Den irske borgerkrig
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den irske borgerkrig ble utkjempet mellom 28. juni 1922 og 24. mai 1923 mellom motstandere og tilhengere av den anglo-irske traktat som ble ble undertegnet 6. desember 1921.[1] Borgerkrigen var en konflikt som fulgte etter den irske uavhengighetskrigenn (1919-1921) og fulgte med etableringen av den irske fristaten, en enhet uavhengig av Storbritannia, men innenfor det britiske imperiet. Det skjedde som konsekvens av den anglo-irske traktat, men motstanderne av traktaten mente den var et svik mot den irske republikken som hadde blitt proklamert under påskeopprøret i 1916. Mange av stridende hadde kjempet sammen mot britene i den irske republikanske hæren, IRA, under uavhengighetskrigen, men delt seg sterkt uenige etter at konflikten tok slutt og traktatforhandlingene begynte. Motstanderne av traktaten protesterte spesielt mot det fortsatte konstitusjonelle båndet til Storbritannia, men også mot at seks grevskap i Ulster var løsrevet fra resten av Irland som provinsen Nord-Irland.
Borgerkrigen ble vunnet av fristatsstyrkene som støttet traktaten, og som hadde fordel av betydelige mengder våpen levert av den britiske regjeringen. Konflikten kan ha krevd flere liv enn uavhengighetskrigen som gikk før den, og etterlot det irske samfunnet splittet og forbitret i generasjoner. I dag er to av de viktigste politiske partiene i Irland, Fine Gael og Fianna Fáil, direkte etterkommere av de motsatte sidene av krigen.[2]