The Soundhouse Tapes er debut EPen til det engelske heavy metal bandet Iron Maiden og inneholder bandets første innspillinger. Utgitt 9. november 1979, inneholder den tre låter fra en demotape innspilt i Spaceward Studios 30. og 31. desember 1978. De tre sporene («Iron Maiden», «Invasion» og «Prowler») fremstår i en råere versjon enn på bandets selvtitulerte debutalbum og senere singler, da de ble spilt inn i én enkelt økt.
| The Soundhouse Tapes | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Format | EP | |||||
| Artist, band | Iron Maiden | |||||
| Utgitt | 9. november 1979 | |||||
| Innspilt | 30.–31. desember 1978 | |||||
| Sjanger | Heavy metal | |||||
| Lengde | 00:10:04 | |||||
| Språk | Engelsk | |||||
| Plateselskap | Rockhard | |||||
| Produsent(er) | Iron Maiden | |||||
| Anmeldelse(r) | ||||||
| Plass i kronologi | ||||||
| ||||||
Selv om større butikkjeder forsøkte å bestille store mengder av platen, distribuerte bandet kun 5000 eksemplarer, som kun var tilgjengelige via postordre. Disse ble utsolgt på bare noen få uker. På grunn av dette har EPen blitt et verdifullt samleobjekt og har blitt solgt for over $2700.[1]
Midt i punkrockens storhetstid i Storbritannia slet Iron Maiden med å få spillejobber utenfor East End i London. Bandet bestemte seg for å spille inn en demo som et ideelt tiltak for å bøte på dette.[2] De valgte Spaceward Studios i Cambridge etter å ha hørt en demo fra tidligere vokalist Dennis Wilcocks band, V1, som var spilt inn der.[3] Selv om dette var dyrere enn å spille inn i London, kommenterer bassist Steve Harris: «Vi bestemte oss for at det å gjøre det billig ville være falsk økonomi. Vi visste at vi trolig bare fikk én sjanse, og vi ønsket at det skulle låte best mulig».[3]
For å spare penger booket bandet en innspillingsøkt i helgen rundt nyttårsaften 1978 (30.–31. desember), som kostet £200.[4] De spilte inn fire låter: «Prowler», «Invasion», «Strange World» og «Iron Maiden». Harris uttaler: «Vi visste ikke hva vi kunne forvente, det var første gang vi gikk i studio. Vi håpet bare at teknikeren var god nok til å spille oss inn, og det var egentlig det. Vi gikk inn med en naiv innstilling, men som det viste seg, gikk det ganske bra. Låtene var allerede veldig sammensatte. Vi trengte ikke å arrangere mye. De satt stramt, for vi spilte dem live hele tiden. Vi visste akkurat hva vi skulle gjøre. Det var bare et spørsmål om å få spilt det inn i tide. Men vi gikk inn, og sporene ble spilt inn veldig raskt. Jeg tror vi gjorde de fleste på første opptak».[3]
Etter nyttårsøkten skulle bandet komme tilbake noen uker senere for å remikse og spille inn noen deler på nytt. Men ifølge gitarist Dave Murray «ville de ha ytterligere £50 for mastertapen, og vi hadde ikke pengene der og da. Da vi kom tilbake to uker senere, hadde de allerede slettet masteren og brukt den til noe annet! Vi kunne ikke tro det. Så til slutt måtte vi bare gi det ut som det var, alt fra den ville innspillingsøkten i Cambridge på nyttårsaften».[5]
Til forsvar for Spacewards handlinger har lydtekniker Mike Kemp senere uttalt: «Vi var like fattige som dem og hadde ikke råd til å beholde £60 multitrack taper for hvert band heller. Vi gjorde vårt beste – jeg tror vi hadde tap for £5 i uken til de enten ble betalt for, eller bandet bestemte seg for å ikke beholde dem lenger, for eksempel etter en remiks. Tilsynelatende valgte de ikke det alternativet».[6]
Kort tid senere ga Harris og Murray en kopi av tapen til DJen Neal Kay, som drev en heavy metal klubb i Kingsbury i London, kalt Bandwagon Soundhouse.[7] Kay ble imponert over demoen, begynte å spille den mye, og etter hvert nådde «Prowler» førsteplass på Soundhouse listene, som ble publisert i magasinet Sounds.[8] I tillegg til å gi bandet eksponering i Sounds, nådde demoen også Rod Smallwood, som snart skulle bli bandets manager og hjelpe dem med å få platekontrakt med EMI Records i desember 1979.[9]
Mens de ventet på å signere med EMI, bestemte bandet seg for å gi ut demoen på sitt eget plateselskap, Rock Hard Records, den 9. november 1979.[10] EPen, kalt The Soundhouse Tapes etter Neal Kays klubb, ble gitt ut fordi, som Steve Harris forklarer, «uansett hvor vi spilte, gjorde vi det bra på konsertene, og etterpå kom det alltid fans som spurte hvor de kunne kjøpe en av platene våre. Da vi fortalte dem at vi ikke hadde gitt ut noe ennå, kunne de ikke tro det». De hadde sett listene i Sounds, og mange antok at vi allerede hadde en platekontrakt, men det hadde vi ikke. Ikke da. Så de spurte, ‘Hvor kan vi få tak i en kopi av tapen?’ Og jeg tror det var da vi virkelig fikk ideen om å gi ut Spaceward demoen som en faktisk plate».[10]
Selv om den originale demoen inkluderte fire sanger, ble «Strange World» utelatt fra utgivelsen fordi bandet ikke var fornøyd med produksjonskvaliteten på låten.[10]
Bandet bestemte seg for å gi ut EPen som et minne for fansen og trykket bare 5000 eksemplarer, hvorav 3000 ble solgt via postordre i løpet av den første uken.[11] EPen var så populær at Rod Smallwood forteller at mange fans spurte etter The Soundhouse Tapes i lokale platebutikker, noe som førte til at både HMV og Virgin forsøkte å bestille 20000 eksemplarer hver.[11][12] Smallwood uttalte: «Vi kunne virkelig ha tjent mye penger på det tidspunktet. Det var vår plate, ikke EMI sin, og vi kunne ha tjent nok til å kvitte oss med gjelden vår, kanskje fått den på hitlistene til og med. Men det var bare ikke aktuelt. Dette var noe spesielt for de ekte, dedikerte Maiden fansen, og vi hadde gjort det helt klart. Hvis vi hadde ombestemt oss bare for å tjene litt penger, ville vi ha sviktet de som hadde gjort seg bryet med å skaffe en av de originale 5000 eksemplarene. Vi tenkte: ‘Nei, vi venter til vi kan gjøre det skikkelig med EMI’».[11]
EPen anses som et verdifullt samleobjekt. Record Collector rapporterte i 2011 at eksemplarer av originalen har blitt solgt for opptil £800.[13] De tre sporene på EPen, sammen med den uutgitte innspillingen av «Strange World» fra samme økt, ble senere gjenutgitt på 4-LP utgaven av bandets første samlealbum, Best of the Beast. Ifølge tidligere redaktør av det tyske magasinet Rock Hard, Götz Kühnemund, var (og er) Iron Maiden inspirasjonen for alle heavy metal band vi kjenner i dag, fordi de er et grunnleggende heavy metal band. Han understreker at de også har hatt stor betydning for sjangre som power metal, speed, thrash, death, black og hardrock. Iron Maiden tok hardrocken fra 70-tallet, videreførte den inn i 80-tallet og skapte en ny sjanger som ikke eksisterte før. Bandet, som selv distribuerte The Soundhouse Tapes demoen, introduserte en gjør-det-selv tilnærming til rockemusikk som har inspirert generasjoner av nye band over hele verden.[14][15]
I mars 2023 opplyste WhatCulture.com om at på Discogs på det tidspunktet var medianprisen for en 1979 utgave av The Soundhouse Tapes på $708,24. Imidlertid hadde verdien ved ulike nettauksjoner gjennom årene vært så høy som $2115,05, noe som tilsvarer over $700 per låt.[16]
Et eksemplar ble i februar 2024 solgt for $2717, da den var i nærmest perfekt tilstand og hadde den originale promoflyeren intakt.[1]
Alle sporene er skrevet av Steve Harris.
| Side en | ||
|---|---|---|
| Nr. | Tittel | Lengde |
| 1. | «Iron Maiden» | 4:01 |
| Side to | ||
|---|---|---|
| Nr. | Tittel | Lengde |
| 2. | «Invasion» | 3:07 |
| 3. | «Prowler» | 4:20 |
| Total lengde: | 11:28 | |
- Paul Di'Anno – vokal
- Dave Murray – gitar
- Steve Harris – bass
- Doug Sampson – trommer
- Paul Cairns – gitar (ukreditert)[17][18]
Produksjon
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
