Den anglo-irske traktat
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den anglo-irske traktat (irsk: An Conradh Angla-Éireannach; engelsk: Anglo-Irish Treaty, offisielt Articles of Agreement for a Treaty Between Great Britain and Ireland) var en traktat mellom regjeringen i Storbritannia og den provisoriske regjeringen i Den irske republikk. Med traktaten avsluttet den irske uavhengighetskrig,[2] og Den irske fristaten ble opprettet som en del av Det britiske imperiet. Under Government of Ireland Act 1920 kunne Nord-Irland velge å stå utenfor Fristaten (artikkel 12) og fortsatt være en del av Det forente kongerike, noe parlamentet i Nord-Irland valgte å gjøre.[3]
Den anglo-irske traktat | |||
---|---|---|---|
Type | Traktat | ||
Virkeområde | Irland | ||
Vedtatt | 6. desember 1921 | ||
I kraft | 31. mars 1922,[1] fullt implementert 6. desember 1922 | ||
Formål | Opprettelsen av den irske fristaten, senere Irland | ||
Målform | engelsk |
Traktaten ble signert i London av representanter for Storbritannias regjering og utsendinger fra den provisoriske irske regjeringen den 6. desember 1921. Den ble så ratifisert i tre parlamenter: Dáil Éireann i Den irske republikk, underhuset i Sør-Irlands parlament (som bare var samlet denne ene gangen) og Det britiske parlamentet.[4] I Irland var det delte meninger, og den ble vedtatt med knapt flertall i Dáil. Denne splittelsen førte til utbruddet av den irske borgerkrig, hvor siden som var for traktaten til slutt seiret.
Avtalen ble undertegnet i London 6. desember 1921,[5] av representanter for den britiske regjeringen (som omfattet statsminister David Lloyd George, som var sjef for de britiske delegatene) og av representanter for Den irske republikk som omfattet Michael Collins[6] og Arthur Griffith. De irske representantene hadde fullmektig status (forhandlere med fullmakt til å signere en traktat uten henvisning tilbake til sine overordnede) som handlet på vegne av den irske republikken, selv om den britiske regjeringen nektet å anerkjenne denne statusen. Som påkrevd av vilkårene, ble avtalen godkjent av «et møte» av medlemmene som ble valgt til å sitte i Underhuset i Sør-Irland og [separat] av det britiske parlamentet. I virkeligheten debatterte Dáil Éireann (den lovgivende forsamlingen for den de facto irske republikk) først og godkjente traktaten; medlemmer gikk deretter videre med «møtet». Selv om traktaten ble med kun nød og neppe godkjent, førte splittelsen til den irske borgerkrigen, som ble vunnet av den traktatvennlige siden.
Den irske fristaten ble formelt opprettet 6. desember 1922 ved kongelig proklamasjon, etter at statens konstitusjon hadde blitt vedtatt av Det tredje Dáil og det britiske parlamentet.[7]