From Wikipedia, the free encyclopedia
Whoopi Goldberg (egentlig Caryn Elaine Johnson, født 13. november 1955) er en amerikansk skuespiller, sanger og komiker. Hun er en av de få som har vunnet både Oscar, Emmy, Grammy og Tony Award. I tillegg har hun vunnet to Golden Globe-priser og to Saturn Award-priser.
| Whoopi Goldberg | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Caryn Elaine Johnson 13. nov. 1955[1][2][3][4]  (69 år)New York (New York, USA) | ||
| Beskjeftigelse | Fjernsynsskuespiller, filmskuespiller, radioprogramleder, sanger og låtskriver, sanger, skribent, romanforfatter, stemmeskuespiller, talk-show-vert, karakterskuespiller, teaterskuespiller, barnebokforfatter, komiker, filmprodusent, TV-programleder, manusforfatter, teaterprodusent, produsent, TV-produsent, komponist, skuespiller, filmregissør | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | New York University Washington Irving High School HB Studio | ||
| Ektefelle | Alvin Martin (1973–1979) David Claessen (1986–1988) Lyle Trachtenberg (1994–1995) | ||
| Partner(e) | Frank Langella (1995–2000) | ||
| Barn | Alex Martin | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | 19 oppføringer
Oscar for beste kvinnelige birolle (1989) (for verk: Ghost, tema for: 63rd Academy Awards)
Theatre World Award (1985)[5] Mark Twain Prize for American Humor (2001) Golden Globe (1986) Crystal Award (2001) Æresdoktor ved Brandeis-universitetet Drama Desk Award Emmy-prisen Grammy Award Tony Award Stjerne på Hollywood Walk of Fame Drama League Award Hasty Pudding Woman of the Year (1993) GLAAD Vanguard Award (1999) Grammyprisen for beste komediealbum (1986) BAFTA for beste kvinnelige hovedrolle (1990) (for verk: Ghost, tema for: 44th British Academy Film Awards) Saturn Award for beste kvinnelige birolle (1991) (for verk: Ghost, tema for: 17th Saturn Awards) Daytime Emmy Award for Outstanding Entertainment Talk Show Host (2009) (for verk: The View, tema for: 36th Daytime Emmy Awards) Disney Legends (2017) | ||
| Aktive år | 1981– | ||
| Kjente roller | Shenzi | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Whoopi Goldberg ble født Caryn Elaine Johnson i New York, som datter av Emma Harris, en sykepleier og lærer, og Robert James Johnson, en prest.[6][7] Goldbergs mor var en «streng, sterk og vis kvinne» som oppdro henne som enslig mor, etter at Goldbergs far forlot familien.[8] Hennes artistnavn stammer fra det amerikanske uttrykket «whoopee cushion», som hun innledningsvis brukte som artistnavn. Goldberg uttalte at «Hvis du får gass, så må du slippe det ut. Folk pleide å si til meg, 'Du er som en whoopee cushion', og det er der navnet kommer fra.»[9] Hun valgte etternavnet Goldberg etter jødiske familiemedlemmer, og har sagt at «Goldberg er en del av familien min et eller annet sted».[8][10] I et intervju i 1991 fortalte Goldberg at hun ser på seg selv som en «Jødisk-katolsk jente fra New York».[11] I en reportasje i 1993 i Chicago Sun-Times, sa hun at hennes mor er jødisk.[12] I et intervju med The Fresno Bee refererte Goldberg til seg selv om en «jødisk-amerikansk prinsesse».[13] En DNA-test, kringkastet i en PBS-dokumentar i 2006, kalt African American Lives, sporet mesteparten av hennes familiebakgrunn til Papel- og Bayote-folket i det nåværende Guinea-Bissau. Hennes test avslørte at hennes genetiske blanding er 92% sub-Sahara afrikansk og 8% europeisk.[14][15][16]
I en anekdote fortalt av Nichelle Nichols i dokumentarfilmen Trekkies, satt en ung Goldberg en gang og så på Star Trek. Da hun så Nichols' rollefigur «Uhura», utbrøt hun: «Mamma! Det er en svart dame på tv og hun er ikke en tjenestepike!».[17] Dette førte til et livslangt kjærlighetsforhold til Star Trek for Goldberg, som til slutt fikk en gjesterolle i Star Trek: The Next Generation.
Goldbergs skuespillertalent viste seg i 1981-82 i filmen Citizen: I'm Not Losing My Mind, I'm Giving It Away, med skuespillere fra et avantgarde-ensemble av William Farley. Goldberg skapte så The Spook Show, et en-kvinnes-show som inneholdt flere ulike figurers monologer i 1983. Direktør Mike Nichols ble interessert og tilbød seg å ta showet til Broadway. Showet gikk fra 24. oktober 1984 til 10. mars 1985 og hadde totalt 156 utsolgte forestillinger. Mens hun opptrådte på Broadway, fanget hun oppmerksomheten til regissøren og produsenten Steven Spielberg. Han skulle til å regissere den Pulitzer Prize-vinnende romanen Purpurfargen skrevet av Alice Walker. Etter å ha lest romanen, var hun ekstatisk over å ha fått hovedrollen i filmen. Goldbergs skuespill ble rost av Spielberg, Walker, og den musikalske konsulenten Quincy Jones. Filmen ble senere nominert til 11 Oscars, medregnet en til Goldberg for beste skuespillerinne. Filmen vant ingen av nominasjonene, men Goldberg vant Golden Globe for sin skuespillerprestasjon.
Goldberg spilte i Penny Marshalls regissør-debut, filmen Jumpin' Jack Flash i 1986, og innledet et forhold til David Claessen, som arbeidet med filmen. Paret giftet seg senere samme året. Filmen var en suksess, og i løpet av de to neste årene, spilte hun inn tre andre filmer: Tyv i knipe, Fatal Beauty og The Telephone. Selv om de ikke var like suksessfulle som de første, fikk hun likevel anerkjennelser gjennom priser fra NAACP Image Awards.
Claessen og Goldberg ble skilt etter at The Telephone ble en økonomisk fiasko, men Goldberg var allikevel under kontrakt for å spille i filmen. Hun prøvde å saksøke produsentene, men det lyktes ikke. Filmen Clara's Heart (1988) fikk kritikerros, og blant skuespillerne var blant annet en ung Neil Patrick Harris. Da 1980-tallet gikk mot slutten, deltok hun i flere show på fjernsyn, blant annet Comic Relief sammen med komikerne Robin Williams og Billy Crystal.
I januar 1990 spilte Goldberg sammen med Jean Stapleton i TV-serien Bagdad Café. Serien gikk i to sesonger på CBS. Samtidig spilte Goldberg i The Long Walk Home, der hun var en kvinne i menneskerettighetsbevegelsen. Hun spilte så et psykisk medium i filmen Ghost, og ble etter det den første afroamerikanske kvinne til å vinne en Oscar for beste birolle på nesten 50 år. Premiere kåret rollefiguren hennes, Oda Mae Brown, til den 95. beste filmkarakteren gjennom tidene.[18]
Goldberg spilte i Soapdish og hadde en gjentagende rolle i Star Trek: The Next Generation som Guinan, en rolle hun gjentok i to Star Trek-filmer. Den 29. mai 1992 ble komedien Sister Act sluppet. Goldberg ble samtidig nominert til Golden Globe. Etter det spilte hun i Sarafina!. De to neste årene ledet hun et talkshow, The Whoopi Goldberg Show, og spilte i to nye filmer: Made In America og Sister Act 2. I perioden 1994 – 1995, spilte hun i Corrina, Corrina, Løvenes konge (stemme), The Pagemaster (stemme), Boys on the Side, og Moonlight and Valentino.
Goldberg skrev historie da hun var den første afroamerikanske kvinnen som ledet Oscar-utdelingen i 1984.[19] Hun ledet showet igjen i 1996, 1999, og 2002. Goldberg var med på fire filmer i 1996: Bogus (sammen med Gerard Depardieu og Haley Joel Osment), Eddie, The Associate og Ghosts of Mississippi (med Alec Baldwin og James Woods).
Fra 1998 til 2001, spilte Goldberg i ABC-versjon av Askepott, A Knight in Camelot, og en film av TNT, Call Me Claus. I 1998 fikk Goldberg et nytt publikum da hun ble «Center Square» i serien Hollywood Squares, som ble ledet av Tom Bergeron. Hun var også med på å produsere serien, og ble nominert til fire Emmy-priser. Hun forlot serien i 2002. I 2003 returnerte Goldberg til TV, og spilte i NBC-komedien Whoopi, som ble kansellert etter en sesong. På sin 48. fødselsdsag fikk hun en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Goldberg har nylig[når?] annonsert at hun slutter med skuespill.[trenger referanse]
4. september 2007 tok Goldberg over rollen som moderator og programleder i showet The View etter Rosie O'Donnell. Goldbergs første opptreden ble kontroversiell. Hun kom med uttalelser om Michael Vicks involvering i hundekamper, at det var «en del av hans kulturelle oppvekst» og «ikke helt uvanlig» i deler av det sørlige USA».[20][21] En annen kommentar som skapte kontrovers, var uttalelsen at «kinesere har et veldig annerledes forhold til katter» og at «du og jeg ville bli veldig sure, hvis noen spiste pus».[22]
Noen forsvarte Goldberg, blant disse var hennes medvert Elisabeth Hasselbeck, som sa at hennes kommentarer ble tatt ut av sammenheng av media, fordi hun gjentok flere ganger at hun ikke støttet det Vick gjorde.[23]
Etter at Goldberg overtok rollen som moderator i The View etter Rosie O'Donnell ble seertallene høyere enn de noen gang hadde vært for O'Donnell.[24]
Da hun var 18 år giftet hun seg med den 26 år gamle Alvin Martin. I 1973 fikk paret sitt første og eneste barn, datteren Alexandrea. Etter at Goldberg skilte seg fra Martin, flyttet hun til California. Der var hun med på å starte San Diego Repertory Theatre, der hun brukte artistnavnet «Whoopi Cushion». Før hun fikk suksess som skuespillerinne, arbeidet hun i en bank, som murer, og som makeupartist ved et likhus.[19]
Goldberg traff David Claessen under innspillingen av Jumpin' Jack Flash, og de giftet seg senere, men de ble skilt i 1988. I 1994 giftet Goldberg seg for tredje gang, da med Lyle Trachtenberg, men paret ble skilt etter ett år.
I 1993 hadde Goldberg et kortvarig forhold til Ted Danson, som da var gift. Under filmingen av Eddie i 1996, innledet Goldberg et forhold til motspilleren Frank Langella. Goldberg avsluttet forholdet tidlig i 2000.[19]
Goldbergs datter Alexandrea Martin er mor til tre.[19] Det eldste, Amarah Skye, ble født på Goldbergs fødselsdag i 1989.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
