From Wikipedia, the free encyclopedia
Torkjell Høge (norrønt Þorkell hávi) (død i slag 1039) var en jomsviking på første halvdel av 1000-tallet, sønn av en småkonge i Skåne ved navn Strut-Harald, og bror av Sigvalde jarl, og som deltok i slaget ved Hjørungavåg i 986 og i slaget ved Svolder i 1000, og ble Svein Tjugeskjeggs jarl i East Anglia i 1014.
Torkjell Høge er en historisk skikkelse, men lite er kjent om hans første år, og mye er blandet med stoff fra andre sagaer. Hans far var Strut-Harald, en småkonge i Skåne, som da var en del av det danske kongeriket. Torkjell var åpenbart født inn i en mektig ætt, og hadde minst to brødre, hvorav den ene var Sigvalde, beskrevet som leder for Jomsvikingene, et forbund av stridsmenn som kunne gå i kongers tjeneste. Torkjells andre bror het Hemming, og han var ifølge kildene noe yngre.
Det finnes ingen danske kilder som nevner Torkjell, men han blir omtalt i islandske, der han nevnes som en som deltok i det store slaget ved Hjørungavåg i 986 hvor en dansk invasjonsflåte ble slått av Håkon jarl og sønnen Eirik Håkonsson. Torkjell spiller en underordnet rolle i slaget, men utmerker seg framfor broren Sigvalde jarl.
I år 1000 ved Svolder er Torkjell Høge igjen i kamp mot nordmenn, denne gangen mot Olav Tryggvason, i forbund med svenskekongen Olof Skötkonung og danekongen Svein Tjugeskjegg, samt sin tidligere motstander Eirik Håkonsson. Broren Sigvalde blir beskrevet som forræderen som lokker kong Olav i en felle. Snorre Sturlason nevner Torkjell som deltager i slaget ved Svolder, men Odd Snorresson lar Torkjell delta sammen med Eirik i sin saga om Olav Tryggvason.
Inntrykket sagaene gir av disse første årene er at Torkjell Høge er danskekongens trofaste mann, en som tilsynelatende står høyt på rangstigen i stormannshierarkiet. En bemerkning i Flateybok omtaler ham faktisk som Svein Tjugeskjeggs fosterfar: Knútr óx upp, sonr hans, ok var heima upp fœddr; Þorkell inn hávi fóstraði hann. Dette forholdet er dog neppe sannsynlig, men uttrykker den islandske skriverens oppfatning.
Snorre nevner at en islandsk skald, Tord Sigvaldeskald, hadde vært skald hos Sigvalde jarl, slik tilnavnet hans forteller, men etter at jarlen har falt blir han senere skald hos Torkjell Høge til denne dør. Sigvart, sønnen til Tord, ble derimot skald og hirdmann hos Olav Haraldsson, også kalt Olav Digre.
Etter at Olav Digre hadde vært i viking i Østersjøen, hvor han hadde herjet i Svitjod og Finland, kom han til Danmark der han møtte Torkjell Høge. Ifølge Snorre var det Torkjell som slo seg sammen med Olav, ikke omvendt, for han var allerede klar til å dra på hærtokt. De seilte sørover langs Jylland og vant et slag over andre vikinger der.
Deretter seilte Olav til Friesland, og selv om Snorre ikke nevner det, var han kanskje ikke i følge med Torkjell Høge. Etter noen stridigheter med friserne seiler de over til England.
At Torkjell Høge var i England blir bekreftet av angelsaksiske kilder. Han er i England fordi han, som det blir antydet i sagaene, har noe å hevne. Ettersom Snorre nevner at Tord Sigvaldeskald blir Torkjells skald etter at «jarlen er falt» kan man anta at Sigvalde jarl, som ellers ikke blir nevnt, må ha dødd tidligere, kanskje i England da Svein Tjugeskjegg herjet der i 1003–1004, eller noe senere.
Ifølge Den angelsaksiske krønike angriper Torkjell Høge England i 1009. Med en «umåtelig stor herjingshær» truer han østlige Kent og blir betalt 3000 pund for ikke å angripe. Det er derimot ikke nok til å overtale hæren til å forlate England, den seiler isteden sørover, og fra en base på øya Isle of Wight herjer Torkjell de rike områdene sør i England. Angelsaksernes konge, Æthelred den rådville, klarte å reise motstand, og ifølge Den angelsaksiske krønike hindrer han vikingene i å nå skipene sine. Det endelige slaget blir forhindret av ealdorman Eadric Streona. Isteden slår vikinghæren vinterleir i Kent og herjer England derfra.
I løpet av våren 1010 kom det til kamp mellom angelsakserne og vikinghæren i East Anglia (som de norrøne stundom kalte for «Ulvkjellsland») og angelsakserne tapte stort, og det la England åpent for herjing. Resten av året herjet og brente danene. De nådde Northampton i november før de igjen vendte sørover, og ved juletider var de ved skipene sine. I 1011 beleiret og inntok Torkjell Høge og mennene hans byen Canterbury. Den angelsaksiske krønike nevner igjen forræderi blant sine egne. Vikingene klarer å presse engelskmennene for en uvanlig stor sum penger, «Danegeld», på hele 48 000 pund sølv. Æthelred den rådville er desperat og inngår en fredsavtale med vikingene det påfølgende året ved påsketider. Vikinghæren går deretter i oppløsning, og de fleste drar tilbake til Danmark, unntatt Torkjell som med sine førti skip går i Æthelreds tjeneste.
Den norske jarlen Eirik Håkonsson, som var gift med Svein Tjugeskjeggs datter, kan også ha deltatt i hærtoktet i 1009–1012. Flere skribenter nevner Eiriks kamper i England, blant annet beleiringen av London og slaget ved Ringmore, som begge kan ha vært en del av Torkjells ekspedisjon.
Snorre Sturlason forteller ikke om Eiriks rolle, siden han er opptatt av å fortelle om Olav Haraldsson, men de to nordmennene blir forbundet i kvadene om slaget ved Ringmore. Snorres kronologi er neppe riktig ettersom han nevner at Svein er allerede konge, noe som først skjer i 1014. Snorre lar også Eirik dø ti år for tidlig i Olav den helliges saga. Krønikeskirveren Florence av Worcester nevner en «Hemingus» som har blitt identifisert som Hemming, Torkjells bror, som kommer sammen med Svein Tjugeskjegg i 1013, og som blir drept i de påfølgende slag.[1]
Encomium Emmae Reginae forteller at Torkjell besluttet å bli i England etter fredsavtalen i 1012. Han mottar land i East Anglia og går i Æthelreds tjeneste. Hans sønn Harald Torkjellsson blir gift med en kusine av kong Sveins sønn Knut Sveinsson, Gunhild fra Vendland. Torkjell selv gifter seg iallfall minst en gang, kanskje to ganger, under sin tid i England. Florence av Worcester mener hennes navn er Edgitha mens Jomsvikingenes saga kaller henne for Ulvhild. Uansett skal hun ha vært Æthelreds datter og denne forbindelsen indikerer at Torkjell fikk en høy posisjon i nærheten av Æthelred. Antagelig undertegnet han et charter i 1012 under navnet Þurkytil. Ekteskapet kan ha vært en del av fredsavtalen.
Torkjell tok derimot i liten grad del i forsvaret av England mot Svein Tjugeskjeggs invasjon i 1013, men oppholdt seg i London ved siden av kong Æthelred da Svein beleiret byen. Hans passivitet kan forklare at ingen av kildene ser noen motsigelse i at han er i Æthelreds tjeneste i 1012 og deretter er Knuts lojale jarl etter Æthelreds fall i 1016. En forklaring på at danskekongen aksepterte at Torkjell skiftet side kan være grunnet i at han hadde oppfostret Knut.[2]
Både angelsaksiske og norrøne kilder hevder at når Knut Sveinsson gjenerobrer England spiller Torkjell en betydelig rolle i den danske hæren. Angrepet skjer mot slutten av sommeren 1015 med en hær på rundt 10 000 mann, som delvis besto av nordmenn fra hans allierte Eirik Håkonsson. Angelsakseren jarl Eadric Streona deltok også med førti skip. Knut går i land ved Sandwich og derfra sørover, hvor han blir over julen. Deretter forflytter han seg nordover til Northamptonshire mens Æthelreds sønn Edmund Jernside herjer i nordøst. Knut vender seg deretter mot London mens Edmund går inn i Wessex.
Avgjørelsen skjer i slaget ved Assandun hvor Den angelsaksiske krønike sier at «hele adelen i England ble drept». Deretter nevnes kun Eirik Håkonsson og Eadric i Krøniken, men ikke Torkjell. Når Edmund dør den 30. november 1016 er Knut enehersker over England. Han deler landet inn i fire deler. Han tar selv direkte kontroll over Wessex, Mercia blir gitt til Eadric mens Eirik får Northumberland og Torkjell ikke overraskende blir jarl over East Anglia som ikke ble plyndret under erobringen.
Mens Eadric atter en gang viser manglende lojalitet og blir henretter av Eirik Håkonsson i 1017 er Torkjell Høge kongens trofaste jarl. Det eksisterer ingen charter under kong Knut før 1018, men mellom 1018 og 1019 finnes Torkjells signatur øverst på syv dokumenter og nevnes prominent i flere brev. Det er sannsynlig at Torkjell fungerte som kongens regent i kongens fravær. Etter 1023 finnes det ingen signatur, for da er Torkjell tilsynelatende falt i unåde.
Den anglosaksiske krønike forteller uten tilfredsstillende forklaring at for året 1021 at «I dette år, ved Martinmas, gjorde kong Knut jarl Torkjell lovløs.» Florence av Worcester legger til at det også innebar hans hustru Edith.[3]
Den eneste forklaringen finnes kun i én eneste kilde: Ramsey-krøniken forteller at biskop Æthelric av Dorchester førte en sak mot Torkjell og hans hustru etter at ei heks hadde tilstått at hun vært hustruens medsammensvorne på mordet av Torkjells sønn fra hans første ekteskap. Torkjell skal ha oversett tre innkallelser hvorpå biskopen gikk direkte til kongen. Kongen måtte da tilkalle Torkjell som avviste anklagene på vegne av seg selv og sin hustru. Han ble krevd å sverge på sin uskyld, og på vegne av sin hustru sverget han også for sitt skjegg. Skjegget skal da ha falt av! Torkjell ble således funnet skyldig mened og hans hustru i mord. Han ble også funnet skyldig i å ha fornærmet biskopen ved å ha ignorert hans innkallelser og avkrevd landområder som ble overført til biskopen.
Neste gang Torkjells navn igjen nevnes er i krøniken for 1023: «I dette år kom kong Knut tilbake til England og Torkjell og han ble forsont, og han betrodde Danmark og hans sønn til Torkjell og kongen tok Torkjells sønn med seg til England.»
Den sønn som Torkjell ble betrodd må ha vært enten Harald Harefot eller Svein Knutsson, antagelig Svein, ettersom Hardeknut var i Canterbury i 1023. Utvekslingen av sønner var et gjensidig lojalitetsbånd nest etter ekteskap. I tillegg var Torkjells sønn Harald gift med Knuts kusine Gunnhild.
En del historikere har spekulert i at det ikke var snakk om utvisning eller at Torkjell ikke var falt i unøde, og at de engelske ikke var informert. Grunnen var isteden at svenskekongen Olof Skötkonung dør og Anund Jakob kom til makten. Den nye kongen i Sverige støttet Olav Digre, hvilket endret maktforholdene i Norden. At det nevnes at Knut kom tilbake til England indikerer at han må ha vært i Danmark for å styrke kongedømmets tilstedeværelse. Torkjell begynte å bli gammel og hans sønn ble således forfremmet i kongens krets. Torkjells raske tilgivelse vitner om at han ikke ble betraktet som en trussel mot kongen. Han ble tvert imot stedfortredende regent i Danmark for de neste tre årene, i henhold til danske kilder, inntil han ble erstattet av Ulv jarl, kong Knuts svoger. Når Ulv jarl senere gjør felles sak med norskekongen og svenskekongen er tilsynelatende Torkjell ikke delaktig.
Det finnes ingen angelsaksiske opptegnelser på når Torkjell dør. William av Malmesbury forteller at bare Torkjell ble drept etter at han dro tilbake til Danmark[4] Jomsvikingenes saga forteller kun at Knut en gang ble invitert til Torkjell og møtte der Ulvhild, Æthelreds datter, som Torkjell hadde giftet seg med etter at Torkjell hadde drept hennes ektemann Ulvkjell Snilling som hevn for sin bror Hemming. Det eneste som er sikkert er at Torkjell ikke nevnes mer etter 1023, men i henhold til mindre sikre danske kilder skal han ha blitt drept i et slag mot vendere så sent som 1039. Han må da ha vært en meget gammel mann, sannsynligvis over 70 år.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
