True crime, norsk: sannkrim, er en faktabasert sjanger innen litteratur, film, radio og tv. I sannkrim-sjangeren undersøker skaperne eller forfatteren en virkelig kriminalsak og utforsker omstendighetene rundt og handlingene til personer som var knyttet til den aktuelle saken. Disse undersøkelsene munner deretter ut i en bok, film, tv-serie eller radiopodkast som tar for seg alle detaljer rundt kriminalsaken.
De fleste sannkrim-saker omhandler drapssaker, og rundt 40 prosent av disse igjen omhandler saker med massemordere.[1][2] Sjangeren har blitt svært populær over hele verden, ofte fordi de tar for seg kjente og profilerte drapssaker som O. J. Simpson-saken og drapet på Meredith Kercher. Også i Norge har sjangeren blitt populær, særlig gjennom podkaster om Therese-saken, Birgitte-saken og tv-serier om Orderud-saken og drapet i Holmenkollen.
Sannkrim-produksjoner kan få virkninger for saken de omhandler, blant annet på grunn av nye tips, offentlig press om å gjenoppta saken eller at produksjonen selv presenterer ny informasjon og kunnskap som bør undersøkes nøyere av politi eller andre lovmyndigheter. Generalsekretær i Den Norske Advokatforening, Merete Smith, mener at sannkrim kan styrke rettssikkerheten.[3] Samtidig har sjangeren blitt kritisert for å være ufølsom overfor ofrene og deres familier.
Bakgrunn
Beretninger om virkelige kriminalsaker har fascinert publikum i flere hundre år. I Storbritannia ble det utgitt hundrevis av såkalte pamfletter om drap i årene 1550–1700. I takt med en økende lesekyndighet og mer effektive trykkemetoder, ble pamflettene flere og mer profesjonelle. Noen av pamflettene bar preg av sensasjoner, mens andre hadde et mer moralsk budskap. Pamflettene var særlig populære i middel- og overklassen, siden de lavere klassene hverken hadde tid eller penger til å lese dem. Pamflettene fortsatte til godt utpå 1800-tallet i Storbritannia og USA, inntil moderne journalistikk tok over.[4]
Opp gjennom årene har det også blitt laget historier, viser og ballader om virkelige kriminalsaker, også i Norge.[5]
Fra 1889 og i tiårene som fulgte, skrev og publiserte den skotske advokaten William Roughead historier fra store, kjente britiske rettssaker. Han blir ofte ansett som opphavsmann til den moderne sannkrim-sjangeren.[6]
En amerikansk sannkrim-pioner var Edmund Pearson, som i årene 1924–36 publiserte en serie med bøker om ulike kriminalsaker. Flere av sakene ble også trykket av magasiner og ukeblader som The New Yorker og Vanity Fair.[7]
Truman Capotes sakprosaroman Med kaldt blod (1965) regnes ofte som starten på den moderne litterære sannkrim-sjangeren, og som gjorde sannkrim-bøker populære og profitable.[1][7]
Formater
Bøker
Sannkrim-bøker konsentrerer seg ofte om sensasjonelle, sjokkerende eller merkelige hendelser – og da gjerne drap. Dette til tross for at drap kun utgjør en brøkdel av all registrert kriminalitet verden over.
Disse bøkene forteller gjerne kronologisk, fra selve handlingen og starten på etterforskningen og helt til rettsforhandlingene.[8] Seriemordere har vært en økonomisk innbringende undersjanger av sannkrim. En uformell undersøkelse utført av Publishers Weekly i1993, fastslo at de mest populære sannkrim-bøkene omhandler seriemordere eller særlig groteske saker og drap.[7] Noen sannkrim-arbeider er såkalte øyeblikksbøker, skrevet og utgitt i hui og hast for å utnytte nyhetens interesse og publikums ønske om mer informasjon om en aktuell sak.[1][9]
En milepæl i sjangeren var Norman Mailers Bøddelens sang (1979), som var den første sannkrim-romanen til å vinne en Pulitzerpris.[10] Andre fremtredende bøker innen sjangeren er Truman Capotes Med kaldt blod[11], bestselgeren Helter Skelter, av aktorene i Manson-rettssaken, Vincent Bugliosi og Curt Gentry;[12] og Ann Rules The Stranger Beside Me om den amerikanske massemorderen Ted Bundy.[11] Et eksempel på en moderne sannkrim-bok er I'll Be Gone in the Dark av Michelle McNamara.[13]
I 2006 slo Associated Content fast at sannkrim var sjangeren som vokste raskest etter år 2000. Mye av veksten skyldes gjenutgivelser og nye versjoner av gamle bøker.[14] De fleste leserne av sannkrim-litteratur er også kvinner.[15][16]
Film og fjernsyn
Sannkrim-dokumentarer har hatt en stor vekst de siste tiårene. Populariteten startet med dokumentarer som The Thin Blue Line, regissert av Errol Morris.[17] og Paradise Lost: The Child Murders at Robin Hood Hills, Making a Murderer, The Jinx og The Keepers.[18] Også i Norge har sannkrim-tv blitt en populær sjanger, særlig gjennom dokumentarer som Hvem drepte Birgitte? (2018), Gåten Orderud (2018), Drapet i Holmenkollen (2019), Scandinavian Star (2020) og Mysteriet Marianne (2020).
I begynnelsen av 1990-årene oppstod bølgen av sannkrim-filmer i Hongkong. Filmene spente fra grafiske og brutale filmer som The Untold Story og Dr. Lamb (basert på henholdsvis seriemorderne Wong Chi Hang og Lam Kor-wan), til mer generelle filmer som Crime Story (basert på kidnappingen av forretningsmannen Teddy Wang, spilt av actionskuespilleren Jackie Chan.[19][20]
Podkaster
Sannkrim-podkaster oppstod i USA i 2010-årene. Podkastserien Serial (2014) satte rekord med over 5 millioner nedlastninger på iTunes.[21][22][23] Høsten 2018 hadde serien blitt lastet ned over 340 millioner ganger.[24] Den har blitt etterfulgt av andre sannkrim-podkaster som Dirty John, My Favorite Murder, Up and Vanished og Someone Knows Something.[25] I Norge har også sannkrim blitt populær innen podkaster, blant annet med VGs Uløst-serie som tar for seg kjente norske krimsaker som Birgitte-saken og Therese-saken.
Det har blitt spekulert i om frykt kan spille en viktig rolle i denne podkast-suksessen. Sannkrim-podkaster omhandler ofte grusomme hendelser som kan fremkalle fryktfølelser og utløse adrenalin i kroppen. Ved å seriefråtse podkaster, kan lytteren oppleve jevnlige forekomster av adrenalinrus.[26] En annen forklaring på populariteten kan være at kriminalsaker som regel har føljetong-preg, der hendelser skjer etter hverandre. Podkaster som utforsker en kriminalsak episodisk kan dermed utnytte dette i historiefortellingen.[26]
Virkninger og konsekvenser
Den undersøkende prosessen i sannkrim-sjangeren kan føre til faktiske endringer i saken den omhandler. Et eksempel er serien The Jinx, der Robert Durst tilsynelatende tilsto et drap i et intervju og senere ble arrestert.[27][28]
En studie fra Nebraska I 2011 påviste at forbruket av sannkrim korrelerte med frykten for å bli utsatt for en kriminell handling. Jo mer sannkrim en forbrukte, jo høyere ble frykten for å bli et offer. Etter hvert som flere så sannkrim-tv, økte også støtten for dødsstraff, mens tilliten til rettsvesenet gikk ned.[29]
I Australia har sannkrim-populariteten ført til en kraftig økning antall tips til Crime Stoppers Australia. Dette har igjen ført til en dobling i antall siktelser i perioden 2012–17.[30]
Kritikk
Samtidig har sannkrim blitt kritisert for å opptre respektløst overfor ofrene og deres familier. Forfatteren Jack Miles mener også at sjangeren har stor risiko for å påføre psykiske traumer på omhandlede personer og andre involverte i produksjonen.[31] Sannkrim kan også lages og publiseres uten samtykke fra pårørende, noe som kan re-traumatisere dem.[32] I den norske tv-serien Hvem drepte Birgitte? hevdet faren til Birgitte Tengs at han hadde blitt lurt til å stille opp i dokumentaren.[33]
Noen sannkrim-produksjoner kan også avvike kraftig fra journalistiske prinsipper og arbeidsmetoder, og de kan oppfattes som spekulative.[9] Skaperne kan velge bort informasjon og fokusere selektivt på enkelthendelser eller informasjon.[32][34] Forfatteren Christiana Gregoriou analyserte flere bøker innen sannkrim-sjangeren og konkluderte med at tabloidisering og fiksjon er fremtredende i deler av sannkrim-litteraturen. I enkelte tilfeller brakte også bøker skrevet av samme person divergerende påstander og faktaopplysninger i samme sak.[9] For eksempel ble enkelte faktaopplysninger i Capotes Med kaldt blod utfordret i 2013.[35] Capotes andre forsøk på en sannkrim-bok, Handcarved Coffins (1979), ble raskt påpekt for å inneholde flere fiksjonsgrep.[36]
Referanser
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
