irsk poet From Wikipedia, the free encyclopedia
Thomas Moore (født 28. mai 1779, død 25. februar 1852) var en irsk poet, sanger, låtskriver og underholder, i dag mest kjent for sangtekstene til «The Minstrel Boy» og «Last Rose of Summer». Han var en meget produktiv forfatter, med et omfattende forfatterskap, og foruten sine dikt og sangtekster, skrev han også romaner, biografier og et verk i fire bind over Irlands historie. Han var ansvarlig, sammen med John Murray, i å brenne memoarene til lord Byron etter hans død. Mens han levde ble han ofte referert til som Anacreon Moore.
| Thomas Moore | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 28. mai 1779[1][2][3][4] Dublin[5][6][7][8] | ||
| Død | 25. feb. 1852[2][3][9][10] (72 år) Bromham[5][11] Sloperton Cottage[12][7][13][14] Wiltshire[15] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, låtskriver | ||
| Utdannet ved | University of Dublin | ||
| Ektefelle | Elizabeth Dyke[16] | ||
| Far | John Moore[16] | ||
| Mor | Anastasia Codd[16] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland[17] Kongeriket Storbritannia[17] | ||
| Gravlagt | Bromham[18] | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite for vitenskap og kunst | ||
Thomas Moore ble født på et gatehjørne i Dublin over sin fars kolonialhandel i 1779.[19] Hans far var en irsktalende fra Gaeltacht i Kerry i sørlige Irland, og hans mor, Anastasia Codd, var fra Wexford. Han hadde to yngre søstre, Kate og Ellen.
Fra relativ tidlig alder viste Moore interesse for musikk og annen framføring. Han opptrådte tidvis i skuespill sammen med sine venner, som i stykket The Poor Soldier av John O'Keeffe, og en tid hadde han ambisjoner om å bli skuespiller.[20] Moore gikk på flere skoler i Dublin, blant annet Samuel Whyte's English Grammar School i Grafton Street hvor han lærte å snakke med engelsk aksent som han siden fortsatte med resten av livet.[21] Fra 1795 studerte han på Trinity College som da hadde nylig begynt å akseptere katolske studenter. Det var et forsøk på å oppfylle sin mors drøm om at hans skulle bli advokat. Moore var innledningsvis en god student, men etter hvert arbeidet han mindre energisk med sine studier. Hans tid på Trinity kom samtidig med de pågående opprøret som fulgte den franske revolusjonen og en del av hans medstudenter som Robert Emmett var tilhengere av United Irishmen, en politisk forening som ble grunnlagt på Irland i 1791. De søkte støtte fra den franske regjeringen for å kunne fremme en revolusjon på Irland. I 1798 brøt det ut et opprør, fulgt av en fransk invasjon, men begge deler ble slått ned av de britiske styrkene.
Moore studerte jus ved Middle Temple i London, men det var som poet, oversetter, visedikter og sanger som han fant berømmelse. Hans arbeid ble snart meget populære og omfattet «The Harp That Once Through Tara’s Halls», «Believe Me, if All Those Endearing Young Charms», «The Meeting of the Waters» og mange andre. Hans ballader ble utgitt som Moore's Irish Melodies (vanligvis kalt for Moore's Melodies) i 1846 og 1852.[22][23] Mens Thomas Moore holdt på å fullføre sine mange sanger møtte han en pike ved navn Lena Angese som oppmuntret ham i arbeidet. Hun hjalp ham også med framtidige komposisjoner og de ble meget nære. Selv om det ble sagt at hun hadde blitt forelsket i ham forsvart hun brått en dag. Mens han lette etter henne fant Moore ut at hun hadde død bare noen dager i forvegen.
More var mer enn en balladesnekrer. Han hadde betydelig suksess som en sositetsfigur i London, møtte prinsen av Wales, den framtidige Georg IV av Storbritannia. ved flere anledninger og nøt særlig beskyttelse fra den irske aristokraten lord Moira. Moore oppholdt seg gjentatte ganger ved Moiras hus i Donnington Park i Leicestershire hvor han også kunne dra nytte av det omfattende biblioteket. Han samarbeidet med Michael Kelly for å sette opp den komiske operaen The Gypsy Prince i 1801, skjønt han betraktet det ikke selv som en suksess, selv musikken ble populær. I kjølvannet av dette feilskjæret valgte han ikke å skrive for teateret det neste tiåret.
I 1803 ble han utpekt som protokollfører for admiralitet i Bermuda. Han tilbrakte bortimot 3 måneder på øya, men han fant arbeidet meget lett og lite inspirerende. Det var flere andre tinghus i nærheten og svært få erobrede skip som ble ført til Bermuda, og han hadde derfor lite å gjøre. Selv om han trakk inspirasjon fra Bermuda fant han samfunnet begrenset og reiste snart tilbake til Norfolk i Virginia.[24] Likevel, på tross av hans kort opphold der, blir han tidvis betraktet som en uoffisiell hoffpoet av Bermuda.[25]
Fra Norfolk reiste han videre til USA og Canada på en dannelsesreise. I løpet av denne turen utviklet Moore et dypt kritisk syn på USA. Han mislikte særlig det regjerende republikanske partiet og president Thomas Jefferson. Mens han oppholdt seg i Washington bodde han hos den britiske ambassadøren der og møtte Jefferson kortvarig. Han reiste deretter gjennom ulike amerikanske byer, var mest tilfreds med sin tid i Philadelphia hvor han allerede hadde opparbeid seg et omdømme. Han reiste så nordover til britiskkontrollerte Canada, stoppet ved Niagara Falls, og seilte så tilbake til Storbritannia fra Nova Scotia ombord på et britisk marineskip som nådde hjem i november 1804.[26]
Det var etter den reisen han utga sin bok Epistles, Odes, and Other Poems som blant annet hadde festhymnen til den historiske fossen Cohoes Falls, kalt for «Lines Written at the Cohos" [sic], or Falls of the Mohawk River». Et gjentakende tema i hans skrifter om USA var hans betraktninger over spørsmålet om slaveri. Moores spottende kritikk av USA førte til raseri i USA, som særlig ville ha seg frabedt at slaveriet ble kritisert, og førte til et antall imøtegåelse.[27] I Storbritannia førte en kritisk anmeldelse av hans verk til at han utfordret redaktøren Francis Jeffrey til duell. De møttes ved Chalk Farm nord i London, men duellen ble avbrutt da politiet kom og de ble begge arrestert. Det ble sagt at Moores motstander hadde blitt gitt en uladd pistol, og førte til at Moore fortsatt ble latterliggjort.[28]
Lord Byron drev gjøn med Moores «blyfri pistol» og skrev «ved undersøkelse ble pistolenes kuler, som motet til de stridende, funnet å ha fordampet.»[29] Moore ble rasende over dette og sendte et brev til Byron som ga beskjed at om ikke bemerkningene ikke ble oppklart var Moore villig å til slåss med Byron. Imidlertid hadde Byron reist fra Britannia for å reise i utlandet og brevet nådde ham ikke. Da de to mennene til sist møtes ble striden lagt til side og de to ble snart nære venner.[30]
Mellom 1808 og 1810 opptrådte Moore hvert år med Kilkenny Players i en rekke opptredener fore gode formål i Kilkenny i Irland sammen med en blanding av den irske eliten og profesjonelle skuespillere. Moore opptrådte ofte i komiske roller i stykker som Richard Brinsley Sheridans Rivalene og John O'Keeffes Andalusias festning.[31]
Moore giftet seg skuespilleren Elizabeth «Bessy» Dyke i 1811. Han hadde møtt henne sammen med skuespillerne i Kilkenny hvor hun opptrådte sammen med sine søstre. Hun var datter av funksjonær i Det britiske ostindiske kompani, men var blitt oppdratt sammen med sine søstre av sin mor alene. Moore kunne innledningsvis ikke fortelle sine foreldre om ekteskapet, antageligvis delvis ettersom hun var en engelsk protestant, og delvis ettersom uten var en kvinne uten medgift. Moore hadde kostbar smak, og til tross for de store summer som han tjente fra sitt forfatterskap, havnet han snart i gjeld, en situasjon som ble forverret av at den mann som han hadde ansatt for å vikariere for seg i Bermuda gjorde underslag. Moore ble ansvarlig for 6000 pund som hadde blitt ulovlig ervervet av hans agent i Bermuda, og tapte en avgjørelse i admiralitet i denne saken.
Tidlig i sin karriere var Moores arbeid i stor grad generelt, og hadde han dødd på dette tidspunktet ville han ikke ha blitt betraktet som en irsk poet.[32] Fra 1806-1807 endret han dramatisk sin skrivestil og fokus. Som følge av en forespørsel fra en utgiver skrev han tekster til irske sanger i samarbeid med John Stevenson, og disse ble utgitt i flere bind. Moore ble best kjent for disse irske melodiene som ble enormt populære og inneholdt sanger som «The Minstrel Boy», «The Last Rose of Summer» og «Oft, in the Stilly Night».
I 1811 skrev Moore M.P., en komisk opera, i samarbeid med Samuel Arnold. Selv om de fikk flere positive anmeldelser hadde Moore ingen stor glede av å skrive for teateret og besluttet å ikke skrive flere teaterstykker igjen, til tross for at han ble oppmuntret til det motsatte.[33] Gjennom hele 1810-tallet skrev han flere politiske satirer. Etter å ha vært en tilhenger av prinsen av Wales snudde han i 1811 da prinsen ble prinseregent og begynte å omfavne Tory-regjeringen til tross for hans tidligere assosiering med opposisjonen, whiggene. Et annet betydelig mål for hans satire var utenriksministeren lord Castlereagh som gjentatte ganger ble referert til Moores verker som eksempelvis Tom Crib's Memorial to Congress som var en parodi på kongressen i Aachen (1818) mellom Storbritannia og dets allierte. Det ble portrettert som boksekamp.[34] I 1818 skrev Moore The Fudge Family in Paris, en fortelling hvor en britisk familie reiser for å erfare severdighetene i Paris og ble senere fulgt av oppfølger, The Fudge Family in England i 1835.
På rundt samme tid begynte Moore også arbeidet på en biografi over dramatikeren og politikeren Richard Brinsley Sheridan som han møtte tallrike ganger, men delvis på grunn av juridiske grunner ble boken ikke utgitt før i 1825.[35]
Til tross for en gjeld på 6 000 pund avslo Moore i 1819 tallrike tilbud om finansiell støtte fra sine venner og beundrere, og ble tvunget til å forlate Storbritannia. I selskap med lord John Russell reiste han til kontinentet og etter en grand tour, en dannelsesreise, gjennom Frankrike, Sveits og Italia, levde han i Paris fram til 1822, mest kjent sammen med familien til Martin de Villamil, inntil gjelden var blitt betalt ned takket være støtte fra hans seneste beskytter, lord Lansdowne og et råd gitt til ham av hans utgiver Longmans.
I løpet av hans reiser over Europa tilbrakte han kortvarig en del tid med lord Byron i Venezia som kom til å bli deres siste møte sammen. Byron ga Moore sine memoarer med instruksjoner om å utgi dem etter hans død i egenskap av hans litterære testamentfullbyrder. Moore ble mye kritisert senere for å la seg overtale til å ødelegge selvbiografien på vegne av Byrons familie ettersom den ble vurdert som altfor ærlige. Moore kom dog til å redigere og utgi Letters and Journals of Lord Byron, with Notices of his Life i 1830, seks år etter dikterens død i Hellas i 1824.
Etter å ha kommet tilbake til Storbritannia utga Moore ny poesi, men til tross for gode anmeldelser og solgte godt, var han blitt desillusjonert over å skrive poesi og han begynte å skrive romaner, en litterær sjanger som var blitt meget populær på grunn av suksessen til Walter Scotts historiske fortellinger. I oktober 1825 ble biografien Life of Richard Brinsley Sheridan endelig utgitt etter ni år med arbeid, på og av. Den ble meget populær, og ble raskt utgitt i en rekke ny opplag, og bidro til å gi Moore et mer seriøst omdømme blant hans litterære samtidige.
Moore bosatte seg til sist i in Sloperton Cottage ved Bromham i Wiltshire i England, og begynte å skrive romaner og biografier foruten å være suksessfull poet. Ved tiden da Reformloven ble introdusert ble han invitert til å stille til valg for parlamentet. Han vurderte muligheten, men det ble ingenting av det.[36] I 1829 ble han malt av Thomas Lawrence, et av de siste fullførte verkene av maleren før han døde.[37] I 1830 sang Moore for den framtidige dronning Victoria i en duett sammen med hennes mor, og senere komponerte han den monarkitro sangen «Sovereign Woman» til hennes ære.[38] Moore var i mange år en sterk forkjemper for katolsk frigjøring, noe han mente var kilden for alle problemer i Irland, og den eneste kilden bak opprøret i 1798, et poeng han benyttet i biografien Life and Death of Lord Edward Fitzgerald (1831).[39] Han hadde et vanskelig forhold til lederen av den katolske, politiske foreningen Catholic Association, Daniel O'Connell, som han betraktet som demagogisk, og mente at «O'Connell og hans slusker har ført matthet på irsk patriotisme».[40] Etter at Catholic Relief Act i 1829 gikk gjennom mente Moore at hans involvering i politikken var kommet til sin slutt. Han ble imidlertid trukket tilbake ved en rekke demokratiske opprør over hele Europa i Belgia, Frankrike og Polen.[41] Moore sympatiserte også med grekerne i deres selvstendighetskrigen, en lidenskap han delte med sin venn Byron.
Han fikk pensjon av staten, men hans personlige liv ble plaget av tragedie, inkludert at alle hans fem barn døde mens han selv levde, og selv fikk slag senere i livet, noe som forhindret ham fra å opptre, den aktiviteten han var mest berømt for. Hans levninger er i velvet ved St. Nicholas, Bromham.
Moore er betraktet som Irlands nasjonalskald og er til Irland hva Robert Burns er for Skottland. Han er minnet flere steder; ved en plakett på det hus hvor han er født, en byste i The Meetings i Wicklow, og en i Central Park i New York, og med en stor bronsestatue i nærheten av Trinity College i Dublin.
Det er mange komponister som har satt Moores dikt til musikk. Blant disse finnes Gaspare Spontini, Robert Schumann, Hector Berlioz, Charles Ives, William Bolcom, Lori Laitman, Benjamin Britten og Henri Duparc.
Sangen «Believe Me If All Those Endearing Young Charms» er ofte benyttet som en berømt vits i et antall tegnefilmer fra Warner Brothers, vanligvis ved å involvere et piano eller xylofon som er satt opp for å eksplodere når en bestemt note blir spilt. Helten, vanligvis Snorre Sprett, forsøker å spille sangen, men feiler alltid på å treffe den bestemte noten; C over middel C. Skurken eller rivalen blir til sist irritert, dytter helten til side og spiller sangen selv, treffer den riktige noten og blåser seg selv til himmels.
Mange av sangene til Thomas Moore er referert til i verkene til James Joyce, eksempelvis «Silent, O Moyle!» i Two Gallants (Dublinere)[42] eller Moores The Last Rose of Summer.
|
|
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
