Remove ads
Zarah Leander, født Sara Stina Hedberg (1907–1981), sist folkbokført (oppført i offentlige registre) som Zarah Stina Hülphers var en svensk skuespillerinne og sangerinne. Hun var særlig populær i Tyskland, både før, under og etter andre verdenskrig. Hun ble særlig populær i Sverige som revyartist, ofte i rollen som primadonna. Hun er særlig kjent for sin dype stemme (kontraalt).
| Zarah Leander | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Sara Stina Hedberg 15. mars 1907[1][2][3][4]  Karlstads domkyrkoförsamling[5][1][6][7] | ||
| Død | 23. juni 1981[2][3][8][9] (74 år) Stockholm[10] Oscars församling[7] | ||
| Beskjeftigelse | Sanger, selvbiograf, filmskuespiller, teaterskuespiller | ||
| Ektefelle | Nils Leander (1926–1932)[11] Arne Hülphers (1956–1978) Vidar Forsell (1932–1948)[11] | ||
| Far | Anders Lorentz Sebastian Hedberg[12] | ||
| Mor | Mathilda Ulrika Wikström[12] | ||
| Barn | Göran Forsell | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Häradshammars kyrka | ||
| Aktive år | 1929– | ||
| Nettsted | http://www.zarah-leander.de/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Hun var eneste datter av Andreas Hedberg og hans kone Mathilda (født Wikström).
Hun giftet seg 1927 med skuespilleren Nils Leander. De fikk to barn: Boel i 1927 og Göran i 1929. I 1931 skilte paret seg. Året etter giftet hun seg med Vidar Forsell, en sønn av daværende operasjef og sanger John Forsell. Vidar Forsell adopterte barna. Ekteskapet ble oppløst omkring 1945. I 1956 giftet hun seg i Göteborg med kapellmester Arne Hülphers, som hadde virket som hennes akkompagnatør fra omkring 1952.
I 1929 debuterte hun som revyartist hos Ernst Rolf og ble raskt en stjerne. Fra 1929 til 1935 opptrådte hun med Karl Gerhard i en rekke revyer og var med i tre svenske spillefilmer.
Suksessen på Theater an der Wien i Axel an der Himmelstür (musikk: Ralph Benatzky) høsten 1936 ble begynnelsen på en lang rekke tyskspråklige plateinnspillinger. En lukrativ kontrakt med det store tyske filmselskapet UFA gav henne i årene 1937-1943 hovedrollen i ti filmer. Sin første tyskspråklige film Premiere hadde hun spilt inn for et østerriksk selskap i Wien i desember 1936.
I denne perioden var Zarah Leander utvilsomt det største navn i tysk underholdningsverden. Tysklands fremste slagerkomponister forsynte henne med spesialskrevet materiale. Platene hennes solgte i milliontall og filmpremierene var førstesidestoff. Filmselskapets bevisste promotering av henne som superstjerne medvirket til at det tidlig ble skapt en mytestatus rundt hennes person. Hun ble kalt tysk films Greta Garbo.
Til tross for at hun virket i et diktatur fantes det i filmene og sangene hennes ingen direkte tilknytning til den nasjonalsosialistiske propaganda. I innhold og form var de upolitiske, rettet mot den lettere smak. Stilen hennes appellerte til både kvinner og menn, tilhengere fantes i alle befolkningslag. Adolf Hitler beundret henne.
Med sin egenrådige personlighet utviklet Zarah Leander tidlig et anstrengt forhold til propagandaminister Joseph Goebbels som satt med øverste myndighet i tysk filmindustri. At denne likevel lot henne fortsette sitt arbeid i Tyskland, tyder på at han så hennes nærvær i landet som gunstig. Med sin popularitet passet hun perfekt inn i hans skjulte propagandistiske doktrine. Denne gikk ut på at tysk underholdningsindustri skulle pøse ut lett tidtrøyte, og på den måten distrahere folkets oppmerksomhet bort fra krigens redsler og det nasjonalsosialistiske regimets negative sider. Hun er nevnt 32 ganger i Goebbels' dagbok, oftere enn noen annen svenske: «Et bilde på kvinnelig vemod og skjønnhet». I september 1940 kom hun til Berlin og fortalte ham om stemningen i Sverige, og han skrev henrykt kontrakt på fem nye filmer med henne: «Svenskene er langt mer positive til oss enn før. Norge har de ikke lenger den store sympatien med.»[13]
Uenigheter med filmselskapet om honorarbetaling førte til at Zarah Leander i 1943 brøt kontrakten og flyttet hjem til Sverige. I årene som fulgte måtte hun kjempe mot sterk kritikk i hjemlandet for å ha opptrådt og bodd i Tyskland over så mange år. Det ble stilt spørsmål ved om hun hadde hatt nasjonalsosialistiske sympatier. Selv avfeide hun dette med at politikk aldri hadde interessert henne. Under krigen hadde hun for eksempel nektet å binde seg nærmere til det nasjonalsosialistiske regimet da hun avslo et tilbud om å bli tysk statsskuespiller. Hun hevdet bestemt at hennes virke i Tyskland kun hadde gått ut på å glede et hengivent publikum i en vanskelig tid.
Motstanden mot henne gjorde at hun de første årene etter krigen levde tilbaketrukket på sin herregård utenfor Norrköping. I 1950-årene begynte hun med mer regelmessige opptredener igjen. Ikke uventet opplevde hun størst suksess i Vest-Tyskland der krigsgenerasjonen ikke hadde glemt henne, og hvor comebackkonsertene hennes ble møtt med enorm jubel.
I dag er det først og fremst som sangerinne Zarah Leander huskes. Hun fascinerte publikum med sin særegne dype og hemmelighetsfulle stemme (kontra-alt). Dens spesielle kraft og klarhet syntes å uttrykke både lengsel, livsglede og trøst. Zarah Leanders repertoar bestod av sanger som omhandlet enten ulykkelig kjærlighet, formidlet fortrøstningsfull optimisme, eller signaliserte frivol individualisme.
Hun ble rammet av slag den 16. oktober 1978 og døde i 1981.
Gruppen Einmal Kommt Die Liebe har i 2007 gitt ut en gitt ut en hyllest-CD til Leander i anledning hennes 100-årsjubileum, Wunderbar! The music of Zarah Leander.
Remove ads
- «Vill ni se en stjärna»
- «Der Wind hat mir ein Lied erzählt»
- «Ich weiss, es wird einmal ein Wunder gescheh'n»
- «Ich steh’ im Regen
- «Nur nicht aus Liebe weinen»
- «Jede Nacht ein neues Glück»
- «Davon geht die Welt nicht unter»
- «Kann denn Liebe Sünde sein?»
- «Mein Leben für die Liebe – jawoll!»
- 1931 – Falska millionären
- 1931 – Dantes mysterier
- 1935 – Ekteskapsleken
- 1937 – Premiere
- 1937 – Til fremmede kyster (Zu neuen Ufern)
- 1937 – La Habanera
- 1938 – Tilbake til hjemmet (Heimat)
- 1938 – Blåreven (Der Blaufuchs)
- 1939 – Symfoni Pathetique (Es war eine rauschende Ballnacht)
- 1939 – Das Lied der Wüste
- 1940 – En dronnings hjerte (Das Herz der Königin)
- 1941 – Veien er fri (Der Weg ins Freie)
- 1941 – Den store kjærligheten (Die große Liebe)
- 1943 – Hennes fortid (Damals)
- 1946 – Så lenge jeg lever (Tant que je vivrai)
- 1950 – Gabriella
- 1952 – Cuba Cabana
- 1953 – Ave Maria
- 1954 – Bei Dir war es immer so schön
- 1959 – Den blå nattsvermer (Der blaue Nachtfalter)
- 1966 – Hvordan jeg lærte å elske kvinnen (Das gewisse Etwas der Frauen)
- 1968 – Anna-Stina Stenboms samling film nr 18
- 1976 – Oscarsteatern 70 år
Remove ads
- 1973 – Karl Gerhards Hederspris
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads