irsk advokat og politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Daniel O'Connell (født 6. august 1775 nær ved Caherciveen i County Kerry i Irland, død 15. mai 1847 i Genova), også kjent som the Liberator,[8] var en irsk politiker og aktivist. I første halvdel av det 19. århundre var han en av landets mest fremtredende politiske ledere, spesielt på grunn av sin kampanje mot unionen mellom Storbritannia og Irland og for katolsk emansipasjon.
| Daniel O’Connell | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. aug. 1775[1][2][3][4] Cahersiveen | ||
| Død | 15. mai 1847[1][2][3][4] (71 år) Genova[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skrankeadvokat, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | King's Inns Lincoln’s Inn | ||
| Ektefelle | Mary O'Connell (1802–ukjent)[6] | ||
| Far | Morgan O'Connell[7] | ||
| Mor | Catherine O'Mullane[7] | ||
| Barn | |||
| Parti | Radicals | ||
| Nasjonalitet | Irland Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Glasnevin gravlund (1847–1869) Glasnevin gravlund (1869–) (tema for: O'Connell Tower) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Han regnes i Irland som grunnleggeren av ikkevoldelig irsk nasjonalisme, og som den som samlet den katolske delen av befolkningen til en politisk maktfaktor.
O'Connell ble født i en tidligere formuende romersk-katolsk familie. Med hjelp fra sin rike ungkarsonkel Maurice Hunting Cap O'Connell begynte han å studere i Douai i Frankrike og ble opptatt på Lincoln's Inn (et juristkollegium) i 1794. To åre etter ble han overflyttet til King's Inn i Dublin.
I sine tidlige år stiftet han bekjentskap med samtidige pro-demokratiske radikale og satte seg allerede da fore å bringe like rettigheter og politisk toleranse til sitt hjemland.[trenger referanse]
Mens han studerte jus i Dublin, ble han formentlig innblandet i væpnede grupper av sin onkel Maurice. Da Wolfe Tones franske invasjonsflåte lå i Bantrybukten i 1796, var den unge O'Connell i et vanskelig dilemma. Det var grunnet politikken at han var bekymret.[9] Biografen Dennis Gwynn foreslår at hans bekymringer skyldtes at han stod som frivillig til å forsvare regjeringen, og det selv om regjeringen intensiverte sin forfølgelse av katolikker.[9] Han ville gjerne inn i parlamentet, men det håp katolikker hadde hatt bare tre år tidligere, ble nå enstemmig stanset av et veto.[9]
Som justuderende var O'Connell utmerket klar over sine kunnskaper, men de høyeste poster innenfor advokatstanden var han utelukket fra å kunne inneha. Han hadde lest Jockey Club og så den som et bilde på den herskende klasse i England, og var overbevist om at «de moralsk korrumperte regjerte Englands rettsvesen i dag. Frihetens ånd vil krympe seg for å forsvare engelsk eiendom mot angrep fra franske fornyere. Den korrupte høyere orden skjelver for å miste sine lastefulle gleder»[9].
O'Connells studier hadde dreid seg om Irlands juridiske og politiske historie, og det finnes nedskrevne debatter fra Historical Society om regjeringen, hvori han, ifølge en av de mange biografier som er skrevet om ham, skisserte: I Irland var hele regjeringens politisk å undertrykke folket og å bevare den korrupte, dominerende makts privilegier.[9]
Den 3. januar 1797 skrev han til sin onkel at han som den siste av sine kolleger hadde meldt seg tili et frivilligekorps, for som «ung, aktiv, sunn og enslig» kunne han ikke gi noen plausible unnskyldninger for å la være».[10] Senere samme måned meldte han seg av hensiktsmessige grunner inn i Lawyer's Artillery Corps[11].
Den 19. mai 1798 ble han inbkalt av den irske advokatstand og fikk arbeid som prosederende advokat. Fire dager senere innledet United Irishmen den irske oppstand av 1798, som etter megen blodsutgydelse ble nedkjempet av britene. O'Connell støtter ikke oppstanden. Han mente at irene skulle gjøre sine krav gjeldende politisk snarere enn ved maktbruk. Han bestemte seg for å dra til sine hjemtrakter i Kerry og deltok ikke i oppstanden, og heller ikke dens nedkjempelse. I over ti år levde han et stille liv i det sørlige Irland, der han konsentrerte seg om juridiske oppgaver. Han fordømte også Robert Emmets oppstand i 1803. Han skrev om protestanten Emmet: «Emmet, en mann som så kjølig har uttenkt så meget blodsutgydelse, så mange mord – og så mange redsler av alle slag, har ikke gjort seg fortjent til medlidenhet.[12]
Om voldelige opprør i Irland hadde O'Connell sagt: «Frihetens alter vakler når det skal bruke blod som sement», og så sent som i 1841 hadde O’Connell gjort sine parlamentskolleger klart at de hadde overtrådt hans terskel ved å holde i gang opiumkrigen i Kina. Samtidens torier hadde foresltt en lov om enn viss sensur i dekningen av krigen, og her var det O'Connells stemmer som reddet den daværende Whig-regjering.[13]
Dublinselskapet, som satt på makten i Dublin, hadde alltid støttet protestantenes makt. I 1815 holdt O'Connell en tale der han omtalte «The Corpo», som de var kjent som, som et «sølle selskap». Dets medlemmer og ledere ble bestyrtet, og da O'Connell ikke ville unnskylde, utfordret den kjente duellant John D'Esterre ham. Duellen hadde gitt håp til Dublin Castle, hvorfra den britiske regjering regjerte Irland, om at O'Connell ville bli drept. De betraktet ham som «verre enn pesten» og så ham mer enn gjerne fjernet på dette tidspunkt.[14] O'Connell duellerte med D'Esterre og såret ham dødelig (han traff ham i hoften, men kulen fortsatte videre til hans mave) i byen Oughterard i County Kildare. Hans samvittighet naget ham over at han ikke bare hadde drept en mann, men også gjort hans familie nødlidende. O'Connell tilbød å «dele sin innkomst» med D'Esterres enke. Hun avslo, men gikk senere med på en ordning for datteren, til hvem han regelmessig betalte i 30 år til sin død. Erindringen om duellen fulgte ham resten an hans liv.[14]
Politisk koncentrerte han seg om å parlamentariske og populistiske måter å gjennomtvinge endringer, og han kom stadig med lojalitetserklæringer til den britiske krone. Han advarte ofte det britiske etablissement om at hvis ikke de reformerte sitt styre i Irland, ville irene begynne å lytte til «råd fra voldens menn». Etterfølgende britiske regjeringer fortsatte med å overhøre dette råd også lenge etter hans død. Han lyktes imidlertid selv med å få visse politiske gevinster som økt infflydelse for de katolske bønder og kirken og mindre forskjellsbehandling. Det ble mulig for katolikker å sitte i det britiske parlament. Troskapseden ble endret slik at katolikker også kunne avlegge eden i overensstemmelse med sin samvittighet.
Selv om han selv talte det opprinbelige irske språk, oppfordret O'Connell irene til å lære det engelske språk for å kunne bedre sine egne kår.
Selv om han mest huskes for kampen for katolske frigjøring, støttet han lignende tiltak for de irske jøder. I 1846 ble den britiske lov «De Judaismo», som foreskrev jøder en bestemt klesdrakt, annullert. O'Connell sa at «Irland påkaller deres opprinnelige rase, dere er det eneste land i verden jeg kjender til man uplettet kan gjennomføre lover imot».
I 1810-årene vendte O'Connell tilbake til politikk. Han etablerte det katolske råd i 1811; det kjempet for katolsk emansipasjon som muligheten for irske katolikker til på sikt at bli parlamentsmedlemmer. I 1823 stiftet O'Connell Catholic Association, som favnet videre for å sikre irenenes kår. Det gjaldt valgreform, en reform av den irske statskirke, festebønders rettigheter og økonomisk utvikling.[15] Foreningen var støttet av sine medlemmer med en betaling på 1 penny om måneden, et minimalt beløp som var skapt for å tiltrekke katolske bønder. Kontingenten var en særdeles stor suksess, og foreningen reiste et stort beløp allerede i sitt første år. Pengene ble brukt til å kjempe for katolsk emansipasjon, spesielt til å betale bidrag til parlamentsmedlemmer valgbare til det britiske underhus støttende den katolske sak.
Som en del av kampen stilte O'Connell opp til et suppleringsvalg til underhuset i 1828 i County Clare for den fraværende William Vesey Fitzgerald, en annen støtte av Den katolske forening. Etter at O'Connell hadde vunnet swre i underhuset var han ure av stand til å innta det, idet katolikker på daværende tidspunkt ikke kunne sitte i det britiske parlament. Det lyktes ham i første omgang bare å ta sedet grunnet et hull i loven. Det er ikke korrekt at han nektet at ta sete for angivelig å ha nwktet å sverge en ed til kongen som øverste leder av Church of England. Statsministeren, hertugen av Wellington, og innenrigsministeren, Sir Robert Peel, om enn at de var motstandere av katolsk deltagelse i regjeringen, anså en fornektelse av O'Connell som en provokasjon som kunne utløse nok en oppstand i et Irland, med sine 85 % katolikker.
Det lyktes Peel og Wellington å overbevise kong George IV at retten hos katolikker, presbyterianere og alle andre trosretninger enn den anglikanske Church of Ireland ble nødsaget til å gjøres lovlig. Og med hjelp fra Whigs ble det gjennomført i 1829. Det medførte imidlertid at mange Tory-medlemmer mistet tillit til Peel og Wellington (Jøder og andre ikke-kristne fikk rett til å sitte i parlamentet i 1858). I The Felons Track hevder Michael Doheny at selve emansipasjonen har antatt en «overdreven falsk forkledning», og at det er en fatal feil at kalle det for en frigøring. Han fortsatte videre at det verken var den første, den siste og ei heller den viktigste av innrømmelser som er oppnådd i frigjørelsens navn, og at ingen erindret de menn hvis anstrengelser ble presset av en mer motstrebende mørkere tidsånd enn retten til å leve, gudstjeneste, eierskapsnydelse og frihetsrett.[16]
Doheny mente at straffene i straffelovene for lengst var avskaffet, og at de barbariske lover var endret, og at de nå var blitt komprimert inn til en kald og solid tilbakeholdenhet, og at Mr. O'Connell forsøkte å ta patent på dette.[16] Argumentet ble også fremført av John Mitchel, en av Young Irelanders ledere. I sin frngseldjournal[17] skriver han at der var to forskjellige bevegelser i Irland i perioden som opildnet irere, den ene var den katolske lempelsesagitadjon (anført av O'Connell) som var såvel åpen og lovlig, den annen var bevegelser som Ribbon og The Whiteboys.[18] De første foreslo adgang av profesjonelle og fornemme katolikker som ville ære sine yrker, til parlamentet innen britisk lov – den annen stammer fullkomment ut av grufullhet og avvisning av britisk lov, og har intet mindre i sinne enn en sosial og ultimativt politisk revolusjon.[18] Ifølge Mitchel valgte Storbritannia i frykt for den siste å støtte den første lite elegant. Mitchel er enig i at Peel og Wellington gav katolikkene disse innrømmelser for å unngå en borgerkrig, men sa også «at ingen britisk statsmann noensinne ville fortelle sannheten, eller avsløre trekk som kunne fortelle om deres motiver».[18] Deres virkelige motiver var ifølge Mitchel å «bestikke» de velutdannede og respektable katolikker over på britenes side som respektable «vest-briter» fra da av.[18]
Paradoksalt nok, med tanke på O'Connells insistering på fredelige metoder i den politiske agitasjon, opnådde han sine største politiske triumfer i en periode med meget vold i Irland. Der var en forpliktelse for dem som arbeidet i landbruket å støtte den etablerte kirke (Church of Ireland) med en betalingsform kjent som tiende. Det faktum at et klart flertall av dem som arbeideu i landbruket var katolske festebønder, som skulle støtte mindretallets religion, hadde skapt et spent forhold over lengre tid.[19] En nettopp startet fredelig ikke-betalingskampanje ble voldelig i 1831, da det nyetablerte Irish Constabulary ble brukt til å bemektige seg eiendom i stedet for betaling, noe som førte til tiende-krigen 1831-36. Selv om O'Connell avsto fra vold, lyktes det ham å forsvare de deltagende i kampen ved Carrickshock, og ingen kom til skade.
I 1841 klarte Daniel O'Connell å bli den første katolske borgermester i Dublin siden James IIs tid. Som borgermester påkalte han den britiske hær mor streikende arbeidere i hovedstaden. I 1838 avslo O'Connell å avskaffe tiende totalt, da han ikke ville ydmyke Whig helt (siden 1835 hadde irer, Whig og Radikale dannet en allianse mot Tory).
O'Connell kjempet for å få annullert unionsloven, som hadde lagt de to parlamenter i Kongeriket Storbritannia og Kongeriket Irland sammen og dannet Det Forente Kongerike Storbritannia og Irland. For å kjempe for annulleringen av unionen dannet O'Connell Annulleringsforeningen. Han plrderte for en gjenskapelse av kongeriket Irland med dronning Victoria som dronning av Irland.
For å presse på for dette holdt han en rrkke Monstermøter rundt i Irland, unntett i det protestantisk og unionistdominerte Ulster. Møtene var kalt så idet det kom over 100.000 til ett møte. Disse stevner bekymret den britiske regjering, og den daværende statsminister Sir Robert Peel forbød et stormøte som skulle bli avholdt i Clontarf i County Dublin like utenfor Dublin by. Det ble besluttet like eyter at det største av disse møder ble avholdt i Tara.
Tara hadde en stor symbolsk betydning for den irske befolkning, da det var her de gamle høykonger av Irland gjennomgikk sine innsettelsesritualer. Clontarf hadde like så vel enorm symbolsk betydning, da det var her den irske høykonge Brian Boru i slaget ved Clontarf i 1014 havde brutt vikingenes makt over landet. På tross av oppfordringer fra hans tilhengere ville O'Connell ikke motsette seg myndighedene, og avlyste møtet.
Det forhindret ikke at han ble fengslet, anklaget for å ha tilskyndet til opprør. Han blev imidlertid løslatt etter tre måneder på oppfordring fra det britiske overhus. Fratatt sitt mest effektive våpen, monstermøtene, lyktes det ikke O'Connell å få gjennomført en annullering av unionen.
O'Connell døde av hjerneblødning i Genova i Italia i 1847, på pilegrimsferd til Roma – fengselsoppholdet hadde tæret hardt på ham. Han ble 71 år. Som følge av hans ønske på dødsleiet ble hans hjerte begravet i Roma, mens hans kropp er begravet på Glasnevin Kirkegård i Dublin.
O'Connells filosofi og karriere har inspirert folk som Mahatma Gandhi (1869-1948) og Martin Luther King (1929-1968). William Makepeace Thackeray sa: «Du har gjort mer for ditt land enn noen mann siden Washington» og William Gladstone beskrev ham som «den største folkeleder verden har sett». Honoré de Balzac skrev at «Napoleon og O'Connell var de eneste store menn i det 19. århundre».
O'Connell er kjent i Irland som «The Liberator» eller «The Great Emancipator». O'Connell beundrey den søramerikanske befrier Simón Bolívar, og en av hans sønner Morgan O'Connell, ble frivillig i Bolívars hær i 1820 i en alder av 15.[20]
Hovedgaten i det sentrale Dublin, den tidligere Sackville Street, fikk navnet O'Connell Street i begynnelsen av 1900-tallet, etter dannelsen av den irske fristat.[21] En statue av ham (lagd av skulptøren John Henry Foley, der også har laget skulpturerne på Albert Memorial i London) står i den ene enden av gaten, og en av Charles Stewart Parnell i den andre enden.
I 1803 ektet O'Connell sin kusine Mary O'Connell. De fikk fire døtre (tre overlevede), Ellen (1805), Catherine (1808), Elizabeth (1810) og Rickard (1815) samt fire sønner. Sønnene – Maurice (1803), Timothy James O'Connell (1804), John O´Connell (1810) og Daniel (1816) kom alle til å siyye i parlamentet. Ellen forloy Irland til fordel for USA.
O'Connell fikk sin yngste sønn Daniel til å overta et bryggeri på James Street i Dublin.[22] Bryggeriet produserte et kvalitetsmerke kjent som O'Connells Ale, som nøy stor popularitet. Forretningen var ellers ingen større suksess, og etter et par år ble det overtatt av en John Brennan, da Daniel viet seg til en politisk karriere. Brennan endret navnet til Phoenix Brewery, men fortsatte med å brygge O'Connells Ale. Da Phoenix Brewery ble oppslukt av Guinness i 1909, fortsatte O'Connells Ale med å bli brygget, nå av John D'Arcy & Son Ltd. i Anchor Brewery i Usher Street. Da D'Arcy i 1920-årene innstilte sin virksomhet, fortsatte brygget hos firmaet Watkins og Jameson.
Den unge Daniel var formann for handelsforeningen i perioden og gav betydelig og uvurderlig støtte til sin far og hans offentlige virke. Senere vendte O'Connell ryggen til foreningen og ble en stor tilhenger av avholdssaken. I perioden holdt Frederick Matthew abstinenskorstog for avholdenhet i form av store massemøter, det mest kjente på St. Patricks Day i 1841. Daniel O'Connell deltok i et annet slikt møte på Rotunda Hospital i Dublin.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
