Ædgyth av England
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ædgyth av England (angelsaksisk: Ēadgȳð; tysk: Edgitha; født 910, død 26. januar 946) var tysk dronning fra 936 og til sin død ti år senere ved hennes ekteskap med kong Otto som ble inngått i 930. Hun døde seksten år før ektemannen ble kronet som keiser av Det tysk-romerske rike. Hun var datter av den engelske Edvard den eldre, konge av angelsakserne. Hennes eneste sønn, Liudolf, hertug av Schwaben, døde 957, og en sønn fra Ottos andre ekteskap arvet sin fars titler.
| Ædgyth av England | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 910[1] Wessex | ||
| Død | 26. jan. 946 Magdeburg | ||
| Ektefelle | Otto I av Det tysk-romerske rike (929–946) (avslutningsårsak: personens død)[2][3] | ||
| Far | Edvard den eldre[2] | ||
| Mor | Ælfflæd, wife of Edward the Elder[2] | ||
| Søsken | 10 oppføringer
Edmund I av England
Edred av England Ethelweard av England[2] Edwin, son of Edward the Elder[2] Eadburh av Winchester Eadgifu av Wessex[2] Adalstein av England Eadhild[2] Edith of Polesworth Ælfgifu[2] | ||
| Barn | Liutgarde Liudolf[4] Richlind (hypotetisk)[4] | ||
| Gravlagt | Magdeburgs domkirke | ||
Navnet Ædgyths moderne variant er Edith;[5]
Ædgyth ble født i 910 som datter av den regjerende engelsk konge Edvard den eldre, konge av det angelsaksiske riket Wessex, og hans andre hustru Ælfflæd. Hun var dermed barnebarn til Alfred den store. I 919 ble hennes søster Ædgifu giftet til den den vestfrankiske kong Karl den enfoldige.[6] Ingen detaljer er kjent om Ædgyths liv før det kom anmodning fra den østfrankiske kong Henrik Fuglefangeren som ønsket en allianse med den angelsaksiske kongen, som da var Ediths halvbror, kong Æthelstan (eller Adalstein).[7]
Henrik Fuglefangeren ønsket å skape et nytt rike av de oppløste fragmentene av karolingernes Tyskland. Lotharingia lå mellom Vestfranken og Østfranken, og arvingen til karolingerne var ved Æthelstans hoff. Grunnet frykten for et opprør i Lotharingia rettet mot ham og for å øke legitimiteten av sitt styre, fikk Henrik til søke en allianse med Æthelstan i 928. Henvendelsen fra Henrik om en brud til sin eldste sønn Otto var for en søster av Æthelstan.[8] I henhold til både engelsk som tysk tradisjon sendte Æthelstan i 929 to søstre som Otto kunne velge mellom. Den eldste av dem, Ædgyth, ble Ottos valg.[9] Den yngre søsteren Edgiva giftet seg med en «konge i nærheten av Jupiterfjellene» (= Alpene), en fyrste så vagt beskrevet at han er vanskelig å identifisere, men mest sannsynlig var han Konrad III av Burgund, kalt for den fredelig, men dette ekteskapet hadde ingen politisk betydning og i løpet av to generasjoner hadde selv den kongelige familie i England mistet alle spor av henne.[8] Ekteskapet mellom Ædgyth og Otto, som ble gift i 930, var av langt større betydning.[10]
Ædgyth hadde mottatt som medgift inntektene fra området rundt Magdeburg, og som senere utgjorde det økonomiske grunnlaget for Magdeburg bispedømme. I henhold til Hrosvit av Gandersheim, tysk kantonesse og forfatter, var Edith en kvinne «av ren edel ansikt, grasiøst vesen og en sann kongelig framtoning» og knyttet Edith og hennes halvbror Æthelstan som etterkommere til den hellige Oswald. En slik avstamming hadde antagelig til hensikt å fremme Edith og i forlengelsen også Ottos betydning og samtidig stimulere Ottos sjenerøsitet til byggingen av et kloster i Magdeburg.[11] Ædgyth var, som sin bror Æthelstan, engasjert i dyrkelsen av den engelske helgenen Oswald, og hun hadde med sin innflytelse bidratt til at enkelte klostre og kirker i Sachsen har blitt viet til denne helgenen.[12]
I 936 døde Henrik Fuglefanger og hans eldste sønn Otto ble kronet til konge i Aachenkatedralen. En bevart rapport om seremonien av kronikøren Widukind von Corvey[13] nevner ikke om at hans hustru ble kronet ved dette tidspunktet, men i henhold til biskop Thietmar av Merseburgs krønike ble Ædgyth uansett salvet som dronning, men i en adskilt seremoni.
Som dronning ivaretok Ædgyth de vanlige plikter som kongedømmets førstedame. Hun refereres til i sammenhenger som angår gaver til klostrene og feiringer av kvinnelige helgener. I så måte synes hun å ha vært mer ivrig enn sin svigermor Matilda av Ringelheim (senere helgenerklært) som bare omtales en eneste gang i Ædgyths regentperiode. Det har sannsynligvis vært en viss rivalisering mellom benediktinerordenen Mauritiuskloster i Magdeburg som ble stiftet i 937 av Edith og Otto, og Quedlinburg-klosteret som ble innstiftet av Mathilda til minne om hennes avdøde ektemann Henrik. Ædgyth fulgte sin ektemann på hans reiser, men ikke i militære kampanjer. Mens Otto kjempet mot de opprørske hertugene Eberhard av Franken og Gilbert av Lotharingia i 939 tilbrakte hun tiden på Lorsch kloster.
Ædgyth døde uventet i 946, bare 36 år gammel og hun opplevde ikke at hennes mann Otto ble kronet av paven til keiser i Det tysk-romerske rike i 962. Han giftet seg for andre gang med Adelheid av Burgund i 951.[14]
Ædgyths ekteskap førte til en ny periode med diplomatisk sameksistens mellom England og Tyskland som fikk betydelig innflytelse på engelsk kirkehistorie, og i særdeleshet i retningen til den engelske bevegelsen for klosterreformer. Tyskland hadde blitt kristnet av engelske misjonærer som Bonifatius fra Wessex. De to saksiske folkene likte å si at de var «av samme blod» og deres språk var fortsatt like nok til at de kunne forstå hverandre.[15] Otto I av Schwaben, Liudolfs sønn og Ediths barnebarn, døde i et slag mot muslimer i sørlige Italia i 982, og det ble nedtegnet av en kronikør ved Abingdon med den anmerkning at «han var sønn av Leodulf ætheling, som var sønn av Otto den eldre og av kong Edvards datter.»[8] Den engelske kongefamilie holdt kontakt med sine slektninger i Tyskland, og en krønike av ealdorman Æthelweard, en etterkommer av kong Æthelred av Wessex, var skrevet for Matilda, abbedisse av Essen, og barnebarn av Ædgyth.[8]
Ædgyth og Otto hadde følgende barn sammen:
Begge ble gravlagt i St. Albans kloster i Mainz
Ædgyth ble opprinnelig gravlagt i Mauritiuskloster i Magdeburg, men hennes grav har siden 1500-tallet var lokalisert i Magdeburgs domkirke. En kiste av bly innenfor en sarkofag med hennes navn av stein har lenge ble vurdert som en kenotaf (gravminne). Den ble åpnet i 2008 av arkeologer under restaureringsarbeid på domkirken. En inskripsjon har nedtegnet at det var levningene av Ædgyth som var blitt gravlagt på nytt i 1510. De fragmenterte og ufullstendige beinlevningene innhyllet i silke ble undersøkt i 2009 og deretter fraktet til Bristol i England for ytterligere prøver i 2009. Professor Mark Horton fra Universitetet i Bristol uttalte at «dette kan vise seg å være de eldste fullstendige levninger av en engelsk kongelig»[16] I undersøkelsen ved Universitetet i Mainz ble det bekreftet at levningene var fra en kvinne som døde i alderen 30 til 40 år. Det ble også påvist at hun var en hyppig rytter, og spiste en diet rik på protein, inkludert fisk, noe som antydet hennes høye status.[17] Undersøkelsene ved Bristol innebar at radiofarmakologi, isotoptester på en tannemalje, som sjekket om hun var født og vokst opp i Wessex og Mercia slik som den historiske kildene indikerte.[12][18] Prøver fra beinene avslørte at det faktisk var levningene fra Ædgyth.[17] Prøver fra tannemaljen viste at den gravlagte fra Magdeburg hadde tilbrakt tid i sin ungdom ved å drikke vann fra de kalkholdige høydene i Wessex i sørlige England.[19]
Ædgyth synes å ha tilbrakte de første åtte årene i sørlige England, men endret jevnlig sitt bosted, noe som kunne leses fra de ganske variable forholdene i strontium i tennene hennes, men fra niårsalderen var isotopverdiene konstante. Det er tolket som at Ædgyth må ha flyttet rundt i kongeriket sammen med sin far, kong Edvard, men da hennes mor ble skilt i 919 ble begge, Ædgyth ni eller ti år gammel, forvist til et kloster, kanskje Hyde Abbey i Winchester eller Wilton i Salisbury.[19]
Etter at undersøkelsene var ferdigstilt ble levningene av Ædgyth gravlagt på nytt i en ny kiste av titan i hennes grav i Magdeburg den 22. oktober 2010.[20]
