fransk sosiolog From Wikipedia, the free encyclopedia
David Émile Durkheim (født 15. april 1858, død 15. november 1917) var en fransk vitenskapsmann, kjent som en av grunnleggerne av sosiologien. Han var empiriker, realist, positivist og metodologisk kollektivist. Arbeidet hans hadde stor betydning for utviklingen av strukturfunksjonalismen.
| Émile Durkheim | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | David Émile Durkheim 15. apr. 1858[1][2][3][4]  Épinal[5][6] | ||
| Død | 15. nov. 1917[1][2][3][4] (59 år) Paris[7][6] | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, filosof, sosiolog, professor, religionshistoriker | ||
| Utdannet ved | École normale supérieure[8] Lycée Louis-le-Grand[8] Universitetet i Leipzig Université de Bordeaux[8] | ||
| Doktorgrads- veileder | Émile Boutroux | ||
| Ektefelle | Louise Dreyfus | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[9] | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
| Medlem av | Den franske liga for menneskerettigheter | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Paris, Sorbonne (1902–)[8] École pratique des Hautes Études (1905)[8] Université de Bordeaux (1886–1902)[8] | ||
| Fagfelt | Religionssosiologi, etnologi | ||
| Doktorgrads- studenter | Marcel Mauss | ||
| Kjent for | The Elementary Forms of the Religious Life The Division of Labour in Society Education and Sociology (book) | ||
Émile Durkheim ble født i byen Épinal i departementet Vosges og kom fra en jødisk familie der både hans far og bestefar hadde vært rabbinere. Durkheim selv førte et fullstendig sekulært liv, og i flere av arbeidene sine forsøkte han å vise at religiøse fenomener kommer av sosiale forhold.
Durkheim ble elev ved École normale supérieure i Paris etter gymnaset (lycée), og i 1882 tok han høyere lærereksamen (agrégation) i filosofi. Hans doktorgradsavhandling handlet om «Forholdet mellom individualisme og sosialisme»[10] som ble et viktig forarbeid til hans senere verker. Han ble professor med ansvar for undervisning i samfunnsvitenskap og pedagogikk ved universitetet i Bordeaux fra 1887 og der skrev han tre av sine mest betydningsfulle verk, Om den sosiale arbeidsdelingen, Sosiologiens metoderegler og Selvmordet. I 1898 startet han tidsskriftet L'Année sociologique og samlet rundt seg en gruppe forskere som i ettertid har blitt kalt «Annéeskolen» i fransk sosiologi.
I 1902 ble han professor ved Sorbonne i Paris, men han måtte vente til 1912 før undervisningen hans også offisielt omfattet sosiologi. Durkheim ville tone ned at mye av arbeidet hans omfattet pedagogikk, og forelesningene hans i dette faget ble først utgitt etter hans død. Pedagogikkurset var det eneste ved Sorbonne som var obligatorisk for alle, og Durkheims idéer fikk således mye å si for kommende lærere i gymnas og i høyere utdanning.
Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 la han all sin energi inn i krigsinnsatsen, men to år senere ble han syk. Han ble forverret etter nyhetene om sin sønns død ved fronten i Bulgaria og døde 59 år gammel.[11]
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
| Teori |
|
Positivisme • Funksjonalisme • Rasjonelle valg • Spillteori • Harmonimodell • Konfliktmodell • Historisk materialisme • Sosiobiologi • Mikrointeraksjonisme |
| Forskningsmetoder |
|
Kvantitativ • Kvalitativ • Etnografisk • Nettverk-analytisk • Diskursanalyse |
| Emner |
|
Modernitet • Historie • Kriminologi • Demografi • Familie • Rettsvesen • Politikk • Religion • Sosialpsykologi • Kjønn • Pedagogikk |
| Begreper |
|
Sosialisering • Norm • Institusjon • Aktør • Identitet • Differensiering • Klasse • Lagdeling • Mobilitet • Marginalisering • Stigmatisering • Fremmedgjøring • Gemeinschaft • Gesellschaft • Habitus |
Durkheim søkte å få sosiologien anerkjent som en egen vitenskap, uavhengig av psykologien og biologien.[12] Mange på Durkheims tid betvilte at dette kunne være en egen vitenskap, fordi samfunnet jo er bygd opp av individer og dette er psykologiens domene. Durkheim mente at når individer samhandler så skjer det noe nytt, som er helt annerledes enn hvert enkelt individ hver for seg, og det er disse fenomenene som sosiologien har til oppgave å undersøke.[13]
Han blir ofte omtalt som positivist, selv om han aldri har beskrevet seg selv som dette,[14], men mente at alle vitenskaper burde bruke samme metode og naturvitenskapens metode var det store idealet. Han var sterkt inspirert av de nye ideene om kausalitet som vokste frem i Europa etter Isaac Newton i opplysningstiden og ønsket å bruke samme empiriske metode for å avdekke sosiale fakta – altså lovmessige sammenhenger mellom sosiale fenomener.[15] Han anerkjente at sosiologien ikke kunne bruke samme eksperimentelle metode som hadde vært så avgjørende for naturvitenskapens gjennombrudd, men mente at han kunne utelukke årsaksforklaringer ved å manipulere statistikk om sosiale fenomener og hans mest kjente bok Selvmordet var en pioner innen bruk av statistikk.
Durkheim var en metodologisk kollektivist som betyr at han mente at et sosialt fenomen alltid måtte forklares med et annet sosialt fenomen, og ikke av individuelle årsaker. I boka Selvmordet forklarer han for eksempel selvmordsratene i et samfunn med graden av sosial integrasjon.[16] I boka Om den sosiale arbeidsdelingen forklarer han overgangen fra det tradisjonelle til det moderne samfunnet med befolkningskonsentrasjon og ny kommunikasjonsteknologi. Han mente at en som prøvde å forklare et sosialt fenomen ved å snakke om psykologiske årsaker alltid ville ta feil.[17]
Han så på sosiologiens oppgave å være en slags terapeut for samfunnet, og diagnostisere det, for å hjelpe det med å bli friskere. Han var svært skeptisk til David Humes skille mellom er og bør – Han sa blant annet «Jeg hadde ikke brukt én time på sosiologi om ikke jeg mente det skulle omsettes til praktiske resultater». For Durkheim skulle ikke vitenskapen bare forholde seg til fakta, men ta stilling til verdier, og om man bare undersøkte samfunnet godt nok så ville resultatene av seg selv si hva som er lurt å endre.
Durkheim søkte å lage en vitenskap for den sosiale orden ved å studere denne som «… måter å handle på, å tenke og føle på, som er utenfor individet og som er gitt en ytre tvingende makt (pouvoir) og som i kraft av denne påtvinger seg individet».[18] For Durkheim var det avgjørende at en skulle studere det sosiale fra en utside – som ting.
Durkheim var realist og for ham var fakta noe som eksisterer uavhengig av hva vi måtte mene eller tro om det,[19], og det er dette som da er poenget med vitenskapen: Å determinere disse faktaene. Ved å systematisk undersøke et fenomen vil man kunne oppdage at det ikke er slik det fremstår for oss umiddelbart, akkurat slik som naturvitenskapen overraskende hadde avslørt planetenes bane rundt Sola. Det var slike fakta han ønsket å finne, sosiale fakta, som vil gi oss en ny forståelse av samfunnet.
Sosiale fakta er altså noe som eksisterer uavhengig av oss, akkurat som fakta om naturen, men ikke nok med det, sosiale fakta er også noe som begrenser oss, som en kraft utenfra, akkurat slik som tyngdekraften og andre krefter i naturen.[20]
Sosiale fakta er noe som begrenser oss på to måter.
For Durkheim er likevel ikke det sosiale en overnaturlig kraft som eksistere uavhengig av alle menneskers, men det sosiale blir noe mer enn enkeltindividene hver for seg gjennom emergente prosesser.[21] Likevel snakket han om sosiale fakta fordi han mente det var mulig å avdekke lovmessigheter i sosiale fenomener som eksisterte uavhengig av individet. I Selvmordet sammenligner han dette med at man ikke kan forklare mennesket ut ifra hvordan dets byggestener, cellene, fungerer, og derfor heller ikke kan forklare hvordan samfunnet (det sosiale) fungerer ved å snakke om dets byggestener, individene.[22] Durkheims hadde et holistisk verdenssyn.
I boken Det religiøse livets elementære former framstiller Durkheim dette litt annerledes. Det sosiale framstår her som et kollektivt ideal: «Et samfunn kan verken skapes eller gjenskapes uten, på samme tid, skape et ideal»[23] Dette tar form av en kollektiv bevissthet skapt gjennom en syntese av de enkelte bevissthetene, men denne syntesen har en særegen eksistens. En kan ikke gå fra de enkelte bevissthetene til den kollektive bevisstheten. Tvert om vil de enkelte bevissthetene ofte bare ytre seg som varianter av den kollektive bevisstheten.
Han mente at det viktigste kjennetegnet ved det moderne samfunnet var arbeidsdeling og at jo mer spesialiserte jobbene våre blir, jo mer avhengig blir vi av hverandre. Derfor gjør det moderne samfunnet at vi blir mer individualistiske og uavhengige av hverandre samtidig som vi blir mer kollektive og avhengige av hverandre. Han mente at det kun er i et samfunn menneskene kan være et ekte individ.,[24], For Durkheim var det moderne samfunnet som en stor organisme hvor alle var en viktig unik del i en stor helhet.
I boka Om den sosiale arbeidsdelingen søkte Durkheim å forklare overganger fra det tradisjonelle til det moderne samfunn. For å forklare hvorfor samfunnet hadde utviklet seg bort fra det tradisjonelle bondesamfunnet måtte Durkheim ha sosiale forklaringer. Han pekte særlig på to faktorer:
Durkheim mente å finne korrelasjoner mellom hvor befolkningstettheten var størst og folk samhandlet mer med hverandre, og hvor fremveksten av moderne samfunn kom først. Ut fra denne forståelsen av årsakene til fremveksten av det moderne samfunnet utviklet han ideene sine om mekanisk og organisk solidaritet.
For Durkheim er solidaritet følelsen av samhold og enhet. For at folk skal føle solidaritet med hverandre er de avhengig av å ha tillit til at den andre kommer til å gjengjelde solidariteten, at de spiller etter samme moralske spilleregler som seg selv.[25] Dette mente han hadde forskjellige mekanismer i tradisjonelle og moderne samfunn.
Han mente at tradisjonelle samfunn, som bondesamfunnet, var segmentert differensierte. Folk var splittet opp i storfamilier som var uavhengige av hverandre og ganske selvforsynte. De hadde hver sin flekk å dyrke mat på, hentet vann fra bekken, bygget sitt eget hus osv. Dette gjorde at folk hadde like arbeidsoppgaver, levde like liv, fikk samme erfaringer og de samme ideene og verdiene. Det var altså lite arbeidsdeling og familiene var ikke veldig avhengig av hverandre, men de lignet hverandre. I et slikt samfunn ville folk utvikle en mekanisk solidaritet – en solidaritet bygget på at man identifiserer seg med hverandre på grunn av likhet. Folk ville derfor ha en streng kollektiv bevissthet med sterk sosial kontroll, lite aksept for avvik og folk som brøt reglene ville bli straffet hardt. Dette kom blant annet til uttrykk i lovgivningen som besto av enkle regler som gjaldt for alle.
Konsekvensen av at befolkningstettheten etterhvert økte og at folk spesialiserte seg var funksjonell differensiering, altså høyere arbeidsdeling og større gjensidig avhengighet, og dette er for Durkheim det som kjennetegner det moderne samfunnet mest. Gjennom arbeidsdelingen blir individene ulike, vi får forskjellige arbeidsoppgaver, forskjellige erfaringer, lever forskjellige liv, utvikler forskjellig smak – vi får en individualitet – samtidig som vi blir mer avhengige av hverandre. Vi er avhengig av hverandre akkurat som forskjellige organer i en organisme, men samtidig er vi forskjellige, individuelle og uavhengige. Samfunnet får en mindre streng og konkret moral og man samles om mer abstrakte verdier. Det blir en svakere solidaritet innad i gruppen, samtidig som det blir større tillit til folk utenfra gruppen og mindre frykt for det fremmede.[26] Dette resulterer i en ny type samfunnskontrakt: organisk solidaritet. Dette kommer til uttrykk i samfunnets lover hovedsakelig på to måter:
Durkheims store oppgave blir nå å finne ut av hva det er som holder det moderne samfunnet sammen, hva bygger denne organiske solidariteten på? Ettersom folk i større grad har fått et individuelt særpreg så kan ikke solidariteten bygge på at folk er like og identifiserer seg med hverandre. En av Durkheims store skyteskiver i sin samtid, Herbert Spencer,[27] mente at samfunnet var bygd opp av kontrakter mellom mennesker, rasjonelle individer som jobber for å maksimere sin egen lykke. Et syn som bygger på et utilitaristiske menneskesyn i tradisjon fra blant annet Adam Smith. Ifølge dette synet inngår mennesker frivillige kontrakter med hverandre (feks. arbeidsdeling gjennom handel) fordi det er noe alle vil tjene på. Dette var Durkheim uenig i.
Durkheim fremholdt at for å i det hele tatt kunne lage kontrakter så må man kunne stole på at de andre fyller sin del av avtalen.[28] Om menneskene kun er rasjonelle vesener som prøver å maksimere sine egne interesser eller lykke må de anta at den andre parten de skal lage en avtale med også er det. Når en avtale skal inngås må de beregne hva de kan tape om den andre ikke fyller sin del av avtalen, eller hva de vinner om de ikke følger sine egne forpliktelser. Rasjonelt sett har man mest å vinne om man ikke følger opp sin del av avtalen, mens den andre gjør det: da vil man vinne noe uten å ha gitt noe selv. Med dette utgangspunktet blir det vanskelig å ha tillit til hverandre og i det hele tatt å lage avtaler. Med andre ord: hadde individene kun vært rasjonelle og tenkt på sine egne interesser ville ingen noen gang ha inngått en sosial kontrakt med hverandre og verden ville bestått av isolerte individer som var skeptiske til alle andre. Durkheim anerkjente at kontrakter var en viktig del av det moderne samfunnet, men mente at kontrakter er en institusjon som selv har samfunnet som betingelse. Kontrakter hviler altså på andre prekontraktuelle betingelser.[29]
Han mente at for at folk i det hele tatt skal kunne inngå kontrakter med hverandre så trengs det:
Her er den interne reguleringen (internaliserte moral) den viktigste. Samfunnet kan ikke holdes sammen bare av at folk er redde for konsekvensene av å ikke følge samfunnets moral (ekstern regulering), men de må ville samfunnets moral. For Durkheim blir samfunnets moral internalisert gjennom ritualer. Durkheim har en bred definisjon av ritualer, hovedsakelig bygget på fire kriterier: fysisk tilstedeværelse mellom mennesker, felles fokus, felles føleleser/humør og felles symboler.[30] Ved at man har et felles fokus sammen med andre mennesker, gjør det at man kan føle seg mer mektig enn man gjør hver for seg og man utvikler en gruppeidentitet som man ønsker å tilhøre fordi det tilfører individet energi og pågangsmot. Den felles solidariteten bygger altså på felles moral, men den kan ta flere forskjellige former og handler altså ikke om rasjonelle valg, men et irrasjonelt følelsesmessig ønske om å være en del av en gruppe.
Mens menneskene i bondesamfunnene har en mekanisk solidaritet hvor de har felles fokus fordi de er like hverandre, samles menneskene i det moderne samfunnet rundt mer abstrakte verdier som i hovedsak handler om individet. For Durkheim er selve individualismen i det moderne samfunn et resultat av sosial struktur. Våre ideer om individet, uavhengighet og mangfold er i seg selv en sosialt delt og standardisert ideologi.[31] Vi har utviklet en moralsk individualisme, fordi det eneste vi alle i det moderne samfunnet kan være enige om at er hellig er individet.
Durkheim mente at sosiologens oppgave var å diagnostisere samfunnet. Ved å sammenligne statistikker fra mange land kunne han finne ut av om et samfunn hadde store avvik fra andre. Ved store avvik var samfunnet i en patologisk tilstand (et begrep hentet fra legevitenskapen), det var altså sykt. Feks. mente han at et visst antall selvmord i et samfunn var normal. Litt kriminalitet var også normalt, det var faktisk sunt: fordi det gjorde at samfunnet fikk en sterkere gruppefølelse i avsky fra de som brøt de moralske reglene for samfunnet.
I boka Selvmordet sammenligner han statistikk fra forskjellige land i Europa og prøver å finne sosiale årsaker selvmordsratene. Han finner ut av at selvmordsratene synker under revolusjoner og politiske kriser (feks. kriger), men at de øker under økonomiske svingninger: både oppgangstider og nedgangstider. Han sammenlignet også yrkesgrupper og kom frem til at folk som jobbet med handel var mest utsatt for selvmord. Videre mente han at folk som hadde store familier (mange barn) var mindre utsatt for selvmord.
Durkheim så på den økende selvmordsratene i det moderne samfunnet som et sykdomstegn og mente den kom av for lav sosial integrasjon – den organiske solidariteten i hans samtid ikke var blitt tilstrekkelig realisert. Dette skyldtes den uregulerte økonomien. Økonomien var preget av anomi (lovløshet) og dette skapte kriser, streiker og ustabile samfunn[32] som igjen påvirket familiene.
Den eneste som kunne ta kontroll over økonomien var korporasjonene (yrkessammenslutninger). Han vurderte om familiene kunne gjøre det, men mente de var for små. Han var uenige med sosialistene i at staten var løsningen, fordi han mente den var for fjern fra vanlige folks liv. I korporasjonene ville folk utvikle en mekanisk solidaritet internt i gruppen, fordi folk jobber med like ting og identifiserte seg med hverandre, samtidig som de ville få en organisk solidaritet utad ved å se seg selv som en del av en større helhet. Durkheim mente også at samfunnet burde utvikle en høyere sosial mobilitet (han var for 100% arveavgift) og at skole burde undervises i sosiale fakta for at menneskene skulle få en bedre forståelse av seg selv.
I boka Det religiøse livets elementære former søker Durkheim å forklare hva religion er. Han går løs på oppgaven ved å sammenligne forskjellige religiøse former og finner ut av at religionene er svært ulike. De har forskjellig antall guder, måter å se gud på, og noen av dem har ikke en gang en guddommelighet, slik som i Buddhismen. Det mest karakteristiske for religion er altså ikke hva slags trossystem de promoterer, men hva slags handling de er.[33]
Han finner to grunnleggende karakteristikker for religion:
Videre går han inn på en nærmere studie av aboriginene i Australia. Han blir fascinert av hvordan de klarer å bevare samfunnet og religionen når menneskene er spredt over et utrolig stort landområde. Durkheim hadde et hierarkisk syn på samfunnsutvikling hvor samfunnet utvikles fra en lav form (samfunn med mekanisk solidaritet) til et høyere utviklingsstadium (samfunn med organisk solidaritet). Slik så han også på religionene, og plasserte aboriginenes religion nederst i utviklingsstigen, et stadium som andre religioner var utviklet fra. Ved å forstå aboriginenes religion bedre kunne vi altså forstå bedre hva fenomenet religion egentlig er.[34]
Aboriginene hadde totemiske religioner, det vil si at hver familie eller klan hadde et spesielt naturlig objekt knyttet til seg: en stein, en innsjø eller et dyr. Dette var et vesentlig poeng for Durkheim: at det overnaturlige var knyttet til ordinære ting. Det var objekter det egentlig ikke knyttet seg noe spesielt ved, men de ble behandlet med respekt på grunn av det de representerte. Hver klan hadde en Totem knyttet til seg, og de fungerte på mange måte som et flagg for gruppen.
Slik Durkheim så det så var religionen egentlig samfunnet som ser symbolsk på seg selv. Samfunnet skiller oss fra naturen, og dette tilsvarer religionens inndeling av hellige og profane objekter. Det man tilber er en anonym og upersonlig kraft, som ikke er dødelig slik som oss selv, men som også var en del av mennesket. Det gudommelige er noe vi er avhengig av, samtidig som det er uavhengig av oss, akkurat slik som samfunnet.
For Durkheim ble det meningsløst og lete etter psykologiske årsaker til religionen. Årsaken til at Aboriginene hadde en så enkelt form for religion var ikke at aboriginene var enkle mennesker, men det reflekterte den enkle sosiale organiseringen av samfunnet. Altså ville religionene blir mer komplekse etterhvert som den sosiale organiseringen ble mer kompleks. I moderne samfunn begynte religionene å miste kraften sin, men de ble altså erstattet av noe nytt som var like hellig: individene og vitenskapen.
Durkheim mente med dette ikke å si at religionen var gal, tvert imot så mente han at vitenskapen var en videreutvikling, en mer perfekt versjon, av religionene. Han mente at de i bunn og grunn hadde samme funksjon: å danne samfunn (gruppefølelse) og å hjelpe oss mennesker med å kategorisere verden. Religion og vitenskap var altså begge forklaringsmodeller som var vokst ut av sosiale strukturer, og dette mente Durkheim beviste at vi henter vår mest grunnleggende måter å kategorisere verden på, som feks. tid og rom og ideer om oss selv, fra samfunnsstrukturen vår.
Innvirkningen til Durkheim både på sosiologiens utvikling og for fransk samfunnsliv har vært omfattende. Mange senere samfunnsforskere har bygget på arbeidene hans. Ikke minst gjelder dette funksjonalismen som retning innen sosiologien. Noen av de mest kjente videreutviklingene i dag er Talcott Parsons og hans sosiale systemteori og Pierre Bourdieus teori om sosiale felt.
I sin egen samtid var synspunktene til Durkheim og elevene hans svært omstridt blant andre samfunnsforskere som kritiserte ham for å legge for myke vekt på det kollektive nivået. I stede mente en at individene burde være startpunktet for alle samfunnsvitenskapelige analyser. Gabriel Tarde var en av de fremste kritikerne til Durkheim. Tarde og Durkheim var imidlertid enige om mange utgangspunkt, bl.a at kriminalitet er et resultat av hvordan samfunnet er organisert.
Boken Om den sosiale arbeidsdelingen hadde en omfattende politisk effekt i Frankrike i årene etter at den kom ut. Den ble tolket som et vitenskapelig grunnlag for solidarismen som var en viktig radikal politisk retning på 1890-tallet og hadde politikeren Léon Bourgeois som fremste leder. Denne perioden var preget av store streikebevegelser, den opprivende Dreyfus-affæren og konflikt mellom republikken og den katolske kirke. Denne konflikten førte til i skille mellom stat og kirke i 1905. De radikale som styrte staten i denne perioden, såg solidaritet som et nytt sekulært grunnlag for republikken. Den usikre situasjonen til republikken ville finne en løsning i den organiske solidariteten og den primære oppgaven til staten ble fra denne perioden å fremme denne sosiale samfølelsen.
Flere har kritisert Durkheim for ikke å følge sin egen regel om å forklare sosiale fenomener ved hjelp av sosiale fenomener: Feks at han forklarer utviklingen av det moderne samfunnet med befolkningspress, som er en biologisk årsak sterkt inspirert av Charles Darwin.[35] Flere ganger går han også ned på individnivå for å sannsynliggjøre tesene sine, og det kan virke som om han ikke helt tror på sine egen strenge metodologiske kollektivisme: Feks. forklarer han protestantenes selvmordtilbøyelighet ved at de har fått et mer individuelt forhold til Gud.
Han er blitt anklaget for tingliggjøring av det sosiale, altså at han beskriver det sosiale som noe uavhengig av menneskelig handling.
Av marxister blir han anklaget for å beskrive samfunnet for harmonisk, hvor alt, inkludert kriminalitet, har en funksjon, mens samfunnet egentlig er preget av maktkamp og motsetninger
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
