1812-krigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den britisk-amerikanske krig, eller 1812-krigen, var en væpnet konflikt mellom Storbritannia og USA i årene 1812–1814.[1][2] Krigen hadde ingen klar vinner, og endret i praksis ingenting – derav uttrykket status quo ante bellum (lik situasjon som før krigen). Krigen ble avsluttet med Gent-traktaten av 24. desember 1814 (ratifisert av USA i februar 1815). Det var USAs andre og siste krig mot Storbritannia.[3][4]
Den britisk-amerikanske krig 1812-krigen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
Stridende parter | |||||||
USA | Storbritannia | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
James Madison Henry Dearborn Jacob Brown Winfield Scott Andrew Jackson | George Prevost Isaac Brock † Roger Sheaffe Gordon Drummond Tecumseh † | ||||||
Styrker | |||||||
Hær: 7 000 (innledningsvis), 35 800 ved krigens slutt Lett infanteri: 3 049 Milits: 458 463 (hvorav svært få deltok i krigen) Marine: Seks fregatter 14 andre skip Indianere | Hær: 6 034 (innledningsvis), 48 163 ved krigens slutt Provinsielle regulære tropper: 10 000 Milits: 4 000 Marine: 11 linjeskip 34 fregatter 52 andre fartøyer Indianere: 3500 | ||||||
Tap | |||||||
Døde: 2 260 Sårede: 4 505 Døde av sykdom: 4 535 Sivile: 500 Totalt: 11 700 | Døde: 1 600 Sårede:3 679 Døde av sykdom: 3 321 Totalt: 8 600 |
USAs kongress vedtok krigserklæring 18. juni 1812 mot stemmene til et betydelig mindretall. Landet var splittet i spørsmålet om krig og særlig i New England var det aktiv motstand - det ble snakket om å melde seg ut av unionen på grunn av krigen. USA var lite forberedt på krig med en føderal hær som i praksis bare hadde 10.000 soldater.[5][6] Uenighet med Storbritannia om sjøfarten var medvirkende årsak til krigen og en god del av Canadas innbyggere mente at landet burde slutt seg til USA. USAs forsøk på invasjon og erobring av Canada var mislykket. Tidlig i krigen mislykkes USAs fremstøt mot Montreal og USAs styrker måtte kjempe på eget territorium. Britiske styrker besatte Detroit og i 1814 også Washington DC. USAs marine hevdet seg godt på de store sjøene og på østkysten, og general Andrew Jackson vant et symbolsk viktig slag om New Orleans 8. januar 1815 (etter at fredstraktaten var undertegnet). I USA ble den tildels misvisende omtalt som den andre uavhengighetskrigen.[5][4][3][7][8] Britiske styrker gikk blant annet inn i hovedstaden Washington, D.C. som ble delvis nedbrent inkludert Det hvite hus.[2][6]
Etter 1812-krigen gikk USA inn i en fase med omfattende utvidelse av sitt territorium vestover samt Florida. Avklaring av grensen mot Canada fortsatte å skape uro de neste 50 årene.[1][7][9] Etter denne krigen og svekkelsen av nabolandene var USA militært tilnærmet usårbart frem til Japans angrep på Pearl Harbor i 1941. Fra 1812 og inntil terrorangrepene 11. september 2001 hadde ikke USAs fastland blitt angrepet.[2] 1812-krigen regnes som siste krig der USA var den svakere part.[3] I Ontario er forsvarsverk langs grensen og ved de store sjøene fra krigen bevart.[8]