From Wikipedia, the free encyclopedia
Aimée du Buc de Rivéry (født den 4. desember 1768 i Pointe Royale på Martinique i De vestindiske øyer, død i eller etter august 1788)[3][4] var en fransk arving som var kusine til Frankrikes keiserinne Joséphine de Beauharnais, og skulle bli en sentral figur i en omtalt og mystisk forsvinning, og ble gjenstand for en berømt legende. Ifølge legenden var hun samme person som Nakşidil Sultan, som var det osmanske rikes validesultan årene 1808-1817. Hun er hovedperson i en roman og en film.
Aimée var datter til den rike franske plantasjeeieren Henri du Buc de Rivéry (1748-1808) og hans hustru Marie Anne Arbousset-Beaufond (1739-1811). Hun var kusine ved ekteskap til Joséphine de Beauharnais, idet hun var kusine til Josephines ektemann Alexandre de Beauharnais.[5][6] Hun gikk på klosterskole i Frankrike. Etter å ha avsluttet sin utdannelse forlot hun Frankrike i juli eller august i 1788 for å reise tilbake til Martinique. Hun nådde aldri Martinique, og h hennes skip forsvant på veien.
Det er ukjent hva som hendte med skipet og med Aimée, men det har blitt tenkt at skipet kunne ha overfalt av barbareskpirater, og at dets passasjerer og besetning ble tatt til fange og solgt som slaver, noe som ikke var uvanlig på den tid.
Ifølge en berømt legende ble Aimée du Buc de Rivérys skip bordet av barbareskpirater, som tok henne til fange, solgte henne på slavemarkedet på barbareskkysten (vestlige Nord-Afrikas kyst) av en innkjøper til Abd ül-Hamid Is harem. I hernhold til sed fikk alle sultanens slavekonkubiner et nytt navn og ble tvangskonvertert til islam. Hun fikk navnet Nakşidil Sultan, og ble en av sultanens favorittkonkubiner. Hennes sønn Mahmud II beste i 1808 tronen som sultan, noe som gav henne den høyeste rang blant alle hoffets kvinner, dvs den som sultanmor.
Legenden forteller at Aimée forble katolsk i sitt hjerte, trass i sin ytre konversjon. Og det skulle ha vært hennes siste ønske at en prest skulle gi henne de siste sakramenter da døden var nær. Hennes sønn Mahmud II ville ikke nekte henne dette: Da Aimée lå på sitt ytterste, kom det for første hgang en prest inn i palassets seraglio for å gi henne den siste oljes sakrament. Hennes grav skulle være ikke langt fra Hagia Sophia.[7]
Det finnes imidlertid ingen beviser som bekrefter at Nakşidil Sultan og Aimée du Buc de Rivéry er samme person.
Historien om at Nakşidil Sultan og Aimée du Buc de Rivéry er samme person er ikke historisk bevist, og betviles av mange forskere.
Nakşidil Sultans opprinnelse oppgis å ha vært georgisk,[8] ikke fransk. Det er kronologisk umulig for Aimée å ha vært biologisk mor til Mahmud II, som ble født av Nakşidil i 1785, tre år innen Aimée forsvant i 1788, og da hun forøvrig bare var ni år gammel. Nakşidil oppgis dessuten i en samtidskilde fra 1817 å ha blitt til slave ved to års alder, noe som heller ikke passer med Aimée.
Det var vanlig på den tiden Aimée du Buc de Rivéry forsvant til havs at skip blir overfalt av pirater, og at deres passasjerer ble solgt på slavemarkeder i Nord-Afrika eller Midtøsten, og kvinner da ofte til haremene. Historien om at Aimée ble solgt til et harem var i og for seg ikke utenkelig den gang, om skipet faktisk var blitt av pirater. Men skipet kan jo også like så godt ha sunket. Historien om Amiée kan ha blitt funnet på som en romantisk fortelling i etterhånd, ettersom tanken om de to kusiner som ble keiserinner i Øst og i Vest var en forlokkende historie i ettertid. Den bygger også på mange eldre myter.
Siden 1500-tallet, da Frankrike inngikk en allianse med Det osmanske rike, var det mange legender om franske kvinner i det keiserlige harem i Istanbul for å motivere den kontroversielle fransk-osmanske allianse.[3] Slike historier gjenoppstod, og ble fremført av blant andre Napoleon III og sultan Abdülaziz av diplomatiske grunner for å motivere til en god relasjon mellom de to rikene, og fremstille monarkene som beslektede. Haremsfortellinger av slik art var populære, idet det frem til 1800-tallet ofte skjedde at kvinner falt ofre for slavehandelen til haremene, og for at det framstilte Orienten som barbarisk og mystisk.[3] Myten om at Aimée inspirerte fransk-influerare moderniseringsreformer bygde også på forestillingen at orientalske regenter ikke selv kunne innse behovet for reformer.[3]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
