W.T. Cosgrave
irsk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
irsk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
William Thomas Cosgrave (irsk Liam Tomás Mac Cosgair, brukte formen W.T. Cosgrave; født 6. juni 1880, død 16. november 1965) var en irsk politiker. Han var president for Dáil Éireann fra august til desember 1922, og formann for Sør-Irlands provisoriske regjering i samme tidsrom. Han fortsatte deretter som president for Den irske fristatens utøvende råd frem til 1932.
| W.T. Cosgrave | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | William Thomas Cosgrave 6. juni 1880[1][2][3][4]  Dublin[5] | ||
| Død | 16. nov. 1965[6][1][2][3] (85 år) Dublin[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Louisa Flanagan | ||
| Søsken | Philip Cosgrave | ||
| Barn | Liam Cosgrave | ||
| Parti | Cumann na nGaedheal Sinn Féin Fine Gael | ||
| Nasjonalitet | Irland Den irske republikk Den irske fristaten Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Goldenbridge Cemetery | ||
Cosgrave ble født i Dublin og fikk sin utdannelse hos Christian Brothers i Marino. Deretter begynte han å jobbe hos sin far.
Hans første politiske engasjement kom i 1905, da han ble med på en konferanse i Sinn Féin. Fra 1909 til 1922 var han representant for Sinn Féin i Dublin Corporation. I 1913 sluttet han seg til Irish Volunteers, og han spilte en aktiv rolle under påskeopprøret i 1916, hvor han var i tjeneste under Eamonn Ceannt ved South Dublin Union. Etter at opprøret ble han dømt til døden, men dette ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og han ble plassert i Frongoch interneringsleir i Wales. Mens han satt der vant han et suppleringsvalg til det britiske parlamentet for Sinn Féin.
I det britiske parlamentsvalget 1918 vant han igjen, som representant for Carlow-Kilkenny. Cosgrave ble løslatt i 1918 under et generelt amnesti.
Den 24. juni 1919 giftet han seg med Louisa Flanagan i Dublin.
Sinn Féin ble den store vinneren i valget i 1918, og tok de fleste setene uten motkandidater. Ettersom representantene hadde bestemt seg for å boikotte det britiske parlamentet samlet de seg den 21. januar 1919 for å danne et irsk parlament, Dáil Éireann. Cathal Brugha ble valgt til Príomh Aire, tilsvarende en statsministerpost, og fikk også tittelen president for Dáil Éireann. Dáil proklamerte opprettelsen av Den irske republikk, og den irske uavhengighetskrig brøt ut.
I april 1919 gikk Brugha av, og Eamon de Valera, som nettopp hadde rømt fra fengsel med hjelp fra Michael Collins, tok over.
Selv om Cosgrave var en av Sinn Féins mest erfarne representanter, tilhørte han ikke partiledelsen. Allikevel ble han utnevnt til minister for lokalstyre av de Valera; det nære vennskapet mellom de to antas å være en viktig årsak til utnevnelsen. Hans viktigste oppgave var å organisere en bred boikott av britiske myndigheter og å etablere et alternativt lokalstyre. Dette lyktes han svært godt med.
I 1920 bestyrte han valg til lokalråd, hvor proporsjonal representasjon erstattet flertallsvalg i enkeltmannskretser. Sinn Féin fikk kontroll over 28 av de 33 rådene. De 28 kuttet båndene til britiske myndigheter, og sverget lojalitet til lokalstyreministeriet.
I 1921 ble det brudd mellom de Valera og Cosgrave på grunn av den anglo-irske traktat. For de Valera og nesten halvparten av Dáil-medlemmene var traktaten et svik mot republikken, ettersom den innførte status som dominion i det britiske imperiet.
For majoriteten var en selvstendig, internasjonalt anerkjent republikk[7] et foreløpig uoppnåelig mål, men traktaten var et viktig skritt i riktig retning. Cosgrave stod sammen med Collins og Arthur Griffith; da de Valera gikk av som president ble han erstattet av sistnevnte.
I henhold til traktaten opprettet Collins en provisorisk regjering, med Cosgrave som minister for lokalstyre. Han hadde således samme post i begge regjeringer. Fra 17. juni var han også fungerende finansminister, ettersom Collins, som var både formann og finansminister, viet seg mer til rollen som øverstkommanderende for den nasjonale hæren.
Den 12. august 1922 døde Griffith av hjerneblødning, og ti dager senere ble Collins myrdet. Mens Richard Mulcahy etterfulgte Collins som øverstkommanderende for hæren, ble Cosgrave valgt som formann for den provisoriske regjeringen og president for Dáil Éireann. Han var således leder for to regjeringer, som begge styrte samme territorium, den ene nominelt og den andre reelt.
Da Fristaten ble opprettet 6. desember 1922 ble Cosgrave dens første statsminister, under tittelen president for det utøvende råd.
Cosgrave var som 42-åring den eldste i regjeringen. Han hadde ikke hatt ambisjoner om å bli nasjonens leder, men da han ble det gjorde han det beste ut av stillingen. En av hans første oppgaver var å forsøkte å holde landet sammen, under en pågående borgerkrig, og vise omverdenen at Irland kunne styre seg selv. Enkelte historikere har bedømt ham som en person som selv manglet visjoner, og som dermed lot seg styre av andre. Det er samtidig ikke tvil om at han gjennom ti år som president utviste god dømmekraft i mange spørsmål den nye nasjonen stod ovenfor.
Mot slutten av borgerkrigen var Cosgrave nådeløs mot sine gamle venner som hadde kjempet mot Fristaten. Prinsipielt var han motstander av dødsstraff, men ettersom lov og orden var høyt prioritert godkjente han henrettelsene av 77 republikanere mellom november 1922 og mai 1923. Dette var langt mer enn de fjorten IRA-medlemmene som hadde blitt henrettet av britene under uavhengighetskrigen, og mange tilgav aldri Cosgrave for henrettelsene.
I april 1923 grunnla traktattilhengere i Sinn Féin et nytt parti, Cumann na nGaedhael, med Cosgrave som leder.
Den nye regjeringen hadde en rekke problemer å stri med. Et av de første som måtte løses var størrelsen på hæren. Den hadde i løpet av borgerkrigen vokst til mer enn 50 000 mann, langt mer enn hva som trengtes i fredstid. Flere offiserer mente at regjeringen ikke hadde rett til å gripe inn i organiseringen av hæren, og det var en tid fare for mytteri. Soldatenes motvilje mot dimittering skyldtes i stor grad den høye arbeidsløsheten; mange av dem hadde latt seg verve nettopp for å unngå arbeidsløshet. I mars 1924 kom en ny runde med dimitteringer, og igjen var det fare for mytteri. Cosgrave var da på sykehus, og justisminister Kevin O'Higgins var fungerende president. Richard Mulcahy gikk av som forsvarsminister, og O'Higgings klarte å vinne en offentlig maktkamp innen Cumann na nGaedhael. Krisen i hæren ble løst, men regjeringen var splittet.
I 1924 opprettet den britiske og den irske regjeringen en grensekommisjon for å revurdere grensen mellom Fristaten og Nord-Irland. Fristatens representant var Eoin MacNeill, en respektert forsker og utdanningsminister. Fristaten regnet med å få store områder fra Londonderry, Fermanagh, Tyrone og Armagh, ettersom det der var store grupper katolske, nasjonalistiske innbyggere. Etter flere måneder med forhandlinger viste det seg at endringene ville bli svært små, og at Fristaten ville miste et rikt område i Donegal. MacNeill gikk av fra både kommisjonen og regjeringen etter å ha fått kritikk for ikke å ha informert Cosgrave om hvilket vei det bar. Cosgrave reiste til London og forhandlet med den britiske og den nordirske statsministeren, og ettersom alle parter følte de hadde noe å tape om endringsforslaget ble gjennomført ble det hele lagt til side.
Selv om Cosgrave og regjeringen aksepterte status som dominion, stolte de ikke på at britene ville respektere vilkårene, en skepsis som skulle vise seg å være berettiget. Regjeringen begynte med noen nokså radikale utenriksprosjekter. I 1923 hadde Fristaten blitt medlem av Folkeforbundet, til tross for britiske protester. Staten ble også det første samveldelandet som hadde egen representasjon i Washington D.C., og det ble snart opprettet ambassader også i andre land.
Traktaten gav Irland mer frihet enn mange andre dominion'er. Troskapseden var mindre rojalistisk, kongens representant var irsk og makten lå hos det irske folk og ikke hos monarken. Britene mente at traktaten var en intern sak, mellom sentralmyndighet og lokalmyndighet, men irene mente at det var en avtale mellom to nasjoner. Folkeforbundet sa seg enig i det irske synet.
I de ti årene Cumann na nGaedhael hadde makten førte de en konservativ økonomisk politikk. Skattene ble holdt så lave som mulig, og budsjettene var i balanse for å unngå å ta opp lån. Det irske pundet ble knyttet til det britiske, noe som resulterte i at det ble overvaluert. Frihandel var foretrukket fremfor proteksjonisme, men noen moderate tollavgifter ble innført.
Regjeringen fokuserte sterkt på å utvikle landbruket, mens det ble gjort lite for industrien. Jordbruket utviklet seg godt, med bedre kvalitetskontroll. En ny lov gav bøndene større mulighet til å kjøpe jorden de dyrket, og Irish Sugar Company og Agricultural Credit Corporation ble opprettet for å skape vekst. Da depresjonen kom i 1930-årene ble det meste snudd på hodet, og fremgangen under Cosgrave gikk stort sett tapt.
Industrisektoren led under tapet av den nordøstlige delen av Irland, hvor den tyngste industrien lå. Etableringen av Electricity Supply Board, som opprettet den første riksdekkende kraftforsyningen i Europa, bidro til å skaffe mange arbeidsplasser og til å skaffe elektrisitet til industri og husholdninger.
Loven foreskrev at det måtte holdes nyvalg innen utgangen av 1932, men Cosgrave utskrev valg i februar det året. Årsaken var at det var mye uro i landet, og regjeringen trengte et klart mandat før Samveldekonferansen på sommeren. Cumann na nGaedhael brukte sine ti år i regjeringsposisjon som viktigste valgkampsak. De forsøkte også å stemple den største konkurrenten, det nye partiet Fianna Fáil, som kommunister. Men Fianna Fáil gikk til valg på et program med store sosiale reformer, og Cosgraves parti tapte.
Etter valget i 1932 ble Cosgrave nominell leder for opposisjonen. Man regnet med at Fianna Fáil raskt måtte gi fra seg regjeringsmakten, men partiet skulle vise seg å holde på den i seksten år. I 1933 fikk Cumman na nGaedhael, Centre Party og National Guard sammen og dannet det nye partiet Fine Gael. Cosgrave ble parlamentarisk leder i partiet, en stilling han hadde inntil han trakk seg tilbake fra politikken i 1944.
Cosgrave døde 16. november 1965, 85 år gammel. Seán F. Lemass' Fianna Fáil-regjering innvilget en statsbegravelse, hvor også daværende president de Valera deltok.
Sønnen Liam etterfulgte sin far som medlem av Dáil i 1944. Han var fra 1965 til 1977 leder av Fine Gael, og fra 1973 til 1977 taoiseach. En sønnesønn, også kalt Liam, var Dáil-medlem og senere senator.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
