begynte den hvite armé flere offensiver fra øst i mars, sør i juli og vest i oktober. Framskritt ble senere kontrollert av østfrontens motoffensiv, sørfrontens motoffensiv og nederlaget til den nordvestlige hæren.
I 1919 var de hvite hærene på retrett og i begynnelsen av 1920 ble de beseiret på alle tre fronter.[2] Selv om bolsjevikene vant, var den russiske statens territorielle utstrekning redusert, for mange ikke-russiske etniske grupper hadde brukt uorden til å presse på for nasjonal uavhengighet.[3] I mars 1921, under en relatert krig mot Polen, ble Riga-freden signert, og delte omstridte territorier i Belarus og Ukraina mellom republikken Polen og Sovjet-Russland. Sovjet-Russland forsøkte å gjenerobre alle nylig uavhengige nasjoner i det tidligere imperiet, selv om deres suksess var begrenset. Estland, Finland, Latvia og Litauen slo alle tilbake sovjetiske invasjoner, mens Ukraina, Belarus (som et resultat av den polsk-sovjetiske krigen), Armenia, Aserbajdsjan og Georgia ble okkupert av den røde armé.[4][5] I 1921 hadde Sovjet-Russland beseiret de ukrainske nasjonale bevegelsene og okkupert Kaukasus, selv om anti-bolsjevikiske opprør i Sentral-Asia varte til slutten av 1920-tallet.[6]
Hærene under Aleksandr Koltsjak ble til slutt tvunget på en masseretrett østover, også omtalt som den store sibirske ismarsjen.[7] Bolsjevikiske styrker rykket østover, til tross for at de møtte motstand i Tsjita, Yakut og Mongolia. Snart splittet den røde armé Don-hæren og de frivillige hærene, og tvang evakueringer i Novorossijsk i mars og Krim i november 1920. Etter det var anti-bolsjevikisk motstand sporadisk i flere år frem til erobringen av Vladivostok i oktober 1922, men fortsatte videre med det muslimske basmatjiopprøret i Sentral-Asia og Khabarovsk Krai fram til 1934. Det var anslagsvis 7 til 12 millioner ofre under krigen, for det meste sivile.[8]