stilretning innen countrymusikk From Wikipedia, the free encyclopedia
Bluegrass er en stilretning innen countrymusikk som i likhet med annen country er en videreutvikling av oldtimemusikken fra Appalachene i USA. Bluegrass er også inspirert av musikken som svarte slaver og frigjorte slaver tok med seg, delvis via jazz, blues og gospel. Tradisjonell bluegrass spilles med akustiske strengeinstrumenter, ofte i meget høyt tempo. Den ble utviklet av Bill Monroe (1911-1996) og hans band Blue Grass Boys fra sent i 1930-årene av – etter hvert også av utbrytere fra dette bandet og andre artister. I sin opprinnelige form spilles bluegrass med mandolin, fele, banjo, gitar og kontrabass – også dobro godtas innen tradisjonell bluegrass.[1] Sammen med koringen (harmonier) i refrenget gir denne kombinasjonen av instrumenter et karakteristisk lydbilde, tross stort mangfold innen bluegrass.
| Bluegrass | |||
|---|---|---|---|
| Opprinnelse: | Gospel, Oldtime (særlig «string bands»), tidlig country, blues, jazz. | ||
| Sted og tid: | 1940 (1935?)-1945 i USA | ||
| Vanlige instrumenter: | Banjo – fele – gitar (el. dobro) – kontrabass – mandolin – vokal – bakgrunnsvokal (harmonier) | ||
| Sjangerslektninger | |||
| Newgrass - Redgrass - Dawg - Rockabilly - Folk | |||
Improvisasjoner er typisk for bluegrass. Vanlig er også et trefinger-banjospill som er eldre enn den egentlige bluegrass, men som så ble plukket opp og perfeksjonert av Earl Scruggs (Scruggs-stil), Don Reno, Bill Keith og deres etterfølgere. Bluegrass ble og blir ofte fremført i et halsbrekkende tempo.
Betegnelsen bluegrass stammer fra Bill Monroes countryband The Blue Grass Boys, som igjen tok navn etter The Bluegrass State (Kentucky). I USA brukes bluegrass om flere gressarter i slekten rapp (Poa).
I tillegg til tradisjonell bluegrass finnes en rekke former for bluegrass eller bluegrasslignende musikk – dels med lokalt, etnisk eller nasjonalt tilsnitt, dels med bruk av instrumenter som ikke fantes i den opprinnelige bluegrass.
Bluegrass er ikke eksakt definert. Særlig siden 1960-tallet har musikere og grupper eksperimentert med musikkformer som puristene mener slett ikke er bluegrass, men som andre vil kalle nye former for bluegrass. Atter andre nøyer seg med å nyte – eller spille – musikken uten å bry seg om å sette den i båser.
Tradisjonell bluegrass har likevel noen karakteristiske kjennetegn. De fleste av dem kan også høres i eldre musikk – særlig visse deler av 1920- og 30-årenes oldtime og «ur-country» som er tilgjengelig på plater og andre lydopptak. Denne musikken kalles av og til pre-bluegrass eller proto-bluegrass.[2] Helheten, kombinasjonen av egenskaper, gjør at bluegrass skiller seg fra disse musikkformene – iallfall det som er kjent.
Som 1920- og 30-årenes tallrike «stringbands» er tradisjonell bluegrass strengt akustisk. Den spilles med fem akustiske strenginstrumenter, nevnt alfabetisk: Banjo, fele, gitar, kontrabass og mandolin. Med færre enn fem spillere i gruppen må ett eller flere av instrumentene sløyfes. Til gjengjeld forsterkes noen bluegrassgrupper med f.eks. en ekstra gitarist eller en ekstra felespiller. Det siste forekom ofte hos Bill Monroe.[3] Også Patty Loveless har opptrådt med to felespillere. Ricky Skaggs har ofte opptrådt med flere gitarister i sin gruppe Kentucky Thunder. En gang opptrådte gruppen i Grand Ole Opry med fire gitarister – Skaggs selv og tre andre.[4] Også to banjospillere forekommer – som hos The Augusta Bluegrass Women da de fremførte «Banjo Pickin' Girl».[5] I en opptreden med blant annet Lester Flatt og Bill Monroe i Opry fremførte musikerne Will You Be Loving Another Man med en ekstra mandolinist i tillegg til Monroe selv.[6]
Av og til brukes andre strengeinstrumenter i tillegg til (eller istedenfor) de fem vanlige – også innen det de fleste nok vil regne som tradisjonell bluegrass. Ofte erstattes eller suppleres gitaren av dobroen, som trolig entret bluegrass-scenen med Flatt & Scruggs' medspiller Burkett «Buck» «Josh» Graves tidlig på 1950-tallet.
Andre instrumenter er sjeldnere, men enkelte av dem fornektes bare av de aller mest puristiske. Kontrabassen er erstattet av cello hos eksempelvis Crooked Still og Darols Monster String Quartet. I Drolsum Stasjon spiller Ole Kristian Odden av og til cello. Noen mener at cello ikke hører hjemme i tradisjonell bluegrass; mens andre kaller slike holdninger for «Bluegrass Taliban».[7] Bratsj (som minner om en forvokst fele og spilles som denne) forekommer, likeså mandolinens storebror og forgjenger mandola. En sjelden gang erstattes kontrabassen av mandobass.[8]
Andre instrumenter enn strengeinstrumenter har sjelden vært i bruk. Monroe har imidlertid selv sagt at han og Blue Grass Boys spilte bluegrass fra starten i 1939. Etter denne definisjonen må for eksempel trekkspill godtas i tradisjonell bluegrass.
Alle de fem typiske bluegrassinstrumentene var i bruk blant «string bands» innen oldtime og andre musikkformer – de fleste av dem også i eksempelvis klassisk musikk og korpsmusikk. Innen oldtime fantes også grupper som spilte med alle de fem instrumentene – men de spilte slett ikke bluegrass. Sammensetningen av en bluegrassgruppe er bare én av mange egenskaper ved denne musikkformen.
If you're singing a song to satisfy your heart and feeling, you won't sing it the same way every time.
Bill Monroe
Improvisasjoner er typisk for bluegrass. De forekommer særlig mellom refrenget og neste vers. Også i oldtime (og i en rekke andre former for populærmusikk) var og er et instrumentalparti vanlig mellom refrenget og neste vers. Men i oldtime gjentas dette som regel uendret, bortsett fra at en liten endring forekommer før siste vers. I bluegrass improviserer derimot instrumentene en solo («break») etter tur – ett sted med mandolin (ved bandlederen selv i Bill Monroes gruppe), et annet med banjo, et tredje med fele. Rekkefølgen varierer. Også en solo med gitar eller dobro kan forekomme. Unntaksvis forekommer et kort «break» med kontrabassen, men denne holdes gjerne i bakgrunnen. En sjelden gang brukes to banjoer i harmoni etter at dette ble innført av Osborne Brothers på slutten av 1950-årene.[9]
På konserter eller TV-show kan spillerne tre frem etter tur mens de spiller solo. Hos en mann som Bill Monroe var det aldri tvil om hvem som var sjefen – men med «breaks» kunne hver spiller fremstå som et individ, en artist, en virtuos – ikke bare som en anonym «Blue Grass Boy» eller annen medspiller eller bakspiller i andre grupper av lignende type. Monroe fikk også opplyst om medspillernes hjemstater. Samtidig ble gruppens enhet understreket av de tette harmoniene og samspillet.
Fra og med Scruggs' gjennombrudd har ofte improvisasjonene – av og til hele melodiene – vært preget av lange, energisk rullende banjopartier. Dette var kanskje enda mer utpreget hos eksempelvis Don Reno enn hos Scruggs. Ved en sjeldnere form for «break» – kanskje innført av Douglas Dillard ved fremføring av «Buckin' Mule» i et Judy Garland-show – skifter banjoisten plutselig stil og prøvde å etterligne et muldyr mens han smilte til publikum, som bryter ut i latter. Andre ganger holdes banjoen mer i bakgrunnen.
«Breakdown» brukes i bluegrass om en instrumental med en serie «breaks». Som mye annet innen bluegrass kan dette være adoptert fra The Skillet Lickers og gruppens felespiller Clayton McMichen – med "McMichen's Breakdown" fra 1931.[10] Tidlige «breakdowns» i bluegrass var «Blue Grass Breakdown» fra 1947,[11] skrevet av Bill Monroe og Earl Scruggs – og Scruggs' «Foggy Mountain Breakdown» fra 1949.
Det kanskje mest iørefallende kjennetegn på bluegrass er det enorme tempoet.[12][13] Det skal ha vært Alan Lomax som først kalte bluegrass «Folk music with overdrive»[14], mens enkelte bluegrassentusiaster mener bluegrass slett ikke er folkemusikk i det hele tatt[1] Andre har skrevet om «neck-breaking bluegrass», «high-speed bluegrass», «hard-driving»[15] og «forrygende bluegrass» (dansk).
Et vanlig mål på musikkens tempo er antall taktslag pr. minutt, bpm (beats per minute). Middels tempo for en felelåt kan anslås til 120 bpm[16]. De dyktigste bluegrassgruppene klarer over 170 bpm, og likevel holde takten uten feilslag og synge teksten klart og tydelig. Bill Monroe and the Blue Grass Boys og The Dillards har av og til vært oppe i 180 bpm. Under en live-opptreden i Charleston Music Hall fremførte Ricky Skaggs og Kentucky Thunder «Pig in a Pen» med 185 bpm. Ellers er et slikt tempo sjelden i populærmusikk. De heftige banjo- og mandolinsoloene gir ytterligere inntrykk av høyt tempo. Noen tekster eller deler av dem synges dessuten betydelig raskere enn andre ved samme tempo – for eksempel deler av refrenget i «Dooley» og deler av Øysteins Sundes «Kjekt å ha» og «Skal det være noe mer før vi stenger». Også dette er noe man finner igjen hos The Skillet Lickers.
Dette er likevel egenskaper som slett ikke kjennetegner all bluegrass – heller ikke all tradisjonell bluegrass, og ikke engang hele repertoaret til for eksempel Bill Monroe, Ricky Skaggs, Don Reno eller Øystein Sunde. The Stanley Brothers, Doc Watson, Alison Krauss (og Union Station), Hazel Dickensmed flere var og er typiske eksponenter for en langsommere og roligere form for bluegrass. Et høydepunkt innen denne formen for bluegrass var Kingfish Recording Inc.s album med 15 bluegrass-vuggeviser fra 2008. Også én og samme sang kan fremføres vidt forskjellig. Shady Grove framføres både i dur og moll, og i svært forskjellig tempo.
Mens improvisasjonene domineres av de små instrumentene – banjo, fele og mandolin – holdes gjerne kontrabassen og gitaren i bakgrunnen. Bassisten (som av naturlige grunner er lite bevegelig) og gitaristen har vanligvis til oppgave å holde rytmen. Grunnrytmen dannes av kontrabassen og gitarens dype (lavfrekvente) strenger på 1. og 3. taktslag og gitarens lyse strenger og en mandolinakkord på 2. og 4. taktslag. Dette gir musikken dens karakteristiske hoppende rytme og gjenspeiler seg i en av bluegrassvitsene:[17]
1...5...1...5...1...5
Unntaksvis, som hos The Travelin’ McCourys, kan bassisten være mer fremtredende.
Ethvert forsøk på å beskrive stemmebruken i bluegrass gir bare et vagt inntrykk av mangfoldet i sjangren. For til tross for improvisasjoner og til dels forgudede banjovirtuoser,[18] og en rekke instrumentaler: De fleste bluegrassmelodier skal også synges. Stemmen er et svært viktig instrument for en bluegrassgruppe. Ikke minst må vokalisten få frem ordene så publikum hører dem når sangene fremføres i et slikt tempo som er typisk for en del bluegrass.
Bill Monroes band huskes for bandlederens «high lonesome tenor», men det skal ha vært Jimmy Martin (1927–2005), kalt King of Bluegrass, som har æren av den. Han spilte gitar og sang med Monroe i 1949–54, etter at Flatt, Scruggs, Wise og Watts hadde forlatt gruppen. Typisk for Martin var melodier som «Sitting Alone in the Moonlight», «Memories of Mother and Dad» og «I'm Blue, I'm Lonesome». Rachel Lieblings film fra 1994, hvor 83-åringen Monroe spilte hovedrollen, fikk tittelen High Lonesome: The Story of Bluegrass Music.[19][20]
Sangenes refreng synges to-, tre- eller firstemt – ofte med én stemme over melodistemmen. Ved trestemt sang ligger melodistemmen oftest i midten, men dette kommer an på vokalistens stemmeleie. Hvorvidt mennesker har en høy (lys) eller dyp (mørk) stemme, er genetisk. De fleste kan bare i begrenset grad trene seg opp til å synge høyere eller dypere: En mann med dyp stemme har vanskelig for å etterligne Bill Monroes «high lonesome tenor», for ikke snakke om å gå høyere opp i frekvens. Carl Story (1916–95), som spilte fele hos Monroe i 1942–43, kunne riktignok gå fra baryton til kontratenor.[21] Også Monroe selv kunne variere tonehøyden en god del, til dels opp i kontratenor-området, men kunne neppe synge i samme stemmeleie som eksempelvis Lester Flatt. Det kan skade stemmebåndene å prøve å synge med for høyt eller lavt toneleie. Også eksempelvis Bobby Osborne i The Osborne Brothers hadde en høy stemme, så de andre lå lavere.[22] The Dillards 1960-tallet, som enkelte ganger la stor vekt på koringen, lå melodistemmen derimot lavere. Med bare fire spillere deltok også bassisten i koringen, noe som ellers er sjelden. Når Maggie Peterson sang med gruppen, sang hun rimeligvis i et høyere stemmeleie enn de mannlige medspillerne. Også vokalistene i de stadig flere kvinnelige bluegrassgruppene synger gjerne i et høyere stemmeleie (eksempelvis Loose Strings Band), likedan naturligvis barn som synger i bluegrassgrupper.
Bill Monroes sang var energisk, til tider nærmest eksplosiv. Det samme gjaldt ofte f.eks. Bobby Osborne, og i våre dager grupper som Ricky Skaggs og Kentucky Thunder, Uncle Earl, The Travelin’ McCourys, The Augusta Bluegrass Women – og artister som Rhonda Vincent og Patty Loveless. Blant de første bluegrassvokalistene var Charlie Monroe og Lester Flatt Bill Monroes rake motsetning – både med sin baryton og sin rolige stemme, også i raske melodier. En forholdsvis myk og rolig stemmebruk hadde også Wade Mainer og Doc Watson, og i våre dager eksempelvis Alison Krauss, Molly Tuttle og vokalistene i Loose Strings Band.
«Religiøs» i forbindelse med det gamle kjerneområdet for bluegrass betyr som regel en fundamentalistisk form for protestantisme, ofte forankret i baptisme eller metodisme. Religiøse sanger (gospel grass, gospel bluegrass, bluegrass gospel) synges ofte firstemmig, kun med gitar som akkompagnement og et lite mandolinmellomspill. Dette er svært krevende, for den minste feil i koringen kan være iørefallende.[23]
Religiøse sanger utgjorde en stor del av repertoaret hos tidlige bluegrassgrupper. Bluegrass har sine røtter i Bibelbeltet, og Monroe Brothers – Charlie og Bill Monroes samspill i 1936–38 – kan med adskillig rett kalles en gospel-duo. Deres største hit var «What Would You Give In Exchange For Your Soul», skrevet i 1912 av James H. Carr (1892–1976).[24][25] Den ble spilt inn av brødrene i 1936, i skarp konkurranse med kvartetten Prairie Ramblers og duoen Wade Mainer og Zeke Morris. Den er senere innspilt eller fremført av Ricky Skaggs, Del McCoury, Woody Guthrie m.fl. Ca. 30 % av tekstene var religiøse i sangbøkene til Bill Monroe, Stanley Brothers, Flatt & Scruggs og Reno & Smiley. Andelen var riktignok lavere når Monroe opptrådte i Opry, men minst én av sangene i hver opptreden var religiøs.[26]
Tre av de eldste bluegrassmusikerne var også misjonærer. Wade Mainer hadde sin siste opptreden på sin 101-årsdag, nesten 70 år etter at han begynte som profesjonell musiker, men forsaket i lange perioder musikken for å misjonere. Andre brukte bluegrass for å misjonere. Pioneer her var The Lewis Family fra Georgia. Gruppen stod fram i 1951, bygget opp rundt Roy Lewis, Sr. (1904–2003), hans kone Pauline Holloway eller «Mom» Lewis (1910–2002) og fire av deres åtte barn, senere også med barnebarn som medspillere. De forente gospel-koring og -harmonier med full bluegrassinstrumentering. Både i energiutfoldelse og utholdenhet kunne de måle seg med selveste Bill Monroe. Men mens Monroes gruppe (og de fleste grupper innen tidlig country og tidlig bluegrass) var preget av gjennomtrekk, holdt The Lewis Family for en stor del sammen i et halvt århundre. De fikk utgitt ca. 60 album. I perioden 1954–92 deltok de i et ukentlig TV-show; de måtte gi seg med dette da de på denne tiden arrangerte eller deltok på ca. 200 show og festivaler årlig.[27] Både med sin energiske form for gospel-bluegrass og sin utrettelige aktivitet tilføyde de gospelmusikken en ny dynamikk, og som med Bill Monroe fulgte andre grupper i deres spor.[27]
Da bluegrass slo røtter i områder med et mer avslappet forhold til religion, som California, sank andelen religiøse sanger. Men også i sekulær bluegrass forekommer firstemt sang, særlig i refrenget, som hos The Dillards og Ila Auto.
På 1600-tallet utvandret mange protestanter fra Nord-England og Skottland til Ulster i nordlige Irland. På 1700-tallet og senere reiste så en del av disse over til USA, hvor de og deres etterkommer ble kalt skotsk-irer. Til Appalachene i det østlige USA nådde de første av dem på 1730-tallet. Bill Monroes slekt, iallfall på farssiden, er typisk for dette folket, selv om Bills barndomshjem lå utenfor de egentlige Appalachene. Folkemusikken de brakte med seg og videreutviklet danner en rik kilde til det som senere (fra ca. 1900) ble kalt old-time-musikk, hillbilly-musikk, «Appalachian music» eller «mountain music». For norske lesere er kanskje tegneserien Snøfte Smith den mest kjente (om enn ikke 100 % sannferdige) skildringen av dette miljøet. Øystein Sunde har da også kalt bluegrass for «Snøfte Smith-musikk».[28]
På 1920-tallet ga denne «hillbilly-musikken» opphav til den første country, etter hvert også den egentlige bluegrass. Mange av kjennetegnene på bluegrass fantes således allerede hos blant annet Charlie Poole (1882-1931) og hans North Carolina Ramblers, Gid Tanner (1886-1960) And His Skillet Lickers, Prairie Ramblers, og Coon Creek Girls. En snakker av og til om «pre-bluegrass» eller «proto-bluegrass».[29] Disse musikerne er av og til representert på bluegrass-samle-CD-er som er utgitt i moderne tid.[30] Bluegrass var også inspirert av andre «ur-country»-artister, som Carter Family (aktive siden 1927).
En annen hovedkilde både for bluegrassens forgjengere og den egentlige bluegrass var den sangen og musikken som slaver fra sørstatene brakte med seg. Dette slaveriet forbindes ofte med plantasjene i bomullsbeltet, men noen slaver ble i stedet holdt som musikere, og tidligere slaver eller deres etterkommere ble det da slaveriet ble avskaffet i 1860-årene. Blant annet blues og jazz er videreutviklet fra deres musikk. Bluegrass har også hentet inspirasjon fra minstrel-showene og ragtime – til dels via Charlie Poole, Gid Tanner og andre.
Arnold Shultz (1886-1931), som av og til kalles gudfaren av bluegrass[31], var sønn av en tidligere slave. Monroe selv, en vanligere kandidat til denne fornemme tittel, var inspirert av Schultz, og det var nettopp han som i 1920-årene fikk den langt yngre Monroe med på sistnevntes første betalte spillejobb[32][33].
Gitar, fele og banjo ble vidt utbredt tidlig på 1800-tallet, og fele- og banjoduoer var vanlig i USAs dansemusikk på den tiden. Banjoen, som skulle bli sentral i bluegrass, har vestafrikansk opphav – enda et bevis for påvirkningen fra afrikansk kultur. Etter opphevelsen av slaveriet trakk mange svarte nordover for å arbeide blant annet i industrien, men også som musikere. De var tidlig ute med å danne det som i USA er kalt «string bands» (strengeband, strengelag), som senere utviklet den «old-time»-musikken som ble videreutviklet i flere retninger, deriblant bluegrass. Alt i 1870-årene fantes dansesteder i Cincinnati hvor svarte musikere trakterte fele, banjo og kontrabass[34], et instrument som ble vanlig utbredt rundt 1900. Mandolinen fikk masseutbredelse fra 1880-årene av. Disse fem instrumentene utgjorde det materielle grunnlag for bluegrass – selv om også andre instrumenter var i bruk, i tillegg til at det fantes band som var for fåtallige til å kunne traktere fem instrumenter (iallfall på én gang). Til gjengjeld ble og blir enkelte bluegrassband forsterket med eksempelvis to felespiller eller to gitarister, noe vi også kjenner fra oldtime-bandene. I 1923 lanserte Gibson den varianten av mandolin som i 1943 ble Bill Monroes hovedinstrument.
Bluegrass er det amerikansk-engelske navnet på flere arter i gresslekten rapp, Poa – som tunrapp (P. annua) og den innførte arten engrapp (P. pratensis). Betegnelsen bluegrass eller blue-grass er påviselig brukt siden 1751[35] I andre engelskspråklige land brukes andre betegnelser om planten – bluegrass brukes bare om musikken.
Kentucky har fått tilnavnet «The Bluegrass State» ettersom disse gressartene er vidt utbredt i delstaten. Tilnavnet har vært brukt siden 1872 eller før.
Bluegrass, også i formen Blue Grass, ble brukt i underholdningsbransjen før Monroe dannet Blue Grass Boys. Vaudevillegruppen Bowman Brothers kalte seg i 1911 også Blue Grass Boys[36]. Mest kjent er vel blues- og jazzartisten Miss Lee Morse and Her Blue Grass Boys, som utgav plater i 1925-30. I 1925 skal det ha vært en Bluegrass Trio i Kentucky[36].
I 1927 fikk trioen South Georgia Highballers utgitt en plate på «ur-country»-selskapet Okeh med «Blue Grass Twist» på B-siden[37][38]. Gruppens instrumentering bestod av gitar, fele (begge typiske for oldtime og tidlig country) og sag (ikke fullt så typisk)[39]. Monroe Brothers' versjon av «New River Train» fra 1936 har noen likheter med South Georgia Highballers' versjon fra 1927, særlig i rytme og tempo – selv om brødrenes instrumenter (gitar, mandolin), instrumentbruk og sang gav et annet lydbilde.
Bill Monroes mandolinkasse skal ha båret teksten «Original Blue Grass since 1927».[40] Dette er blitt avvist med at Monroe ikke spilte bluegrass på den tiden,[1] men han kan ha malt eller klistret på teksten i ettertid. Monroes gruppe Blue Grass Boys ble dannet i 1938.[1] eller 1939[40] Bluegrassens fødsel er satt til denne tiden, selv om noen mener at fødselen bør framskyndes til Flatt og Scruggs kom med i gruppen. Men betegnelsen bluegrass om musikken er av nyere dato.
Blue Grass ble først brukt av Bill Monroe selv om musikken han og hans Blue Grass Boys spilte. Senere ble det et merkenavn for Monroe og bandet, blant annet ved at de ofte brukte Blue Grass i navnene på sine egne komposisjoner, som i «Blue Grass Breakdown». Lignende musikk fra andre tidlige bluegrassgrupper – som Stanley Brothers, Flatt & Scruggs & Foggy Mountain Boys, og Jim & Jesse & Virginia Boys – ble sjelden eller aldri kalt bluegrass før rundt midten av 1950-årene. Et par mulige unntak:
I 1956 brukte Monroe selv uttrykket «the bluegrass type of music», men betegnelsen skal antagelig først ha forekommet i plateselskapene og hos platepratere i radio.[43] Betegnelsen «hillbilly music» brukte han aldri. Monroe distanserte seg fra typiske hillbilly-attributter som litt lurvete påkledning, fyll og hjemmebrenning – han var avholdsmann og kledde både seg og sine medspillere i dresser og Stetson-hatter.
På engelsk skrives bluegrass (både om planten og musikken) nå oftest i ett ord, men formen Blue Grass var altså noe brukt som navn på band og titler. De senere årene i Monroes lange karriere ble for øvrig bandnavnet ofte skrevet i ett ord.
Bluegrass har røtter i blant annet blues – ja, det ser ut til at historiens første musikkgruppe ved navn Blue Grass Boys spilte nettopp blues. Bare i perioden 1939–69 forekommer ordet «blues» i 30 plateinnspillinger av Bill Monroe[11]. Formen «bluesgrass» brukes av flere, ikke bare som trykkfeil eller feilsnakk – eksempelvis av Gravel Road Bluesgrass, som spiller «unpredictably fresh: blues, bluegrass, folk, and R&B flavored concoctions that pour from the soul and will leave you shaken, stirred and smiling.»[44]
Bill Monroe (1911-1996) fra Rosine (i Ohio County, Kentucky) regnes som bluegrassens far[46] og gudfar, selv om enkelte har gitt Arnold Shultz (1886-1931) den sistnevnte tittel [31]. Bill Monroe kunne tusenvis av felelåter.
Bill Monroes familie var av skotsk avstamning på farssiden. Bills oldefar, John Monroe (1749-1837), flyttet i 1801 med familien fra Virginia til Kentucky, hvor de i 1832 bosatte seg i Ohio County. Bills mor, Malissa Vandiver, stammet fra van der Veer-slekten, som hadde navn etter byen Veere i Nederland[47].
Bill var den yngste av åtte søsken. Særlig moren og hennes bror Pendleton «Pen» Vandiver (1869-1932) var betydelige musikalske talenter, og barna vokste opp med sang og musikk. Bill spilte til å begynne med sammen med sine eldre brødre Charlie og Birch, som trakterte henholdsvis gitar og fele og satte lillebroren til å spille mandolin. Charlie Monroe (1903-75) ble selv en berømt sanger og er kalt bluegrassens onkel.[48] Brødrene spilte også med Vandiver, og det later til at særlig «Uncle Pen» var den unge Bill Monroes læremester. En av Monroes mest berømte komposisjoner, utgitt i 1950, het nettopp «Uncle Pen». Vandiver er kalt bluegrassens grandonkel.[48]
På 1940-tallet var den egentlige oldtime-musikken eller «ur-country» gått av mote. Country, som nå var en etablert sjanger, var blitt tilpasset tidens populærmusikk. I opposisjon til dette arbeidet Monroe med å rendyrke og videreutvikle bruken av tradisjonelle instrumenter og flerstemmig sang. Countrymusikken hadde beveget seg bort fra den opprinnelige rustikke stilen med banjoen og fele som de dominerende instrumentene. Utøvere som holdt fast ved denne stilen opptrådte mest som pauseklovner[trenger referanse] ved countryshows eller som Husker du-innslag for et eldre publikum. Monroe holdt fast ved den gamle stilen, men søkte å fornye den.
Etter bruddet med broren i 1938 reiste Monroe rundt i sørstatene og dannet flere band. Inspirert av Kentuckys kallenavn The Bluegrass State tok han så bandnavnet Bill Monroe and the Blue Grass Boys – og holdt fast ved det til han la opp i 1996. 26. oktober 1939 ble han så tatt opp i The Grand Ole Opry i Nashville, Tennessee, hvor han ble livet ut. På den tiden ledet han en kvartett hvor han selv – som i sin barndom – spilte mandolin. Også den holdt han fast ved livet ut. De andre supplerte med fele og gitar – samt kontrabassen, som var kommet til tidligere på året. Han stilte strenge krav til bandmedlemmene, og programmet var så hardt at de ofte sluttet etter tre års tid. Særlig de stadige reisene var slitsomme, sa Earl Scruggs etter bruddet med Monroe i 1948. Lester Flatt mente Monroe tok for stor del av gruppens inntekter.[49] Monroe stilte minst like strenge krav til seg selv. Alt som ung var han kjent som en hardt arbeidende person, og han kunne virke utslitelig. Under Monroes ledelse hadde utbryterne fått så god opplæring og slike muligheter til å utvikle sine egne talenter at de gjerne ble frontfigurer for sine egne band. Bessie Lee Mauldin (1920–1983), «The Carolina Songbird», som også var Monroes elskerinne, spilte kontrabass i gruppen gjennom hele sin aktive periode, 1953–64[11]
Selv om banjoen lenge hadde vært et populært innslag blant bluegrassens forgjengere, engasjerte Monroe sin første banjospiller noe senere – David Akeman, kalt «The Kentucky Wonder, String Bean». Han praktiserte tofingerspill av «clawhammer»-typen. Hverken kvinner eller trekkspill var vanlig i bluegrass, men med Wilene Forrester («Sally Ann») fikk bandet begge deler i perioden 1942–45. Før 1945 og Wilene Forrester var ute, hadde Monroe foretatt skjebnesvangre utskiftninger. Deretter fremstod gruppen som det klassiske bluegrassbandet – med Monroe selv fortsatt på mandolin, Chubby Wise fele, Lester Flatt gitar, Howard Watts (Cedric Rainwater) kontrabass – og med banjo Earl Scruggs, som med sin trefingerstil nesten like mye som Monroe selv bidrog til at gruppen ble skoledannende for bluegrass. Vokalister var gjerne Lester Flatt eller Montroe selv.[50]
Bill Monroes bluegrass hadde altså adoptert gitar, fele og banjo fra det klassiske oldtimebandet og supplert med mandolin og kontrabass. Trefingerspillet kan ha kommet inn i oldtime-musikken via 1830-40-årenes minstrelshow. Det er beskrevet i Frank B. Converses lærebok i banjospill fra 1865. I 1920-30-årene ble stilen praktisert av en rekke oldtime-musikere[51]. Mest kjent var trolig Charlie Poole og Snuffy Jenkins. Stilen ble så plukket opp og perfeksjonert av Earl Scruggs (Scruggs-stil)[52] og Don Reno.
Bill Monroe er for øvrig mannen bak låten «Blue Moon of Kentucky», som Elvis Presley – en beundrer av Monroe – covret på sin første singleutgivelse på Sun Records i 1954[53].
Denne musikken fikk hurtig etterlignere og ble noe senere kalt bluegrass etter Bill Monroes gruppe. Alt ved utgangen av 1948 fantes minst fire bluegrassgrupper:
Med skiftende medspillere forble disse gruppene aktive svært lenge. Enkelte av de ca. 20 artistene fra 1948 har faktisk vært aktive like til våre dager. Earl Scruggs hadde sin siste opptreden i 2011, få måneder før han døde. Jim & Jesse spilte sammen til Jim McReynolds døde i 2002; Jesse er fortsatt (2019) aktive, med nye medspillere. Ralph Stanley, som overlevde sin bror med 50 år, gav seg først i 2016, kort før sin død.
Flatt og Scruggs' gruppe ble den mest populære innen bluegrass. De to holdt sammen til 1969, da de dannet hver sin gruppe. Når bluegrass i dag forbindes med banjoen, skyldes det især Earl Scruggs. Hans banjospill var karakteristisk (Scruggs-stil) og ble skoledannende allerede før han brøt med Monroe i 1948. Som i Monroes gruppe bidrog Flatt som vokalist og gitarspiller.
Don Reno (1926–84) fra South Carolina var en annen banjo-virtuos som var innom Monroes band. I 1943 ville Monroe ha med 17-åringen, som i første omgang avslo for å la seg innrullere i den amerikanske hæren. I 1948–50 spilte Reno i Monroes gruppe, men var ikke med på noen plateinnspillinger før han i 1956 deltok på en live-opptreden med Monroe og hans band[11]. Reno utviklet sin egen trefingerstil – visstnok uavhengig av Earl Scruggs, men som han inspirert av Snuffy Jenkins. Senere spilte Reno i 14 år med gitaristen Red Smiley (1925-72), en av de få tidlige blugrassartistene som aldri var innom Monroes band[54]. Det skal ha vært Reno & Smiley and The Tennessee Cutups som introduserte «My Grandfather's Clock» på bluegrass-scenen. Enda senere hadde Reno andre medspillere. I tur og orden spilte han med sine tre sønner.
Felemesteren innen den tidlige bluegrass var Chubby Wise (1915-96). Han begynte å spille fele som 15-åring og holdt fast ved den livet ut. Han spilte med Monroe i 1942-48, senere med Flatt & Scruggs og andre. Vassar Clements overtok med fele en kort periode rundt 1950.
Før 1960 var de fleste kjente musikere i genren innom The Blue Grass Boys, med Jim og Jesse McReynolds og Red Smiley blant unntakene. I Monroes nærmere 60 års karriere som bandleder hadde han over 150 medspillere. Skal vi tro Don Reno, var Monroe en ypperlig læremester. Renos og andre medspilleres senere meritter tyder på at det stemmer. Men «gudfaren» klarte sjelden å holde på dem mer enn noen få år. For øvrig er det ganske vanlig at musikere skifter band, og fenomenet er slett ikke begrenset til bluegrass.
Monroes tidligere medspillere startet ofte sine egne band. I tillegg til denne knoppskytingen begynte det også å dukke opp bluegrassartister og -band uten personlig tilknytning til Monroe. Snart var det mange band som utøvet denne fornyelse av den gamle oldtime-musikken. I 2014 utgav Jim Beaver en samling innspillinger med nærmere 30 bluegrassgrupper, og flere enkeltartister, fra perioden 1950–53 [55].
Både hilbilliernes musikk, ordinær country og bluegrass kom i bakgrunnen da Bill Haley, Elvis Presley, Chuck Berry og andre i 1954-55 slo gjennom og satte rock and rollbølgen i gang. De unge kastet seg begjærlig over denne nye musikken (ordet «hillbilly» ble nærmest et skjellsord; den avledete betegnelsen «rockabilly» om 1950-årenes rock var kjent allerede i 1956).[56] Men også i denne perioden fremstod nye bluegrassartister og -band, og de gamle – Bill Monroe og hans medspillere og tidligere medspillere – var like aktive. I perioden 1954-59 fikk Monroe således utgitt 19 singler og to album. Også Flatt & Scruggs og deres medspillere, Reno & Smiley, The Stanley Brothers, Jim & Jesse og andre var aktive både på scenen og på platemarkedet.
Mens Charlie og Bill Monroe vokste opp i Ohio County i Kentucky, flyttet familien til Bobby (født 1931) og Sonny Osborne (født 1937) fra Kentucky til delstaten Ohio, hvor brødrene hadde sine første opptredener. I 1952 hadde Sonny en kort karriere som banjospiller hos Monroe, før brødrene året etter dannet The Osborne Brothers. Det later til at Monroe og Sonny skiltes som venner, for Monroe og Osborne Brothers opptrådte sammen flere ganger senere[11]. Antagelig gjaldt det samme for de fleste av Monroes tidligere medspillere, med Flatt og Scruggs som unntak så lenge de to spilte sammen.
Med forskjellige medspillere (tilsammen 34 inntil gruppen ble oppløst i 2005) fikk de fra 1954 utgitt en rekke plater, hvorav Ruby Are You Mad fra 1956 var deres første store suksess. Osborne Brothers skal ha vært de første som tok opp instrumenter som trommer (muligens også dobro) i bluegrass – eller i musikk som puristene mente slett ikke var sann bluegrass. De var også kjent for sine trestemte harmonier. På den måten ble de svært populære, selv om heller ikke denne gruppen nådde massemarkedet. Once More fra 1958 nådde 13.-plass på countrylisten i USA. Gruppen er også kjent som «Fastest Grass Alive».
Bobby Osborne la opp i 2005, men brødrene hadde en gjesteopptreden i 2013.
Til tross for tilbakegang spredte bluegrass seg nordover i USA og begynte nettopp nå å spire i nordstatene. I 1957 startet Roger Sprung fra New York bluegrassgruppen The Shanty Boys og introduserte bluegrassbanjoen for publikum i Washington Square Park. I folkemusikkmagasinet Caravan, som ble startet samme år, klaget skribenten Roger Lass over at bluegrass hadde blitt oversett i USAs folkemusikkhistorie. Snart var både Sprungs gruppe og andre faste innslag i Washington Square. I juli 1959 spilte The Stanley Brothers og Earl Scruggs med Hylo Brown and The Timberliners på den første Newportfestivalen. Dette ble en offisiell anerkjennelse av at bluegrass nå var et element i «The Folk Revival», som nå begynte å reise seg for alvor.[57]
De tidlige bluegrassmusikerne brukte radio og plater – hvis de fikk utgitt noen – til å markedsføre sine egne konserter og show, som var hovedinntektskilden. I tillegg til billettinntektene solgte de ofte plakater, noteark og sangbøker. I 78-platenes tid tok de derimot sjelden eller aldri med sine egne plater for salg. De fikk små royalties, av og til bare en fast sum pr. melodi – og 78-plater var tunge og skjøre, med stor fare for brekkasjer. Dette endret seg ved overgangen til vinyl. 78-platene ble erstattet av lettere og langt mer robuste små 45-plater med opptil seks sanger – og LP-er, med opptil 16.
De nye formatene ble lansert før 1950, men det tok lang tid før de slo gjennom i bluegrassmarkedet. Produsentene mente at kjernegruppen – sørstatsfolk som slett ikke var spesielt velstående – ikke hadde råd til slik luksus som å kjøpe ny platespiller. Men etter hvert økte velstanden, i tillegg til at bluegrass begynte å spire blant mer urban middelklasseungdom i byer som New York og Washington. Spire gjorde også en rekke små, uavhengige plateselskaper. Selskaper som Folkways, Starday, Mercury og King var ofte først ute med både nye bluegrassartister og nye formater. Den første bluegrass-LP-en ble utgitt i februar 1957 av Folkways, med banjomelodier i Scruggs-stil. Sensommers fulgte Columbia opp med Flatt & Scruggs' Foggy Mountain Jamboree, og mot slutten av året utgav King to LP-er med Reno & Smiley[58]. Bill Monroe var kommet noe i bakgrunnen på denne tiden, men Decca utgav hans første LP, Knee Deep In Blue Grass, i juni 1958[11]. Omtrent samtidig kom Stanley Brothers' første LP, Country Pickin' and Singin' , på Mercury.
Selv om Nashville er regnet som country-hovedstaden, dannet det seg tidlig også et kraftsenter i Galax, Virginia, hvor den årlige oldtime- og senere også bluegrassfestivalen Old Fiddler's Convention har vært holdt siden 1935. I dette miljøet fremstod James Lindsey i 1950-årene med et countryband ved navn Mountain Ramblers. Musikeren og radiomannen Eugene Chadbourne har sidestilt Lindsey og hans band med selveste Bill Monroe.[59] En slik oppfatning er neppe vanlig, men etter en rekke utskiftninger – og utfasing av alt som het elektriske instrumenter – fremstod gruppen i 1958 som et vaskeekte bluegrassband. De kalte riktignok musikken «mountain music»[59]. Dette kan tyde på at betegnelsen bluegrass ennå ikke hadde slått gjennom. Men det kan også være Lindsey unngikk en betegnelse som innen konvensjonelle Nashville-kretser nærmest var blitt et skjellsord[60].
Mens Lindsey konverterte til bluegrass, ble hans medspiller Cullen Galyean (1939-2010) fra North Carolina så å si født inn i den, med både foreldre og besteforeldre som spilte oldtime-musikk – eller «mountain music», som han kalte den. Han lærte seg tidlig å spille gitar, mandolin og fele – men favoritten var banjo, som hos mange musikere fra denne delstaten. Han var særlig påvirket av Ralph Stanley, i mindre grad av Scruggs og Reno. Han kom med i Lindseys band som 16-åring, og det skal ha vært han som omvendte Lindsey fra ordinær country til bluegrass. Han spilte også med Charlie Monroe og en rekke andre i forskjellige band, men forble trofast mot «fjellenes musikk» til siste dag.[61][62]
I våre dager er Galax' bluegrasstradisjoner videreført av en rekke grupper som Loose Strings Band.
1960-årene var en grotid for bluegrass. Den fikk hjelp av folkemusikkbølgen, som hadde begynt å reise seg alt i 1958, da Tom Dooley med The Kingston Trio ble solgt i 4 millioner eksemplarer[63] – et stort platesalg den gang. Takket være denne bølgen ble bluegrass på begynnelsen av 1960-tallet trukket fram i lyset igjen på de store folk-festivaler, i tillegg til at bluegrassfolket fra 1961 av[64] begynte å arrangere sine egne. En ny generasjon av unge tok musikken til seg, med sanger fra folk-området skrevet av blant annet Bob Dylan, Tom Paxton og Gordon Lightfoot. Paul Henning skrev Foggy Mountain Boys' største hit (antagelig også største bluegrass-hit) i USA, «The Ballad of Jed Clampett». Som single gikk den i 1963 helt til topps, godt hjulpet av countrysangeren Jerry Scoggins' baryton og TV-serien The Beverly Hillbillies – men bare på countrylisten. På den alminnelige hitlisten kom Flatt & Scruggs aldri høyere enn til 44-plass. Tross alt var bluegrass fortsatt for spesielt interesserte.
I USA vokste antikrigsbevegelsen kraftig i 1960-årene, men hadde størst innvirkning på andre musikksjangre enn country og bluegrass. Earl Scruggs var en av få bluegrass- og countryartister som engasjerte seg i antikrigsbevegelsen; i 1969 opptrådte han i en stor demonstrasjon mot USAs krigføring i Vietnam.
I 1960-årene begynte bluegrass for alvor å sette frø også utenfor kjerneområdene sørøst i USA. Det skyldtes ikke minst Andy Griffith. Griffith var selv en betydelig sanger, med en Grammy Award for Best Southern, Country or Bluegrass Gospel Album i 1997 som et høydepunkt i karrieren. Som TV-produsent bidrog han til å gjøre bluegrass verdensberømt. Hans Andy Griffith Show var et av USAs mest populære TV-show i 1960-årene. I 1963 medvirket for første gang The Dillards, som hadde fått sin første platekontrakt året før.[65] I showet opptrådte gruppen – bygget opp rundt brødrene Rodney og Douglas Dillard, Dean Webb og Mitch Jayne fra Missouri – under navnet The Darlings, blant annet med sanger som Rodney hadde vært med på å komponere. Til dem hører skildringen av hjemmebrenneren Dooley, som ved hjelp av en kone og to døtre driver en familiebedrift basert på ulovlig whiskeyproduksjon (i USA kalt «moonshining»). I showet opptrer også sangeren og skuespilleren Maggie Peterson fra Colorado. Også Arthur «Guitar Boogie» Smiths komposisjon «Duellin' Banjos» ble spilt av The Dillards/The Darlings. Den ble i 1972 ytterligere kjent ved at den ble spilt med gitar-banjoduetten «Duelin' Banjos» i filmen Deliverance.
The Dillards var blant de første som spilte «elektrifisert» bluegrass og foregrep på den måten 1970-årenes «newgrass». De var også blant de første berømte bluegrassartistene uten tilknytning til Appalachene. Dillards-brødrene spilte senere i ulike band, men opptrådte sporadisk sammen like til Douglas døde i 2012; Rodney er fortsatt (2016) aktiv. Magasinet Rolling Stone har kalt The Dillards for countryrockens fedre. Gruppen har påvirket The Eagles, The Byrds, Nitty Gritty Dirt Band, Elton John, Ricky Skaggs, Vince Gill, John Hartford og andre artister og band[66].
Bøker og hefter med bluegrass-sanger fantes tidlig, men de første bluegrassmusikerne lærte grepene av Bill Monroe og andre mer erfarne spillere, ikke sjelden eldre brødre. Spill selv-bøkene for bluegrass, med noter og besifring, kom for fullt i 1970-årene – særlig for banjoister. Den mest populære bluegrassmusikeren av alle, Earl Scruggs, skrev også den mest solgte banjoboken, og antagelig den mest solgte spill selv-boken for bluegrass i det hele. En annen bestselger var Peter Wernicks Bluegrass Banjo. Disse gikk i over 100 000. Spill selv-litteraturen omfattet også faste spalter i Muleskinner News, Banjo Newsletter og Mandolin World. Bluegrass skulle også synges, og i 1976 kom Wernicks populære Bluegrass Songbook.[67]
Om ikke alle som leste spill selv-litteratur virkelig begynte å synge og spille selv, så bidrog den til frøspredningen.
Også California fikk sine første bluegrassband, selv om det er usikkert hvem som var aller først. I 1958 spilte Scott Hambly, Mayne Smith og Neil Rosenberg flere bluegrassmelodier – riktignok uten fele og kontrabass – på en konsert i Berkeley. I 1959 fikk de med Pete Berg og dannet et band ved navn The Redwood Canyon Ramblers. Vern Williams (1930-2006) er kalt den som brakte bluegrass til California[68], men hadde altså sine forgjengere. Han fikk utgitt sin første plate i 1965. 50 år senere kunne California Bluegrass Association liste opp 163 bluegrassband, selv om bandnavnet Bluegra$$ Billionaires nok kan gi et vel optimistisk inntrykk av bluegrass som inntektskilde[69]
Japan var et land hvor bluegrass tidlig slo røtter. Alt tidlig i 1950-årene skal japanerne ha begynt å spille bluegrass, med veteraner fra Koreakrigen som læremestere[71]. Sekstetten Bluegrass 45 fra Kobe ble dannet i 1967 [72]. I 1973 hadde Muleskinner News sin første Japan-reportasje. Året før ble den første bluegrassfestivalen i Takarazuka (et teater- og musikksenter ikke langt fra Kobe) arrangert,[73] og på samme sted ble månedsmagasinet Moonshiner utgitt første gang i 1982.[74]
I 1967 ble «Foggy Mountain Breakdown», kalt Earl Scruggs' mesterstykke[75], vist i filmen Bonnie and Clyde. Det kan ha hjulpet melodien inn på hitlistene i Canada året etter. I 1968 fikk bluegrass også sin første kjente avlegger i Norge, med Christiania Fusel & Blaagress, hvor blant annet Øystein Sunde medvirket. I den forbindelse forekom ordet «bluegrass» for første gang i Aftenposten.
Mangfoldet av nye bluegrassartister og -band kom ikke på bekostning av de gamle. Mange av dem forble aktive forbløffende lenge, og i meget høy alder. Bill Monroe hadde sin siste opptreden i mars 1996, minst 70 år etter den første. Earl Scruggs var på turné i Canada i 2004. 87-åringen hadde sin siste opptreden i 2011. Jim & Jesse McReynolds spilte sammen i 57 år, fra 1945 til Jim døde i 2002. Jesse er (2017) fortsatt aktiv, i sitt 88. år. Etter 69 år i bluegrassens tjeneste hadde Ralph Stanley (1925-2016) sin siste opptreden i 2016, like før sin død. Bluegrass-misjonæren fremfor noen, Roy Lewis, Sr. (1904–2003) i Lewis Family, nærmet seg 100 da han gav seg. Wade Mainer (1907-2011), kalt bluegrassens bestefar og brobyggeren mellom oldtime og bluegrass, er en av svært få artister som (i 2008) kunne feire sin 101-årsdag ved å opptre på en konsert.
Genren selv ble dyrket av ungdomsopprøret som «folkets musikk», og mange av tidens rockemusikere dyrket den ved siden av rocken, eksempelvis Jerry Garcia og Clarence White. Det satte også sitt preg på genren, og det oppstod en ny stil kalt «newgrass» etter bandet New Grass Revival (aktive 1971-1989).
Jazzen var en inspirasjonskilde også for tradisjonell bluegrass, først og fremst ved sine improvisasjoner. Etter hvert har flere artister og band hentet ytterligere inspirasjon fra jazzen – eller spilt jazz inspirert av bluegrass. Vassar Clements (1928-2005), som i en kort periode rundt 1950 var felemester i Bill Monroes band – ellers en allsidig musiker – tok etter hvert opp flere elementer av swing og jazz i sin form for bluegrass, som han kalte Hillbilly jazz.[78] Mange av de gitaristene som noe senere skulle utvikle en solostil som passet til den akustiske gitaren, hadde sigøynerjazzgitaristen Django Reinhardt (1910–1953) som forbilde. Gitaren ble mer og mer brukt som soloinstrument med en teknikk kalt flatpicking. Kjent for flatpicking innen bluegrass var blant annet Don Reno (mest berømt for sitt banjospill), og – allerede som tenåring – Molly Tuttle (født 1993). Her var Django en virtuos, selv om stilen er kjent tilbake til 1920-årenes Carter Family. Allerede Djangos og Le Quintette du Hot Club de Frances form for jazz i 1930-årene hadde en del til felles med den senere bluegrass. Sigøynerjazzen er kalt Europas folk-ekvivalent til bluegrass[79]. Deres instrumental Minor Swing fra 1937 ble nærmest en standard innen jazz, men ble også akklimatisert på bluegrass-scenen av Ricky Skaggs og Kentucky Thunder, Witchhazel Bluegrass Band og andre.[80] En fusjon av jazz og bluegrass utviklet seg med folk som Tony Rice, Alison Brown, David Grisman og deres etterfølgere. Her gikk de i Vassar Clements' og andre store musikeres fotspor.
Tradisjonell bluegrass var og er strengt akustisk. I 1960-årene ble likevel elektriske instrumenter tatt i bruk, til dels i musikk som ellers til forveksling høres som tradisjonell, akustisk bluegrass. Til pionerene her hørte Osborne Brothers (Bobby og Sonny Osborne, aktive 1953–2005) og The Dillards (aktive siden 1963, med Rodney Dillard siden starten).
Bluegrassen nådde snart hele USA, og etter hvert også Europa og Asia. Denne utviklingen, sammen med ny teknologi, åpnet veien for flere eksperimenter. Jo lengre bluegrassen fjernet seg fra Appalachene, desto mer tok man ofte inn elementer fra etnisk musikk. I redgrass eller kinesisk bluegrass er klassiske bluegrassinstrumenter som mandolin, fele og banjo supplert med kinesiske instrumenter[81] Det japanske instrument shamisen fikk innpass i bluegrass – istedenfor eller i tillegg til banjoen – etter at Takeharu Kunimoto i 2004 med hell turnerte i Tennessee. Det russiske bandet Kukuruza brukte derimot ekte bluegrassinstrumenter, men med et tydelig slavisk lydbilde[82]. Trioen Gammalgrass har forsøkt å lage bluegrasslignende musikk ved å spille norsk folkemusikk med improvisasjoner[83]. I San Francisco utviklet David Grisman med medspillere dawg-musikk (etter Grismans klengenavn Dawg) – med elementer av bluegrass, Django Reinhardt-jazz og folk. Dawg er instrumental, med mandolin, fele, gitar og kontrabass – men uten banjo. Også en av Grismans mange tidligere samarbeidspartnere, gitaristen Tony Rice (født 1951), veksler mellom tradisjonell bluegrass, jazzinspirert musikk og folk.
Til og med klassiske elementer ble tatt i bruk. Som alltid når det eksperimenteres, kommer noe musikk til å fjerne seg fra genren i en slik grad at man kan diskutere om det hører med, og noen mener at mye av det ovennevnte knapt kan kalles bluegrass i det hele tatt. Derfor oppstod snart termen new acoustic som fellesbetegnelse for disse eksperimentene. Grisman og Rice er blant de fremste eksponentene for denne musikken.
Den tradisjonelle bluegrass lever stadig side om side med både newgrass med elektriske instrumenter, ulike former for «nyakustikk», og bluegrass eller bluegrasslignende musikk med etniske elementer.
The Bluegrass Reddit FAQ[84]
Øystein Sunde er en erklært tilhenger av trommefritt miljø. Det begrunnes med «det norske språks egenart, lyden av språket vårt. Mye av taletydeligheten og tekstforståelsen ligger i konsonantene våre. Alle kj-, s-, sk-, skj-, sv-, str-lydene våre ligger i det samme frekvensområde som hi-hat, skarptromme og cymbaler. Derfor vil lyden av trommer ha lett for å kamuflere nettopp teksttydeligheten i lydmiksen ut i salen.»[85] Men bluegrassmiljøet nærer en generell skepsis til trommer og andre former for slagverk, selv om de har forekommet nå og da siden The Osborne Brothers begynte med dem. Messingblåsere finnes enda sjeldnere – men de forekommer.[86]
De typiske bluegrassinstrumentene er forholdsvis lydsvake. Typisk lydsvak akustisk musikk er «sangkor, vokalensembler, strykeorkester og grupper med strengeinstrumenter (for eksempel gitar) uten forsterkning»[87]. I en gymsal på 1200 m3 og etterklangtid 1,4 s vil et typisk bluegrassband ved forte (dvs. når det spilles jevnt sterkt) spille med en lydstyrke på ca. 83 dBA (desibel-A). Med en lilletromme (skarptromme) attpå vil lydnivået øke til ca. 87 dBA, dvs. mer enn en fordobling.[88]. Til sammenligning oppgis 100 dBA for et janitsjarorkester på 40 personer i samme lokale[89], dvs. at åtte ganger så mange musikere gir 50 ganger så mye lyd.
I Norge var bluegrass lite kjent da sjangeren på 1960-tallet ble introdusert i viseklubben Dolphins. Viseklubbens grunnlegger, Ole Hauki, hadde et bluegrassakkompagnement på sangen Å stakkars meg, utgitt på singelen Ole Hauki og The Grand Old 26 String Band fra 1965.[90] Langt mer kjent ble bluegrassbandet Christiania Fusel & Blaagress (startet 1968), med blant annet Øystein Sunde. Med dem fikk norsk bluegrass en ironisk og humoristisk snert, som i skildringen av Raumabanen med 10 minutters opphold og harejakt på Bjorli. Dette fulgte Sunde senere opp som soloartist, med «Kjekt å ha» som et høydepunkt.
Andre norske bluegrassband er blant annet Ila Auto, The Holstein United Bluegrass Boys (THUBB), Drolsum Stasjon, Hemisfair og den kristne gruppen Onkel Tuka. Odd Nordstoga regnes av og til nærmest som en bluegrass-musiker[91][92]. Han har bl.a. medvirket på samlealbumet Pay Me My Money Down – The Bluegrass Album. Ikke minst er flere av Thorbjørn Egners viser og barnesanger blitt «bluegrasset».[93]
Et tegn på at bluegrass har slått røtter i Norge, er at betegnelsen ofte er fornorsket. For tiden (2016) kan trioen Blåstrå tilby sanger fra fjerne fjell, blant annet som del av Den kulturelle skolesekken Telemark.[94] Ila Auto har holdt en konsertserie med tittel Blågress for smågress, hvor de fremfører barnesanger i bluegrassversjoner[95][96]. Også Bare Fjas & Blågras lager bluegrass for «smågresset»[97] I Norge har bluegrasstilhengere samlet seg hvert år på Risør Bluegrassfestival, senere Strenger i Gress. I 2014 ble festivalen «Nystua Bluegrass» for første gang arrangert på Nystua gård ved Eidsvoll Verk.[98]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
