britisk skribent og poet From Wikipedia, the free encyclopedia
Anna Laetitia Barbauld (1743–1825) var en prominent britisk poet, essayist, litterær kritiker og barnebokforfatter på 1700-tallet.
| Anna Laetitia Barbauld | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. juni 1743[1][2][3][4] Kibworth Harcourt (Kongeriket Storbritannia) | ||
| Død | 9. mars 1825[1][2][3][4] (81 år) Stoke Newington (Det forente kongerike Storbritannia og Irland) | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, barnebokforfatter, litteraturkritiker, essayist, skribent[5] | ||
| Far | John Aitken | ||
| Søsken | John Aikin | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Frankrike[6] | ||
| Gravlagt | London | ||
| Språk | Engelsk[7] | ||
| Periode | 1700-tallet | ||
| Debut | Corsica: An Ode (1768) | ||
| Viktige verk | A Legacy for Young Ladies, Consisting of Miscellaneous Pieces in Prose and Verse, Eighteen Hundred and Eleven, Epistle to William Wilberforce, Esq. on the Rejection of the Bill for abolishing the Slave Trade., Poems by Anna Laetitia Barbauld. From the London Edition. To which is added, an epistle to William Wilberforce, esq., Poems, The Correspondence of Samuel Richardson, The Female Speaker, The Works of Anna Laetitia Barbauld | ||
Barbauld hadde en suksessfull karriere i en tid hvor profesjonelle kvinnelige forfattere var sjeldne. Hun var en anerkjent lærer ved det fornemme Palgrave-akademiet og en nyskapende barnebokforfatter, hennes berømte begynnerbøker ga grunnlaget for en pedagogisk modell for mer enn et århundre.[8] Hennes essay demonstrerte at det var mulig for kvinner å være engasjert i politikken, og andre kvinnelige forfattere etterlignet henne.[9] Kanskje vel så viktig var hennes poesi, som dannet fundamentet til utviklingen av romantikken i England.[10] Barbauld var også en litterær kritiker og hennes antologi over 1700-tallets britiske romaner bidro til å etablere den litterære kanon som vi kjenner i dag.
Barbaulds litterære karriere endte brått i 1812 med utgivelsen av hennes dikt Eighteen Hundred and Eleven (Attenhundre-og-elleve) som kritiserte Storbritannias deltagelse i Napoleonskrigene. Anmeldelsene var ondskapsfulle og hatske, noe som sjokkerte Barbauld og hun utga ingenting mer i resten av sitt liv.[11] Hennes omdømme ble ytterligere skadet da de mange romantiske poeter som hun hadde inspirert i glanstiden under den franske revolusjonen vendte seg imot henne i deres senere, mer konservative år. På 1800-tallet ble Barbauld husket kun som en pedantisk barnebokforfatter og stort sett glemt på 1900-tallet. Men med framveksten av feministisk, litterær forskning på 1980-tallet ble interessen for hennes forfatterskap fornyet.[12]
Barbauld ble født den 20. juni 1743 ved Kibworth Harcourt i Leicestershire, England. Hennes far, pastor John Aikin, var rektor ved dissensskolen Kibworth-akademiet og prest ved nærliggende presbyterianske kirken. Hennes families bosted ved Kibworth gjorde det mulig for Barbauld å lære latin, gresk, fransk, italiensk og mange andre fag som ble betraktet som upassende for kvinner den gang. Barbaulds hang for studier bekymret hennes mor som fryktet at hun skulle ende som ugift på grunn av sitt intellekt; de to ble aldri så nære som hun og hennes far.[13] Likevel var hennes mor stolt av hennes prestasjoner og skrev senere om sin datter: «En gang kjente jeg faktisk en liten pike som var like ivrig etter å lære som hennes lærere var etter å lære henne, og som to år gammel kunne lese setninger og små fortellinger i sin kloke bok, likefrem, uten staving, og et halvt år senere kunne lese like godt som de fleste kvinner, men jeg aldri kjent en annen tilsvarende, jeg tror jeg aldri vil».[14]
I 1758 flyttet familien til det snart berømte Warrington-akademiet i Warrington hvor hennes far var blitt tilbudt en lærerstilling. Akademiet trakk til seg mange begavelser, blant annet naturfilosofen og teologen Joseph Priestley, og det ble kjent som et «Athen i nord» for dets stimulerende atmosfære.[15] En annen inspirasjon kan ha vært den franske revolusjonære Jean-Paul Marat; opptegnelser ved skolen antyder at han var «lærer i fransk» der på 1770-tallet. Han kan også ha vært en frier til den vakre, intellektuelle Barbauld; han skrev angivelig til John Aikin og erklærte sin hensikt med å bli engelsk borger og for å gifte seg med henne.[16] Archibald Hamilton Rowan ble også forelsket i Barbauld og beskrev henne som «fylt med stor skjønnhet, tydelige spor som hun beholdt til sine siste år. Hennes person var slank, hennes hudfarge var utsøkt lys med blomstringen av perfekt helse; hennes trekk regelmessige og elegante og hennes mørkeblå øyne strålte med intelligent lys og skjønnhet».[17] Til tross for hennes mors bekymring fikk Barbauld mange tilbud om ekteskap på denne tiden — og som hun avslo.
I 1773 utga Barbauld sin første bok med dikt etter at hennes venner hadde rost dem og overbevist henne om å trykke dem. Samlingen, ganske enkelt kalt Poems (Dikt) gikk gjennom fire revisjoner i løpet av ett år og suksessen overrasket henne.[19] Barbauld ble en respektert litterær personlighet i England på Poems alene. Det samme året hadde hun og hennes bror John Aikin sammen utgitt Miscellaneous Pieces in Prose (Blandede stykker i prosa) som også ble godt mottatt. Essayene, de fleste skrevet av Barbauld, ble positivt sammenlignet med de av Samuel Johnson.[20]
I mai 1774, til tross for noen «bange anelser», giftet hun seg med Rochemont Barbauld, barnebarn av en fransk hugenott og tidligere elev ved Warrington. I henhold til Barbaulds niese Lucy Aikin:
Etter bryllupet flyttet paret til Suffolk, ikke langt fra hvor Rochemont var blitt tilbudt en menighet og en gutteskole.[22] Barbauld benyttet denne tiden og omskrev noen salmer, et vanlig tidsfordriv på 1700-tallet, utga dem som Devotional Pieces Compiled from the Psalms and the Book of Job (Andaktsstykker satt sammen fra Salmenes og Jobs bok). I tillegg til dette er hennes essay «Thoughts on the Devotional Taste, on Sects and on Establishments» («Tanker om den oppbyggelig smak, om sekter og om statskirken») som forklarte hennes teorier om den religiøse følelse og problemene knyttet til institusjonaliseringen av religionen.
Det synes som at Barbauld og hennes ektemann var bekymret for at de ikke ville få et eget barn og i 1775, etter kun et års ekteskap, forslo Barbauld overfor sin bror at de skulle adoptere et av hans barn:
Etterhvert aksepterte hennes bror og paret adopterte Charles; det var for ham som Barbauld skrev sine mest berømte bøker Lessons for Children (Leksjoner for barn, 1778–1779) og Hymns in Prose for Children (Hymner i prosa for barn, 1781).
Barbauld og hennes ektemann tilbrakte elleve år som lærere ved Palgrave-akademiet i Suffolk. Fra tidlig av var Barbauld ikke bare ansvarlig for bestyre egen husholdning, men også skolens; hun var regnskapsfører, hushjelp og husmor.[24] Skolen ble åpnet med kun åtte elever, men da ekteparet forlot skolen i 1785 var det rundt førti gutter innskrevet, et vitnemål på det gode omdømmet som skolen hadde fått.[25] Ekteparets pedagogiske filosofi tiltrakte seg dissentere så vel som anglikanere. Palgrave erstattet den strenge disiplinen i tradisjonelle skoler som eksempelvis Eton, hvor fysisk avstraffelse var vanlig i rettssaker utført av elevene selv, med et system av «bøter og moralprekener» og selv, antagelig, «ungdomsrettssaker», det vil si rettsmøter styrt av elevene selv.[26] Istedenfor det tradisjonelle studiet av klassikerne tilbød skolen et praktisk pensum som fremmet vitenskap og moderne språk. Barbauld var selv lærer i lesning og religion for de yngste guttene, og geografi, historie, komposisjon og retorikk og vitenskap for de eldre klassene.[27]
Barbauld var en dedikert lærer, skapte en «ukentlig krønike» for skolen og skrev teaterstykker som elevene framførte.[28] Barbauld hadde en grunnleggende innflytelse på mange av sine elever; en som senere fikk stor framgang var William Taylor, fremragende forsker i tysk litteratur, refererte til Barbauld som «mor til hans forstand».[29]
.jpg)
I september 1785 forlot ekteparet Barbauld Palgrave for en tur i Frankrike; Rochemonts mentale helse hadde forverret seg, og han var ikke lenger i stand til å fungere som lærer.[30]
I 1787 flyttet de til Hampstead, hvor Rochemont ble spurt om å lede et presbyteriansk kapell. Det var her Barbauld ble nær venn av dramatikeren Joanna Baillie. Selv om ekteparet ikke lenger ledet en skole, oppga de ikke sitt engasjement i pedagogikken, og hadde ofte en eller to elever boende hos seg, anfalt av nære venner.[31]
Det var på denne tiden den franske revolusjonen hadde sin glanstid, og Barbauld utga sine mest radikale skrifter. Fra 1787 til 1790 forsøkte Charles James Fox å overbevise Underhuset om å vedta en lov som ga dissenterne fulle borgerrettigheter. Da denne loven ble nedstemt for tredje gang skrev Barbauld en av sine mest lidenskapelige pamfletter, An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts (En adresse til motstanderne av opphevelsen av…). Leserne var sjokkert over å oppdage at såpass velbegrunnede argumenter kunne komme fra en kvinne.
I 1791, etter William Wilberforces feilslåtte forsøk på å gjøre slavehandelen ulovlig, utga Barbauld sin Epistle to William Wilberforce Esq. On the Rejection of the Bill for Abolishing the Slave Trade (Epistel til William Wilberforce. Om vrakingen av loven for å forby slavehandelen), som ikke bare sørget over slavenes skjebne, men også advarte mot den kulturelle og sosial degenerering britene kunne forvente seg om de ikke forbød slaveri. I 1792 fortsatte hun på dette temaet om nasjonal ansvarlighet i en antikrigs-preken kalt Sins of Government, Sins of the Nation (Regjeringens synder, nasjonens synder) hvor hun argumenterte for at hvert enkelt individ var ansvarlig for nasjonens handlinger: «Vi er påkalt for å angre nasjonens synder fordi vi kan hjelpe dem, og fordi vi bør hjelpe dem».[32]
I 1802 flyttet ekteparet Barbauld til Stoke Newington hvor Rochemont tok over prestetjenesten for kapellet i Newington Green. Barbauld var selv glad for å være nærmere sin bror John ettersom hennes ektemanns mentale helse sviktet stadig mer.[33] Rochemont utviklet en «brutal motvilje til sin hustru og han var skyldig til sinnssyke raseriutbrudd mot henne. En dag ved middagsbordet grep han en kniv og jagde henne rundt bordet slik at hun kunne bare berge seg selv ved å hoppe ut gjennom vinduet».[34]
Slike hendelser gjentok seg til Barbaulds store fortvilelse og fare, men hun avviste å forlate ham. Rochemont druknet seg selv i 1808 og Barbauld var overveldet av sorg. Da hun gikk tilbake til diktningen skrev hun det radikale diktet Eighteen Hundred and Eleven (Attenhundre-og-elleve, 1812) som avbildet England som en ruin. Det ble mottatt så voldsomt hatsk at Barbauld aldri utga et annet verk igjen i hennes eget liv, skjønt diktet er nå blitt anerkjent av litteraturforskerne som hennes største poetiske prestasjon.[35] Barbauld døde i 1825 som en berømt forfatter og ble gravlagt i familiekrypten i St Mary's, Stoke Newington. Etter hennes død ble en marmorplate reist i Newington Green Chapel med følgende inskripsjon:
Etter hennes død ble Barbauld lovprist i Newcastle Magazine som «utvilsomt den fremste (det vil si, den beste) av våre kvinnelige poeter og en av de veltalende og mektigste av våre prosaforfattere» og Imperial Magazine erklærte noe pompøst at «så lenge som brev skal kultivere England eller hvor den engelske språket skal bli kjent, så lenge vil navnet på denne kvinnen bli respektert».[37] Hun ble positivt sammenlignet med både Joseph Addison og Samuel Johnson, noe som var bra for en kvinnelig forfatter på 1700-tallet.[38] Men ved 1925 ble hun husket kun som en moraliserende forfatter for barn, om enn som det. Det var ikke før framkomsten av feministisk litteraturforskning i den akademiske verden på 1970- og 1980-tallet at Barbauld igjen begynte å bli inkludert i litteraturhistorien.
Barbaulds bemerkelsesverdige forsvinning fra det litterære landskapet skjedde av flere grunner. En av det viktigste var den ringeakt som ble gitt henne fra Samuel Taylor Coleridge og William Wordsworth, poeter som i deres unge, radikale dager hadde sett på hennes poesi for inspirasjon, men i deres senere og mer konservative år foraktet hennes verk. Da disse poetene selv ble kanonisert fikk deres meninger tyngde.[39] Dessuten, det intellektuelle ferment som Barbauld var en viktig del av — spesielt ved dissenternes læresteder – hadde ved slutten av 1800-tallet blitt assosiert med den «filistiske», spissborgerlige middelklassen, slik Matthew Arnold uttrykte det. Det reformistiske 1700-tallets middelklasse ble senere holdt ansvarlig for framferden og vanskjøttelsen av den industrielle tidsalder.[40]
Etterhvert som litterære studier utviklet seg til en akademisk disiplin mot slutten av 1800-tallet ble fortellingen om romantikkens opprinnelse i England slått sammen med den; i henhold til denne versjon av historien var Coleridge og Wordsworth de dominerende poetene i denne litterære tidsalderen.[41] Dette synet holdet seg for bortimot et århundre. Selv ved framveksten av feministisk litteraturforskning på 1970-tallet fikk Barbauld ikke sin rette oppmerksomhet. Som Margaret Ezell har forklart, feministiske forskere ønsket å gjenoppvekket en bestemt type kvinner — en som var sint, en som motsatte kjønnsrollemønsteret i sin tid, og en som forsøkte å skape et søsterskap med andre kvinner.[42] Barbauld kunne lett tilpasses disse kategoriene og det var ikke før romantikken og dens kanon begynte å ble gransket på nytt med en dypt revurdering av feminismen i seg selv at bildet av den vibrerende stemmen til Barbauld dukket opp.
Barbaulds poesi som adresserte en utstrakt rekke av emner, har blitt lest hovedsakelig av feministiske litteraturforskere interessert i å avdekke kvinnelige forfattere som var viktige for deres egen tid, men som hadde blitt glemt av den litterære verden. Isobel Armstrongs arbeid representerer en måte å gjøre slik forskning; hun argumenterer at Barbauld, som andre kvinnelige poeter i Romantikken:
I hennes påfølgende analyse av «Inscription for an Ice-House» («Inskripsjon for et ishus») peker hun på Barbaulds utfordring av Edmund Burkes karakterisering av det opphøyde og det vakre, og Adam Smiths økonomiske teorier i Wealth of Nations (Nasjonenes velstand) som bevis for denne fortolkningen.[44]
Arbeidet til Marlon Ross og Anne K. Mellor representerer en annen måte å påføre innsikten av feministisk teori for å gjenoppdage kvinnelige forfattere. De argumenterer at Barbauld og andre kvinnelige forfatteren fra romantikken hogde ut en egen kvinnelig stemme i den litterære sfære. Som en kvinne og en dissenter hadde Barbauld et unikt perspektiv på samfunnet, i henhold til Ross, og det var denne spesielle posisjonen som «forpliktet» henne til utgi sosiale kommentarer.[45] Men, som Ross påpeker, kvinner var i et dilemma: «de kunne velge å snakke politikk i ikkepolitiske måter, og således risikere meget å svikte klarhet og likefremhet i deres politiske lidenskap, eller de kunne velge litterære måter som åpent politisk mens de forsøkte å inngyte dem med gjenkjennelig ‘kvinnelige’ sømmelighet, igjen risikere å myke deres politiske agenda».[46] Derfor skrev Barbauld og andre kvinnelige poeter fra romantikken ofte «occasional poems», engangsdikt eller strødikt. Disse dikt hadde tradisjonelt kommentert, ofte satirisk, om nasjonale hendelser, men ved slutten av 1700-tallet var de tiltagende seriøse og personlige. Kvinner skrev sentimentale dikt, en stil som den gang var på moten, om personlige hendelser som fødselen av et barn, og argumenterte for at i kommenteringen av de små hendelser i dagliglivet ville de etablere et moralsk fundament for nasjonen.[47] Forskere som Ross og Mellor har opprettholdt at denne tilpasningen av eksisterende stiler og sjangrer var en måte som de kvinnelige poeter kunne skape en egen feminine utgave av romantikken.
Barbaulds mest betydningsfulle politiske tekster var An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts (En adresse til motstanderne av opphevelsen av…, 1790), Epistle to William Wilberforce on the Rejection of the Bill for Abolishing the Slave Trade (Epistel til William Wilberforce. Om vrakingen av loven for å forby slavehandelen, 1791), Sins of Government, Sins of the Nation (Regjeringens synder, nasjonens synder, 1793), og Eighteen Hundred and Eleven (Attenhundre-og-elleve, 1812). Som Harriet Guest forklarer, «temaene i Barbaulds essayer på 1790-tallet, som hun gjentatte ganger kommer tilbake til, er den hvor allmennhetens forfatning som en religiøs, borgerlig, og nasjonal mengde, og hun er alltid opptatt av å fremheve kontinuiteten mellom rettighetene til det enkelte individ og de av allmennheten definert i rommelige innbefattende begreper».[48]
I tre år, fra 1787 til 1790, hadde dissenterne forsøkt å overbevise parlamentet til oppheve lovene som innskrenket dissenternes borgerrettigheter (Test and Corporation Acts). Etter at forslaget til opphevelse ble forkastet for tredje gang sprang Barbauld ut i offentligheten etter «ni år med taushet».[49] Hennes pamflett var skrevet i en bitende og sarkastisk tone, den åpne som følgende, «vi takker deg for det kompliment gitt til dissenterne da du antok at det øyeblikk de er kvalifisert for posisjoner med makt og profitt, at alle slike posisjoner vil øyeblikkelig bli fylt av dem».[50] Hun argumenterte at dissenterne fortjente de samme borgerrettigheter som alle andre mennesker: «Vi krever det som mennesker, vi krever det som borgere, vi krever det som gode undersåtter».[51] Dessuten, hun argumenterte at det er nøyaktig den isolasjon som blir tvunget på dissenterne av andre som gjør dem annerledes, og hevder at de franske kan ikke bli tillatt å overgå de engelske i frihet[52]
I de påfølgende året, 1791, etter et av William Wilberforces mange forsøk på å få forbudt slavehandelen mislyktes å få gjennomslag i parlamentet skrev Barbauld hennes Epistel til William Wilberforce. I den påkaller hun England til å stå til ansvar for slaveriets synd, i barsk tone fordømmer hun nasjonens «griskhet» som er tilfreds med å tillate at dets rikdom og framgang er støttet på arbeidet til menneskelige vesener i slaveri. Hun tegner et bilde av fruer og herrer på plantasjene som avslører alle skavankene til «det kolonialistiske foretak: [en] dorsk, overdådig, avskyelig kvinne» og en «degenerert, avkreftet mann».[53]
I 1793 da den britiske regjering kalte på nasjonen til å faste til ære for krigen ble antikrigsmotstanderne som dissenterne og som Barbauld etterlatt med en moralsk dilemma: «adlyde ordren og krenke sin samvittighet ved å be for suksess i en krig de ikke var enig i? Observere fasten, men tale imot krigen? Trosse proklamasjonen og nekte å delta i fasten?»[54] Barbauld grep denne muligheten for å skrive en preken, Regjeringens synder, nasjonens synder, om det moralske ansvar den enkelte har; for henne er det enkelte individ ansvarlig for nasjonens handlinger ettersom han eller henne konstituerte en del av nasjonen. Essayet forsøkte å avgjøre hva den passende rollen den enkelte har i staten og mens hun argumenterte at «insubordinasjon» kan underminere en regjering innrømmer hun at det er linjer av «samvittighet» som en ikke kan krysse i å adlyde ens regjering.[55] Teksten er en klassisk betraktning om den «urettferdige krig».
I diktet Attenhundre-og-elleve (1812), skrevet etter at England hadde vært i krig med Frankrike i et tiår og var på kanten av å tape Napoleonskrigene:
Dette pessimistiske syn på framtiden ble, ikke overraskende, svært dårlig mottatt; «anmeldere, enten i liberale eller i konservative magasiner, raste fra forsiktig til nedlatende negative til det helt grove fornærmende».[56] Barbauld, forskrekket over reaksjonen, trakk seg helt tilbake fra offentlighetens øye. Selv da England var grensen av å vinne krigen kunne ikke Barbauld være glad. Hun skrev til en venn: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal glede meg over denne seieren, storartet som den er, over Bonaparte når jeg tar med i betraktning det forferdelige sløseriet av liv, mengden av elendighet, som slik gigantiske slag må gi».[57]
Barbaulds Lessons for Children (Leksjoner for barn, 1778–1779) og Hymns in Prose for Children (Hymner i prosa for barn, 1781) var en omveltning i barnelitteraturen. For første gang ble lesebehovet til barn seriøst tatt i betraktning. Barbauld forlangte at hennes bøker skulle bli trykket med store bokstaver og brede marger slik at barn lett kunne lese dem, og, enda viktigere, hun utviklet en stil av «uformell samtale mellom foreldre og barn» som kom til å dominere barnelitteraturen for en hele generasjon.[58] I Leksjoner for barn, alderstilpasset lesebok for begynnere i fire bind, benytter Barbauld konseptet med en mor som lærer sin sønn. Mer enn sannsynlig var mange av de hendelser i disse fortellingene inspirert av Barbaulds egne erfaringer med å lære sin egen sønn Charles. Men disse bokseriene er langt mer enn en måte å lære lesning på, det introduserte også leseren «elementene i samfunnets symbolsystem og begrepsmessige strukturer, innskjerpet en etikk og oppmuntret ham til å utvikle en bestemt form for følsomhet».[59] Dessuten lærte barnet om «botanikk, zoologi, nummer, kjemiens endringer… pengesystemet, kalenderen, geografi, meteorologi, jordbruk, politisk økonomi, geologi, [og] astronomi».[60] Disse bokseriene var ganske populære og Maria Edgeworth kommenterte i den pedagogiske avhandling som skrev sammen med sin far, Practical Education (Praktisk utdannelse, 1798), at det er «en av de beste bøker for unge mennesker fra syv til ti år som har til nå kommet».[61]
Leksjoner for barn og Hymner i prosa for barn hadde en enestående virkning ikke bare på den innflytelse de hadde på poesien til William Blake og William Wordsworth[62], men de ble også brukt for å lære flere genereasjoner av engelske skolebarn. Forsker i barnelitteratur, William McCarthy, har uttalt: «Elizabeth Barrett Browning kunne fortsatt sitere fra åpningslinjene av Leksjoner for barn da hun var 39 år gammel».[63] Selv om både Samuel Johnson og Charles James Fox gjorde narr av barnebøker og mente at hun kastet bort sine talenter[64] mente Barbauld selv at det å skrive slike var edelt og oppfordret andre til å følge i hennes fotspor. Som Betsy Rodgers, hennes biograf har forklart, «hun ga prestisje til det å skrive barnelitteratur, og ved ikke å senke hennes kvalitetskrav ved å skrive for barn inspirerte hun andre til å holde samme høye standard».[65] Faktisk på grunn av Barbauld ble Sarah Trimmer og Hannah More inspirert til å skrive for fattige barn foruten å organisere den storstilte bevegelsen for Søndagsskolen. Ellenor Fenn skrev og formga en rekke lesebøker og leker for middelklassebarn og Richard Lovell Edgeworth begynte en av de første systematiske studier av barndomsutvikling som skulle kulminere i ikke bare en avhandling om utdannelse forfattet av Maria Edgeworth og ham selv, men også en stor mengde fortellinger for barn skrevet av Maria selv.[66]
Barbauld samarbeidet også med sin bror John på seksbinds verket Evenings at Home (Kveldsstunder hjemme, 1793). Det er en blanding av fortellinger, fabler, dramaer, dikt og dialoger. På mange måter innkapsler denne bokserien idealene til Opplysningstidens pedagogikk: «nysgjerrighet, observasjon, og fornuftstankegang».[67] Eksempelvis oppmuntrer historiene til å lære vitenskap gjennom praktiske aktiviteter; i «A Tea Lecture» («En leksjon i te») lærer barnet at det å koke te er «sannsynligvis en kjemisk drift» og «læring om blanding, fordamping, og kondensering (fortetning)».[68] Teksten fremhever også rasjonalitet og fornuft; i «Things by Their Right Names» («Tingene ved deres rette navn»), forlanger et barn at hans forteller ham en historie om «et blodig mord». Faren gjør så ved å benytte seg av de fiktive billedlige uttrykkene til eventyret som «det var en gang», men forvirrer sin sønn med detaljer slik som at morderne hadde alle «hadde stålluene på». Mot slutten forstår barnet at faren har fortalt ham en fortelling om et slag og hans far kommenterer «Jeg kjenner ikke til noen mord som er halvparten så blodig».[69] Taktikken med å gjøre verden ikke-familiær tvang leseren til å tenke over det som leses rasjonelt. Fortellingens budskap om krigsmotstand er også gjennomgående i hele Kveldsstunder hjemme. Faktisk har Michelle Levy, en forsker av tidsepoken, har argumentert for at bokserien oppmuntrer leserne til å «bli kritiske observatører av og, hvor det er nødvendig, gi høylytt motstand til autoritetene».[70] Denne motstanden er lært og praktisert i hjemmet, i henhold til Revy, «Kveldsstunder hjemme hevder at sosiale og politiske reformer må begynne i familien».[71] Det er familiene som er ansvarlig for nasjonens framgang eller tilbakegang.
I henhold til Lucy Aikin, Barbaulds niese, var Barbaulds bidrag til Kveldsstunder hjemme bestående av følgende stykker: «The Young Mouse» (Den unge musa); «The Wasp and Bee» (Vepsen og bien); «Alfred, a drama» (Alfred, et drama), «Animals and Countries» (Dyr og land), «Canute’s Reproof» (Canutes [Knuts] irettesettelse), «The Masque of Nature» (Naturens maskerade), «Things by their right Names» (Tingene ved deres rette navn), «The Goose and Horse» (Gåsa og hesten), «On Manufactures» (Om fabrikasjon/fremstilling), «The Flying-fish» (Flygefisken), «A Lesson in the Art of Distinguishing» (En leksjon i kunsten skjelne/holde fra hverandre), «The Phoenix and Dove» (Føniksen og duen), «The Manufacture of Paper» (Fremstilling av papir), «The Four Sisters» (De fire søstre), og «Live Dolls» (Levende dukker).[72]
Barbauld redigerte flere betydelige verker mot slutten av sitt liv, all som bidro til å skape den litterære kanon slik vi kjenner den i dag. Først, i 1804 redigerte hun Samuel Richardsons brevveksling og skrev en omfattende biografisk introduksjon av mannen som kanskje var den mest innflytelsesrike romanforfatteren i England på 1700-tallet. Hennes «212-siders essay om hans liv og verker var det første vesentlige biografi over Richardson».[73] Det påfølgende året redigerte hun Selections from the Spectator, Tatler, Guardian, and Freeholder, with a Preliminary Essay (Utvalg fra Spectator, Tatler, Guardian, og Freeholder, med et innledende essay), et bind med essayer som la vekt på «intelligens», «manérer» og «smak».[74] I 1811 satte hun sammen The Female Speaker (Den kvinnelige taler), en antologi av litteratur spesielt rettet mot unge piker. Ettersom, i henhold til Barbaulds filosofi, hva man leser som ung er dannende, tok hun omsorgsfullt i betraktning hennes kvinnelige leseres «finfølelse» og «rettet hennes valg til emner som var mer spesielt velegnet for de plikter, ansettelser, og disposisjonene til de svake kjønn».[75] Antologien er delt i seksjoner som «moral og didaktiske stykker» og «beskrivende og rørende stykker»; det inkluderte poesi og prosa av blant annet Alexander Pope, Hannah More, Maria Edgeworth, Samuel Johnson, James Thomson og Hester Chapone.
Men det var Barbaulds serie av The British Novelists (Britiske romanforfattere) i femti bind, utgitt i 1810, med hennes lange introduksjonsessay om romanens historie som lot henne sette sitt merke på litteraturhistorien. Det var «den første engelske utgave som ga omfattende kritiske og historiske fordringer» og var i hvert respekt «en kanon-skapende foretagende».[76] I hennes innsiktsfulle essay legitimerte Barbauld, den gang fortsatt en kontroversiell sjangre, ved å trekke sammenhenger tilbake til antikkens persiske og greske litteratur. For henne var en god roman «en epikk i prosa, med flere figurer og mindre (virkelig i moderne romaner ingenting) av det overnaturlige maskineri».[77] Barbauld fastholdt at romanlesning har en mangfoldighet av fordeler; ikke bare en «hjemlig glede», men det er også en måte å «inngyte prinsipper og moralske følelser» i en befolkning.[78] Barbauld skrev også en introduksjon til hver enkelt av de femti forfatterne som var representert i serien.
Listen nedenfor er tatt fra Wolickys anførsel om Barbauld i Dictionary of Literary Biography:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
