From Wikipedia, the free encyclopedia
Ålands historie innledes da det landområde som i dag utgjør Åland, som ligger i Østersjøen mellom Finland og Sverige, en øygruppe på over 6 500 småøyer – hvorav den største heter Åland – ble befolket etter istiden, fra rundt 4000 f.Kr. Åland og øyene rundt har i historien hatt en strategisk lokalisering ved å være inngangen til havnen i Stockholm og til Bottenvika, foruten også at den ikke ligger langt fra Finskebukta. Åland har i lang tid hatt en hovedsakelig svensktalende befolkning. Visse tegn, som innføringen av leidang tyder på svensk styre fra tidlig av. Perioden fra før finskekrigen (1808–1809) mellom Sverige og Russland kalles vanligvis for «svenska tiden» i Ålands historie. Ved internasjonal overenskomst ble Åland nøytralisert og demilitarisert i 1921. Samtidig ble Åland formelt underlagt Finland, men garantert selvstendighet. Åland stemte for medlemskap i EU i 1994, men med egen unntaksavtale.
De høyeste områdene over havet i Åland, Orrdalsklint og Långbergen i Saltvik, begynte å stige opp av havet for rundt 10 000 år siden. De første menneskene som kom til øyene fra dagens Finland for rundt 6 000 år siden og tilhørte den kamkeramiske kulturen, i henhold til arkeologiske spor. Åland var da stort sett bare noen holmer på et stor hav og dagens Finland lå omkring 130 kilometer unna. Klimaet for 6 000 år siden var betydelig varmere enn i dag, tilsvarende dagens middelhavsklima.
Den gropkeramiske kulturen, fra rundt 2500 f.Kr., bredte seg til Åland for rundt 4 500 år siden. For rundt 3 800 år siden, i løpet av slutten av steinalderen, rundt 1 800 f.Kr., ble den gropkeramiske kulturen erstattet av kiukaiskulturen. Rundt førti boplasser fra steinalderen er kjent og de ligger alle på de høyere områdene. Det er funnet rester av bein fra sel, fugler, fisk, foruten rester fra tilvirkning av redskaper. Flintstein finnes ikke naturlig på Åland og ble importert. Funn fra yngre steinalder har blant annet vært statusformål, som slipte steinøkser, skjønt disse funnene er svært sjeldne.[1]
Bronsealderen på Åland strekker seg fra 1500 f.Kr. til 400 f.Kr. og er avdekket over det meste av øygruppen, samt deler av skjærgården. Bebyggelsens spredning kan spores i gravfelt av enkeltstående store steinrøyser, eller steinrøyser samlet i gravfelt. Disse blir kalt for «knös» på Åland. De er fra slutten av perioden og inn i yngre jernalder. I de eldste gravfeltene ble de døde lagt i jorda mens i de yngre ble de kremert. I enkelte av de store steinrøysene er det spor av likkister formet av flate steinheller. Noen av de eldste er gravhaugene i Godby som består av 37 graver fra denne tiden.
Keramikk på Otterböte har nær likhet med den polske lausitzkulturen, og det har øyensynlig vært utveksling. Det er ikke mange funn av metaller, men minst ett av funnene tyder på kontakt sørover.
I yngre jernalder går steinrøysene over til fylte, mer markerte jordhauger og utbredelsen av dem tyder på at bygdene minsket i størrelse og viss nedgang i folketallet. Levningene tyder på en velstående bygd med kontakter med omverden. Våpen, smykker og mynter tyder på kontakter i øst og vest da Åland gikk inn vikingtiden og folketallet igjen økte, antagelig på grunn av handel med Birka i Mälaren og besøk av vikinger og handelsfolk i østerveg. Det finnes flere bygdeborger som ble reist for gi beskyttelse i urolige tider. De mange våpenfunn tyder også på uroligheter.
Det er mange funn av arabiske sølvmynter, men når handelsvegene ebber ut ved 900-tallet forsvinner også høykonjunkturen på Åland, noe som merkes i at myntstrømmen ebber ut og de rike gravhaugene opphører. Muligens er det også et tegn på kristendommens ankomst.[1]
I løpet av middelalderen lå Åland i Sveriges sentrum. Før det på 1300-tallet ble vanlig å seile utenomskjærs passerte skip Åland på veg til og fra de svenske Österlandene. Åland lå midt i skipsleia i henhold til Kong Valdemars jordebok (1231, kongen er Valdemar Seier), som gikk fra Blekinge langs den svenske østkysten og til sørkysten av Finland og Estland.
De eldste steinkirkene på Åland ble oppført allerede i løpet av første halvdel av 1200-tallet. Kirkene på Åland deler særtrekk med de svenske, og øya kan i eldre tider ha tilhørt Uppsala stift. Da kirkestiftet i Åbo ble grunnlagt i Finland ble imidlertid Åland overført dit. På Åland fantes det åtte kirkesogn og fikk da sitt eget prosti.
Den ålandske landskapsarkeologen Matts Dreijer (1901–1998) plasserte i sin historiekonstruksjon misjonæren Ansgars Birka på Åland. Dreijers hypotese utgikk fra det såkalte Wennikorset som er funnet i Sunds kyrka, den største kirken på Åland og som ble oppført en gang rundt 1250. Wennikorsets runeristninger, de eneste som er funnet i Finland, har ordlyden «Wenni E». Biskop Winni fra Hamburg døde på korstog i 936 og ble etter sigende gravlagt på «Birka». Om runeteksten henviser til at Winni ble gravlagt her, må også Ansgars Birka ligge her, i henhold til Dreijer.[2] Dreijers konstruksjonen halter og det er flere andre steder som er utpekt som Ansgars Birka.
Rettslig hadde Åland en relativ selvstendig posisjon og allerede 1322 nevnes et ålandsk landsting samt et segl for Åland. I 1435 ble Norrfinne domsaga (tingsrett) opprettet og Åland ble overført dit. Foruten Åland inngikk de nordlige delene av Egentliga Finland, Satakunda samt «øvre og nedre Norrbotten». Åland var dessuten et fogderi under en kongelig fogd. Juridisk og administrativt ble Åland inndelt i «tredinger». De hadde sine egne ting, «tredingsting», under særskilte dommere. Landsdommeren inntok en egen posisjon på Åland og navnet antyder at han var knyttet til landstingets virksomhet.
.png)
Kastelholms slott, Ålands eneste festningsanlegg fra middelalderen, ble oppført i slutten av 1300-tallet og fikk egen slottsbefal. Åland ble også et særskilt slottslen. Disse lensherrene kontrollerte tidvis et flertall av Sveriges østlige provinser. I perioden 1300 til 1600 var Kastelholm fokus for en rekke slag og angrep. I forbindelse med stridighetene etter at unionskongen Hans av Danmark, Norge og Sverige herjet med den danske flåten langs svenskekysten ble Kastelholm i 1507 inntatt av den danske kaptein Søren Norby. Befalshaveren ble byttet ut med dansken Lyder van Offense.[3]
Perioden fra Åland ble befridd fra de danske troppene i 1523 og fram til finskekrigen i 1808 kalles i Finland for «den nye tiden» og på Åland for «den svenske tiden».
I begynnelsen av Gustav Vasa regjeringstid var Åland i tiden 1524–1537 gitt som len til riksrådsmann Ivar Fleming, men ble deretter inndratt til kronen. I år 1556 ble Åland lagt inn under hertugdømmet som ble opprettet for hertug Johan. I noen år etter at hertugdømmet ble oppløst ble øya gitt som len til enkedronning Katarina Stenbock. Under første halvdelen av 1600-tallet ble Åland opprettet som eget stattholderskap under Hans Johansson fra Ålekvarn, Jöran Wulfstorp og Stellan Mörner. Den svenske regjeringsreformen av 1634 omstrukturerte Finland og da ble Åland sammen med Egentliga Finland slått sammen til et landshøvdingedømme som eksisterte fram til 1808.
Mellom 1665 og 1668 skjedde en av de største og mest kjente hekseprosessene i Finland på Åland. Anklagene mot Karin Persdotter i 1665 ble banebrytende da det anses for første gang trolldom ble satt i forbindelse med et forbund med Satan. Hekseprosessen på Åland er også viktig for den svenske historien da den utspilte seg i daværende Sverige som første store hekseprosessen straks før den store svenske heksejakten brøt ut i 1668–1676. Se egen artikkel Hekseprosessen på Åland.
Ålands historie betrakter tiden fra den store nordiske krig brøt ut i 1700 og fram til freden i Nystad i 1721 som «den store ufreden». Det kan også betegne den russiske okkupasjonen av Åland i tiden 1714–1718. Under den store nordiske krig ble Åland dratt inn i stridighetene. Slaget i Ledsund (Föglöfjärden) den 27. julijul./ 7. august 1720greg. mellom russiske og svenske flåtestyrker var den største krigshendelsen på Åland under krigen. Herjingene fra de russiske styrkene førte til mange av beboerne på Åland flyktet til Sverige.
Den russisk-svenske krig (1741–1743) da Åland og Finland ble okkupert av Russland betegner Ålands historie som «den lille ufreden». Forvaltningen av Finland og Åland ble ledet av Balthasar von Campenhausen som russisk generalguvernør. Finland ble behandlet mer mildt enn under den store ufreden, men det skjedde vold og overgrep.
Under finskekrigen 1808–1809 ble Ålands befolkning utsatt for harde prøvelser. I februar 1808 angrep Russland uten krigserklæring med 24 000 mann og okkuperte sørlige Finland. Den 22. mars rykket de russiske troppene inn i Åbo og i slutten av mars ble Åland okkupert.
I mars 1808 gikk det ut en befaling fra Åbo landshøvdingembet til kronbefalingsmannen på Åland at befolkningen på Åland skulle samle inn korn for å dekke den russiske hærens behov. Landshøvdingens ordre vakte sterk forargelse på Åland og den 19. mars 1808 ble det holdt en opprørt sammenkomst i Jomala. Bøndene nektet å gi noe som helst til russerne og bedyret at de var trofaste overfor Sveriges konge og fedreland. Fire mann ble sendt til Sverige for rapportere hva som hadde skjedd og fortalte at folket på Åland var villig «att med all möjlig makt möta ett fientligt anfall, om nödiga medel därtill och i synnerhet behörigt befäl och ammunition dem meddeltes».
En folkereisning under ledelse av lensmannen Erik Arén og presten Henrik Johan Gummérus startet væpnet kamp mot okkupasjonsstyrkene, støttet av en mindre svensk styrke. Opprøret spredte seg raskt over Åland og kulminerte i Kumlingeslaget den 9. mai 1808 hvor noen hundre ålandske bønder beseiret og tok til fange den russiske troppen ved Kumlinge prestegård.
I juni 1808 gikk den svenske skjærgårdsflåten ut for beskytte Åland. Flåten samlet seg ved Korpo øst for Åland og den 19. juni ble det gjort landgang ved Lemo. Landgangen feilet og i løpet av sommeren og høsten ble sjøstriden forflyttet til skjærgården utenfor Åbo.
.png)
Senvinteren 1809 beordret tsar Aleksander I av Russland et angrep på det svenske fastlandet for å tvinge fram en fred hvor den viktigste betingelsen var at Finland ble avstått til Russland. Angrepet skulle skje på tre fronter: en styrke skulle gå over elven Kemi og inn i Västerbotten, en skulle gå over isen fra Vasa til Umeå og en styrke skulle gå fra Åbo over isen til Åland. Angrepet mot Åland ble innledet den 10. mars. General Pjotr Ivanovitsj Bagration førte 17 000 mann over isen og den 14. mars nådde russerne fram til Kumlinge som de hadde tapt året i forvegen. På Åland var det rundt 5 000 mann fra Västgöta-Dals regement under ledelse av Georg Carl von Döbeln. Samtidig som russerne nådde fram til Åland fikk von Döbeln beskjed at den svenske kongen Gustav IV Adolf var avsatt i et statskupp den 13. mars. I denne uvisse tiden besluttet han å forhandle med russerne for å forsinke den russiske framrykningen og gi sine soldater tid til redde seg tilbake til det svenske fastlandet. Forhandlingene lyktes og den 17. mars marsjerte det svenske regimentet over isen til Sverige.
En mindre russisk styrke under Jakov Petrovitj Kulnevs befal fulgte etter svenskene og den 19. mars kom de fram til Grisslehamn. Von Döbeln forhandlet på nytt med russerne og foreslo en stillstand. Denne ble kalt for Konvensjonen på Åland og ble undertegnet den 21. mars 1809. Den slo fast at russiske tropper ikke fikk komme på svensk jord og at russerne skulle forlate Åland. Til gjengjeld lovte von Döbeln at man fra svensk side ikke skulle besette øygruppen Åland militært på nytt. I praksis ble Åland demilitarisert. Øverstkommanderende for de russiske styrkene i Finland, general Bogdan von Knorring, ville ikke utsette seg for risikoen å gå inn i Sverige og aksepterte. Den 25. mars forlot den russiske hæren Åland, men avtalen var dårlig likt av tsaren. Ved ankomsten til Finland ble von Knorring avsatt og erstattet med Barclay de Tolly.
Konvensjonen på Åland gjorde at Åland ikke ble krigsskueplass flere ganger i løpet av 1809. Den 17. september ble freden undertegnet i Fredrikshamn. Her ble Sverige tvunget til avstå Finland, østlige Norrland (nordlige Sverige) og Åland. Åland ble da en del av storfyrstedømmet Finland, igjen underlagt Det russiske keiserdømmet.
Perioden fra 1809 og fram til Bomarsund ble ødelagt kalles i Ålands historie for «Bomarsundstiden». Hele perioden fra 1809 og fram til Finlands selvstendighet i 1917 kalles for «den russiske tiden».
Ved freden i Fredrikshamn ble Åland Tsar-Russlands mest vestlige utpost. Eckerö Post og Tullhus ble oppført i 1828 som grensestasjon mot Sverige. Åland ligger nær innløpet til Finskebukta og Bottenhavet, og ikke minst nært det svenske fastlandet og Stockholm. For å kontrollere Østersjøen var Åland strategisk viktig. Russland hadde derfor sterk militær nærvær på Åland, noe som påvirket i stor grad det ålandske samfunnet fram til Parisfreden i 1856 som demilitariserte øya. Det russiske militære nærværet kulminerte med byggingen av Bomarsunds festning.
Arbeidet begynte i 1832 og er Ålands største byggeprosjekt gjennom tidene. Rundt byggplassen vokste Ålands første bylignende samfunn opp i Skarpans. Ved denne tiden utgjorde det russiske militæret og byggarbeiderne en betydelig andel av Ålands befolkning. Festningsanlegget betydde at Åland ble dratt inn i Krimkrigen. En fransk-britisk flåtestyrke angrep festningen i slaget ved Bomarsund i 1854 for å blokkere den russiske importen av forsyninger i Østersjøen. Skarpans ble brent ned og festning ble erobret i august 1854. Etterpå ble Sverige tilbudt å overta festningen, men i frykt for den russiske reaksjonen avsto svenskene. Isteden ble festningen sprengt i luften og den ble totalt ødelagt. Ved Parisfreden i 1856 ble Ålandsservitutet nedfelt som innebar at Russland ikke fikk befeste Åland i framtiden. Dette var besværlig for Russland og forsøkte å få det omgjort, men forgjeves.
.jpg)
Etter Parisfreden minsket det russiske militære nærværet på Åland og forholdene ble mer lik resten av Storfyrstedømmet Finland. Åland ble forvaltet som herred innenfor Åbo og Björneborgs len. Gjennom en resolusjon av 1846 hadde bøndene på Åland fått rett til å importere stål og bygge egne skip. Det ble begynnelsen til Åland som sjøfartsnasjon. Åland gikk inn i internasjonal handel og fikk et oppsving i øygruppens økonomi.
I Bomarsund hadde en del handelsmenn etablert seg og fått framgang og etter at Skarpans var blitt ødelagt var det behov for en ny by på Åland. Finlands generalguvernør, Friedrich Wilhelm Rembert von Berg, ga den svenske arkitekten Georg Theodor von Chiewitz i oppdrag å utarbeide en byplan. Den ble fastlagt av den russiske keiseren og storfyrsten av Finland, Aleksander II av Russland. Tsarens hustru, Maria Aleksandrovna, ga sitt navn til den nye byen Mariehamn som ble grunnlagt i 1861. Den nye byen vokste langsomt og selv på 1920-tallet hadde Degerby som sentralt sted for den ålandske skjærgården større befolkning enn Mariehamn. Byens lokalisering hadde blitt valgt på grunn av den dype viken som lå på byens vestlige side og nær hovedfartsleden mellom Stockholm og Åbo. Byens dype havn skapte også forutsetninger for sjøfartens utvikling på Åland.
I år 1854 ble navigasjon, på initiativ fra presten Frans Petter von Knorring, blitt innført i undervisningen på Ålands folkhögskola i Pålsböle. I år 1868 ble det startet en statlig skole for navigasjon i Mariehamn. Her ble det utdannet befal for sjøfart i Østersjøen og i 1874 ble det også utdannet sjøkapteiner.
I 1865 flyttet forretningsmannen og rederen Nikolai Sittkoff sitt handelshus fra Godby til Mariehamn. Han var deleier i flere skip og i 1880 kjøpte han barken S/S Mariehamn som ble det første Ålandseide skip som seilte jorden rundt. Flere andre redere bosatte seg i Mariehamn som etterhvert ble ledende sjøfartsby, blant annet August Troberg donert penger til byen, inkludert finansieringen av Mariehamns bykirke som ble oppført i 1927.
I løpet av den siste halvdelen av 1880-tallets økonomiske oppsving blomstret den ålansdke økonomien, med Åland fortsatte å være hovedsakelig et jordbruksområde med fiske som den neste store næringen. Haraldsby med sitt sagbruk, tegelbruk og skipsverv var Ålands eneste industristed. Lemströms kanal ble ødelagt og bygget opp med steinkanter i 1882. Det forkortet skipsruten mellom Åbo og Stockholm, men mellomstopp i Degerby og Mariehamn.
I 1889 ble Mariehamns badeanstalt åpnet og besto av et kurhotell med badhus og dertil bygninger. Det ble besøkt av velhavende borgere fra St. Petersburg og var Ålands første turistanlegg. Det førte med seg en ny arkitektur som påvirket det lille samfunnet fra til den første verdenskrig da turismen opphørte og hotellet brant ned i 1916.
Den første verdenskrig førte til store endringer for samfunnet på Åland. Etter at krigen brøt ut fikk Tsar-Russland tillatelse av de maktene som hadde signert Parisfreden, Storbritannia og Frankrike, til å bryte Ålandsservitutet. Åland ble da en del av forsvarslinjen som skulle beskytte St. Petersburg. De første troppene gikk i land på langfredag 1915 og besto av 300 kystartillerister. I 1916 ble styrken økt med tre bataljoner på 3000 mann samt en artilleribrigade på to feltbatterier med seks kanoner hver. De russiske artilleribatteriene ble plassert i Saggö og Boxö i nord, Sålis, Frebbenby og Mellantorp i vest og Kungsö, Korsö, Herrö, Storklobb og Kökar i sør. Feltbefestningene besto av beskyttelsesrom, skudd- og kulesprutevern beskyttet av hindere (såkalte spanske ryttere) og tilsammen 24 000 meter med piggtråd.
De russiske soldatene ble innkvartert på de mange gårdene, men det kom ikke til større motsetninger mellom lokalbefolkningen og soldatene. Den russiske styrken var totalt på rundt 8 000 mann på det største mellom 1916 og 1917. Befolkningen på Åland talte rundt 24 700 mennesker på denne tiden. Den russiske befestningen økte øygruppens isolering og det ble krevd pass for å seile til Åland mens havet rundt ble minert og overvåket av patruljebåter.
Før den finske borgerkrigen i 1918 utspilte det seg ikke større krigshandlinger på Åland. Den alvorligste hendelsen var da en tysk zeppeliner bombet den russiske ubåtflotiljen i Västerhamn og syv matroser ble drept den 26. juli 1916. Totalt omkom 106 mann fra den russiske garnisonen under krigen, en del av disse var militære tap, men flertallet var grunnet ulykker og sykdommer. Omtrent halvparten omkom sammen med 22 sivile på Rödhamnsfjärden den 14. desember 1916 da skipet S/S Skiftet gikk på en sjømine.
Under krigen kom de hendelser i bevegelse som kom til føre fram til Finlands selvstendighet og Ålands selvstyre. Den russiske februarrevolusjonen i 1917 ble opplevd på Åland på omtrent samme måte som på fastlandet, med stor jubel i de russiske kasernene og glede også blant lokalbefolkningen. Den 18. mars demonstrerte soldatene i Mariehamn og den 19. mars ble det holdt stort folkemøte i Mariehamns rådhus med tale av Julius Sundblom. Den 29. mars ble det holdt minne- og frihetsfest for de falne russiske revolusjonsheltene.
Den 20. mars foreslo garnisonens sjef at et særskilt organ kalt den ålandske garnisonens deputerende råd skulle dannes for å spre informasjon om revolusjonens hensikt. Garnisonsrådet tok på seg oppdraget med å opprettholde disiplinen, men det utartet da soldatene tok til seg tidligere forbudte friheter. Garnisonens offiserer ble behandlet som soldater og enkelte som var dårlig likt ble mishandlet. Den mest alvorlige hendelsen var dog at losen Johan Österman i Flaka ble mishandlet av to matroser da han ikke ville gi fra seg hesten sin.
I løpet av høsten forekom det innbrudd i kjellere og lagre av fårekjøtt, poteter og epler. Mange av ålendingene bevæpnet seg for å avskrekke soldatene. Den 3. oktober ble tollvaktmesteren Elis Eriksson i Ytternäs skutt av russiske soldater da de plyndret hans potetland. I oktober begynte Ålandsgarnisonen å radikaliseres for alvor som resultat av agitasjon fra fastlandet. Garnisonsrådet ble omorganisert som soldatråd og etter mønster fra fastlandet ble det dannet en revolusjonær komite. Komiteen mente at spriten var årsak til det som var av kaos blant soldatene og det ble samarbeidet med ordensmakten på Åland for å stille spritsmuglerne inn for retten.
Den 24. november publiserte den nye bykommandanten i lokalavisen en meddelelse hvor det framgikk at en organisasjon som representerte de finske arbeiderne hadde søkt støtte hos soldatrådet for sin krav. Den 6. desember 1917 erklærte Finlands riksdag landet for selvstendig.
| Antall døde på Åland under den finske borgerkrigen | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Dødsårsak | Røde | Hvite | Tyske | Svenske | Finske |
| Militære tap | 10 | 3 | 6 | 1 | 1 |
| Kilde: Ålandstidningen 11. november 2008 | |||||
Da de røde den 28. januar 1918 tok makten i sørlige Finland flyktet mange av de såkalte borgerlige bort fra området. I Nystad samlet en gruppe på 600 mann bestående av soldattroppen Åbos skyddskår, Åbos borgerskap, bønder og andre som av patriotisk iver sluttet seg til. Kåren hadde samlet inn penger og anskaffet seg et maskingevær og 120 geværer som ble transportert til Nystad. I løpet av den første uken i februar organiserte gruppen til et troppeforbund med det offisielle navnet Sydvästra Finlands Skyddskår, men ble som regel kalt for Nystadskåren. Kåren hadde til hensikt å slutte seg til de hvite styrkene i Österbotten, men besluttet først å gå over isen til Åland.
Nystadskåren inntok de russiske artilleribatteriene på Saggö og Boxö. Etter at det kom overdrevne rykter om alvorlige overgrep mot lokalbefolkningen på Åland besluttet den svenske regjeringen å sende soldater dit, det som har blitt hetende Ålandsekspedisjonen av 1918. Den 13. februar kom det svenske panserskipet HMS Thor og to andre krigsskip til Eckerö. Etter at en rød garde hadde kommet til Åland med isbryteren Murana kulminerte stridighetene mellom de hvite og røde i slaget i Godby den 17. og 19. februar. Slaget kan betraktes som endt i uavgjort.
Svenskene meglet mellom de stridende partene og den 21. februar kom de fram til fredsavtale i Mariehamn. Avtalen gikk ut på at de russiske og finske troppene skulle forlate Åland, Nystadskåren skulle avvæpnes og forlate Åland den 24. februar for videre transport til nordlige Finland. Den 25. februar ble det svenske militære nærværet forsterket da en troppestyrke gikk i land i Eckerö. De ble beskutt av de russiske batteriene og evakueringen av russerne gikk langsomt.[4][5]
Da den hvite regjeringen i Finland hadde bedt om hjelp fra Tyskland kom det den 5. mars også tyske soldater fra Østersjødivisjonen til Åland. Deres oppgave var bidra til å få russiske soldater (som også besto av polakker, ukrainere, estere, og latviere) ut, noe som skjedde innen den 15. mars var Åland. Selv de svenske soldatene begynte å forlate Åland og de siste var borte i løpet av mai. De russiske soldatene ble i begynnelsen av september 1918 erstattet av regulære finske soldater som ble der fram til januar 1922.
En mindre kjent hendelse under krigen var at det tyske slagskipet SMS Rheinland gikk på grunn utenfor Mariehamn den 11. april 1918. For å få krigsskipet løs måtte alle kanonene og en del av panseret fjernes. Fartøyet ble aldri reparert igjen.[6]
Den 20. august samlet representanter fra alle kommuner på Ålands folkehøgskole i Finström på initiativ av Carl Björkman og Johannes Eriksson for et hemmelig møte. Julius Sundblom deltok på møtet som representant for Mariehamns byfullmektig. På møtet besluttet man at Åland skulle søkte om gjenforening med det gamle moderlandet Sverige. En delegasjon bestående av Julius Sundblom, Carl Björkman, Johannes Eriksson og Gösta Lindeman ble valgt for å overrekke møtets beslutning til den svenske kongen og regjering.
Avreisen ble dog forsinket og deputasjonen nådde fram til Stockholm først den 27. januar 1918. Med seg hadde de en navnliste som støtte for kravet om gjenforening, undertegnet av 7 097 ålendinger, tilsvarende 96 prosent av den myndige befolkningen.[7] I svaret den 2. februar forklarte den svenske kongen at et svar på spørsmålet måtte gjøres i samsvar med Finland.
Før avreisen til Sverige hadde Julius Sundblom i desember 1917 som redaktør for avisen Ålandstidningen formulert Ålandsbevegelsens motto: «Finland fritt og Åland svensk». Etter Finlands selvstendighet og den finske borgerkrigens utbrudd hadde Julius Sundblom blitt tvunget til å gå under jorden og kunne ikke komme tilbake til Åland før senere på året.
Fra finsk side var man ikke interessert i å møtekomme Ålands krav med gjenforening med Sverige, men ville strekke seg til å gi Åland en viss grad av selvstyre innenfor Finlands grenser. En uoffisiell Ålandskomite ble dannet for å komme fram til et kompromiss i saken. Det første skrittet var å skille Åland fra Åbo og Björneborgs len og dermed overføre en del av bestemmelsesrett til Åland som grunnlag for selvstyre, noe som skjedde offisielt den 13. juni 1918 med opprettelsen av Åland len. Hjalmar von Bondsdorff ble Ålands første landshøvding.
Etter at de svenske troppene hadde forlatt Åland og Ålands len var blitt opprettet gjensto det fortsatt en skepsis om hva som var den beste løsningen for Åland. I Sverige ville sjøfartsminister Erik Palmstierna at Sverige burde gripe inn militært for å få Finland til å avstå fra Åland. Etter et besøk hos Erik Palmstierna i Stockholm besluttet Julius Sundblom å sette opp et ålandsk landsting for å representere Åland. Landstinget ble opprettet og triumviratet Björkman, Eriksson og Sundblom stilte seg i spissen for Ålandsbevegelsen og for det ålandske styret i de neste tiårene.
Landstinget var ulovlig og Ålands landshøvdingen Hjalmar von Bonsdorff uttalte seg truende mot lederne av separatistbevegelsen.[8] Konflikten med von Bonsdorff handlet også om sensur da Sundblom nektet å la de finske representantene diktere hva som skulle trykkes i hans avis.[9] Selv Finlands statsminister Rafael Erich kom til Åland for å snakke alvor med de øyboerne som ikke ville ha gjenforening. I desember 1918 krevde Sveriges regjering at det måtte holde folkeavstemning på Åland for å avgjøre spørsmålet. Den finske regjeringen avstår fra kravet da det finske standpunktet er at Åland er en del av Finland. Den 30. desember 1918 ble Sverige, Finland og Tyskland enig om å ødelegge forsvarsanleggene fra den russiske tiden. Finske soldater forble dog på Åland fram til 1922.
I løpet av siste del av 1918 reiser en delegasjon fra Åland rundt om i Europa for å vekke den internasjonale opinionen for Ålands gjenforening med Sverige. I januar 1919 reiser en tremannsdelegasjon bestående av Erikson, Sundblom og Johan Jansson til fredsforhandlingene i Versailles for å snakke Ålands sak. Ved hjemkomsten til Åland i mars 1919 publiserte delegatene et manifest som forespeilte gjenforening med Sverige. Finlands myndigheter avviste den 11. juni 1919 Sveriges krav om folkeavstemning. Den 19. juni svarte Sveriges regjering, med henvisning til nasjonal selvbestemmelsesrett at ålendingene selv måtte få velge. Det svenske standpunktet ble at spørsmålet skulle avgjøres i forbindelse med fredskonferansen i Versailles. I løpet av 1919 sørget Åland for en folkeavstemning hvor 9 735 av Ålands 10 196 stemmeberettiget (menn og kvinner) uttale seg for gjenforening med Sverige.
Finland tilbød Åland økt selvstyre innenfor Finlands grenser gjennom en særskilt selvstyrelov som ble vedtatt i Finlands riksdag i 1920. Den utvidet selvbestemmelsen ble dog kategorisk avvist av ålendingene. Den finske regjeringens svar ble å sende ut arrestordre på Björkman, Eriksson og Sundblom, anklaget for høyforræderi. Da Eriksson befant seg i Stockholm kunne bare Björkman og Sundblom arresteres. Etter fem uker i fengsel ble de tiltalte sluppet frie inntil videre, men dommen den 2. september ble fellende. Etter sterkt internasjonalt press ble begge benådet av regjeringen i oktober etter fem måneder i fengsel og fellende dom i Åbo hovrett og i Høyesterett.[10]
Den britiske regjeringen oppfordret Folkeforbundet å behandle Ålandsspørsmålet. En internasjonal juristkommisjon kom fram til at demilitariseringsavtalen fra 1856 var fortsatt gjeldende og Folkeforbundet var rett instans i å avgjøre spørsmålet. Ålandsspørsmålets løsning ble et kompromiss hvor ingen av de tre partene i konflikten, Finland, Sverige og Åland tapte helt. Den 24. mai 1921 ga Folkeforbundet i et møte i Genève Finland suverenitet over øyene, Sverige ble garantert at øyene skulle forbli demilitarisert og Åland fikk sitt selvstyre. Finland måtte også garantere ålendingene å beholde sitt svenske språk og kultur. Sverige aksepterte beslutningen under protest.
Konvensjonen fra 1856 ble erstattet med den internasjonale overenskomsten av 1921 om Ålands nøytralitet som ble undertegnet av Sverige, Finland, Estland, Latvia, Polen, Tyskland, Danmark, Storbritannia, Frankrike og Italia. I konvensjonen lovte Finland å ikke befeste øyene eller oppføre militære anlegg. Den demilitarisert sone ble opprettet. I krigstid skulle denne sonen være nøytral og beskyttet med miner av Finland. Ved en konflikt skulle Folkeforbundets råd avgjøre tiltak og meddele forbundets medlemmer. Finland fikk dog lov til å forsvare Åland ved plutselige angrep. Sovjetunionen protesterte mot avtalen, og gjorde det klart at landet ikke anerkjente konvensjonens bestemmelser. Den gikk uansett i kraft den 6. april 1922. Sveriges statsminister Hjalmar Branting protesterte formelt, men slo også fast at Sverige ikke ville reagere militært i denne saken.
Etter at Folkeforbundets råd hadde besluttet at Åland skulle tilhøre Finland, men Finland var forpliktet til å garantere ålendingenes svenske språk og kultur måtte ålendingene akseptere det selvstyre som Finland hadde tilbudt. I praksis betydde beslutningen en slutt for Ålandsbevegelsen og tanken om en gjenforening med Sverige.
Den 9. juni 1922 kom Ålands landsting sammen til sitt første møte, Julius Sundblom ble Ålands landstings talsmann, Johannes Eriksson ble visetalsmann og Carl Björkman ble Ålands første lantråd (ordfører i Ålands regjering, landskapsregjeringen). Med det overtok landstinget lovstiftning og forvaltningen over flere områder fra den finske staten og Ålands len. Den 9. juni ble Ålands selvstyredag. Landstinget som i dag kalles for Ålands lovting tok aldri til seg betegnelsen Ålands len, men benytter isteden begrepet landskap for å beskrive sitt område.
Da de fleste redere fra 1920-tallet og framover begynte å gå over til dampskip kunne rederen Gustaf Erikson kjøpe opp seilskuter billig og fikk således i mellomkrigstiden den største flåte i verden med seilskuter.[11] Utbruddet av den andre verdenskrigen i 1939 betydde at trafikken måtte avbrytes og mange av seilskutene ble liggende i Mariehamn. Etter krigen ble noen av dem rustet opp igjen, som Pamir og Viking, og satt i trafikk, men seilskutenes tid var ubønnhørlig forbi og i 1949 gjorde disse ålandske seilskutene sine siste reiser.
I 1952 donerte slektningene til Gustaf Erikson seilskuta Pommern til Mariehamn by. Hun ble fortøyd i Västerhamn inntil Ålands sjöfartsmuseum og i 1957 ble hun åpnet for allmennheten som museum. Hun er det eneste gjenværende seilskute i verden av sin type som fortsatt flyter og bevart i sin opprinnelige skikk.
I tiden før den andre verdenskrig ble spørsmålet om Ålands befestning igjen. Finland og Sverige hadde begge planer om befeste Åland i henhold til Stockholmsplanen.
Ålendingene var sterkt imot planene og Julius Sundblom motsatte seg ålandsk verneplikt, i motsetningen til Carl Björkman. Sistnevnte mente at internasjonal konflikt kon føre til at de av øyene som ikke var befestet kunne bli okkupert mens Sundblom mente at risikoen for okkupasjon var større om Åland var befestet.[12] Ålendingene markerte sterk støtte til Sundbloms syn og etter mistillitsvotering mot Björkman i november 1938 sto Sundblom igjen som seirende.[13]
Det som til sist forhindret gjennomføringen av Ålandsplanen var først og fremst klare trusler og protester fra Sovjetunionen.
I tiden før krigen var Åland fortsatt demilitarisert og det var ingen soldater eller festninger på Åland. Ålendingene var befridd fra verneplikt.
Da den finske vinterkrigen brøt ut ble det i all hast forflyttet soldater til Åland fra Finland for å forhindre en eventuell russisk landgang. På selvstendighetsdagen 1939 ble det dannet en ålandsk heimevernsorganisasjon som fikk navnet Ålands heimevern. I henhold til statuttene skulle heimevernet kunne virke ved krigstilstand og kun på Åland. Over 1 800 sluttet seg til og fikk våpentrening. Ålands heimevern bidro til at en del finske soldater som ble sendt til Åland i krigens innledningen isteden kunne forflyttes til andre fronter.
Under to adskilte perioder ble det oppført festningsanlegg på flere steder i den ålandske landskapet, men disse ble demolert straks etter krigens slutt.
Åland ble skånet i all hovedsak fra krigshandlingene under den andre verdenskrigen. En tysk invasjon av Åland var planlagt under navnet «Operasjon Tanne West». Invasjonen var planlagt å sammenfalle med et angrep mot øya Hogland i september 1944, men ble aldri gjennomført.
I 1959 kom en ny tid for den ålandske sjøfarten da den moderne fergetrafikken mellom Mariehamn og Sverige ble innledet. Trafikken ble lønnsom gjennom salg av skattefrie varer. I begynnelsen skjedde det også en omfattende grensehandel og på 1970-tallet på Åland i Sverige kalt for «Billiga Biffens Land». Grensehandelen minsket i omsetningen da den svenske kronen ble devaluert. Mellom 1960 og 1966 ble kjørt hurtigtrafikk mellom Mariehamn og Stockholm med hydrofoilen H/S Sirena, men da passasjerene i stor grad valgte sjøreisen for opplevelsen og ikke for å komme raskest mulig fram ble det ingen suksess.
I tiden 1951 og 1993 ble selvstyreloven revidert på nytt og selvstyret ble økt. I 1954 ble Ålands flagg akseptert og i 1970 ble Åland medlem av Nordisk råd. I 1984 ble de første frimerkene utgitt og siden 1. januar 1993 er Posten på Åland et selvstendig postverk.
Åland hadde egen folkeavstemning om medlemskap i Den europeiske union den 20. november 1994. En majoritet av ålendingene stemte for medlemskap og i 1995 ble Åland en del av Den europeiske union. Ved inntredelse i EU ble Ålands status som selvstendig region innenfor Finlands grenser akseptert og Åland fikk egen separat avtale. Ålands unntak innenfor Den europeiske union gjelder til dels medborgerskapet i EU, delvis EUs lover.[14]
EU godkjente Ålands eget begrep for medborgerskap, ålandsk hembygdsrätt. Gjennom separatavtalen er Åland heller ikke medlem av EUs momsunion (som omfatter alkoholskatter og lignede), og dette betyr at handelen mellom Åland og øvrige EU-land, inklusiv Finland, betraktes som import og eksport og betyr at det fortsatt er tillatt med salg av såkalte taxfreevarer på reiser til og fra Åland. Det samme gjelder også flyreiser og Mariehamns flyplass har egen taxfreeavdeling.
I 2002 erstattet EU finske mark som valuta i Finland. Dette gjelder også Åland.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
