East End, egentlig East End of London, er Londons historiske østkant, i dag et sentralt område østover fra City og Tower of London, beliggende i området som dekker sentrale London, østlige London, og London Docklands. Det ligger øst for City of Londons bymurer som strekker seg tilbake til middelalderen og romersk tid, og ligger nord for elven Themsen. East End er den historiske kjernen i det større østlige London, men er ikke definert ved noen generelt vedtatt grenser, skjønt de ulike kanalene til elven Lee er ofte betraktet som den østlige yttergrensen.[1]
Betegnelsen East End kom i bruk på 1700-tallet som betegnelse på de etter hvert bebygde områdene umiddelbart nord og øst for City of London, blant dem Stepney og Whitechapel. Ved slutten av 1800-tallet samsvarte East End noenlunde med Tower division av grevskapet Middlesex, som fra 1900 ble til kommunene Stepney, Bethnal Green, Poplar og Shoreditch i County of London. I dag utgjør det samme området bydelen Tower Hamlets i Stor-London. Den sørlige delen av Hackney må også regnes til East End.
Et betydelig historisk vesen for East End er innvandring; både innover og utover. Området tiltrakk seg mange fattige bønder fra andre deler av England og tiltrakk seg bølger av innvandring fra utlandet, mest kjent er fransktalende hugenottiske flyktinger som skapte en forstad til sentrale London i Spitalfields på 1600-tallet; [2] irske vevere;[3] askenasiske jøder;[4] og fra 1970-tallet også bangladeshere, særlig fra regionen Sylhet.[5]
Historie
East End oppstod ved at tidligere atskilte landsbyer øst for London i løpet av siste del av 1700- og første del av 1800-tallet vokste sammen til én sammenhengende bybebyggelse. East End har helt fra sin spede begynnelse huset Londons arbeiderklasse og fattige. Én grunn til at det ikke ble reist boliger for de mer velstående på østkanten, var Englands dominerende vestlige vindretning, som førte industrirøyken fra fabrikkene østover og gjorde disse områdene mindre attraktive. Hit trakk også spesielt forurensende industrier som garverier og stampeverk, som ikke ble akseptert i City. En tredje grunn til East Ends karakter av fattigstrøk var dokkene for lossing og lasting av skip. Disse brukte dagarbeidere uten fast ansettelse, og trakk til seg skarer av løsarbeidere på jakt etter et livsutkomme. East End var også det første møtet med England for sjøfolk fra all verdens kanter, med alt hva det innebar.
På slutten av 1600-tallet ble East End et tilfluktssted for en strøm av hugenotter som var blitt fordrevet fra Frankrike, og hele tida siden har East End vært et område som har tatt imot immigranter. Etter hungersnøden i Irland 1845-1849 bosatte mange irer seg her; omtrent på samme tid kom også mange kinesere og laskarer. Mellom 1860 og 1905 var det mange jøder som slo seg ned i East End, etter at forholdene var blitt vanskeligere for jøder i flere europeiske land. Etter andre verdenskrig har det kommet mange fra Pakistan og Bangladesh.
Gjennom 1800-tallet vokste befolkninga nærmest ukontrollert, mye av bebyggelsen i East End ble den reine slum, og allerede på 1890-tallet kom de første bysaneringsprogrammene. Bygginga av Royal Docks mellom 1880 og 1921 på våtmarkene ved estuaret til elva Lee gjorde at ny bolig- og næringsbebyggelse sprang opp på tidligere ubebygd land øst for Lee, og jernbanelinjer ble anlagt gjennom slummen i East End for å betjene nye forsteder som West Ham og East Ham. Foruten dokkene og virksomheter knytta til skipsfarten, ble East End Londons kanskje mest utprega industriområde, med særlig mye næringsmiddelindustri og industri som bearbeider importerte råvarer.
Dokkene og industrien på Londons østkant var et viktig mål for de tyske bombeflyene under Blitzen i 1940-41, og både industri- og boligområder fikk store skader. Ny boligbygging skjøt fart på 1950- og 60-tallet, og mye av East End domineres arkitektonisk av boligblokker fra denne tida. Lansbury Estate i Poplar kan tjene som et eksempel. Helt siden tida omkring første verdenskrig har imidlertid utflytting til nye forsteder ført til et synkende folketall i East End, og nedgangen var særlig sterk mellom 1930 og 1960. Etter 1990 har ny boligbygging i og rundt dokkene ført til en økning i folketallet. Dokkene hadde da helt siden 1950-tallet avtatt i betydning som import- og eksporthavn, og ble endelig nedlagt på 1980-tallet.
East End i dag
Deler av East End er blitt gjenstand for byfornyelsesprogrammer. Mest iøynefallende er utviklinga på Canary Wharf, som er blitt et stort kompleks av kontor- og boligblokker ute på halvøya Isle of Dogs. Mange av boligblokkene fra 1960-tallet er enten revet eller totalrenovert. Stigende tomte- og leiepriser ellers i London har gjort East End interessant for mange ulike virksomheter, og East End er for tida et av de områdene i London som hurtigst endrer karakter og identitet.
Bygging av luksusleiligheter, kontor- og forretningskomplekser til tross – mye av det gamle East End står som før, ofte nedslitt og i dårlig forfatning. East End er fortsatt et av Londons og Storbritannias fattigste og sosialt mest belasta områder.
East End i kulturen
Arbeiderstrøkene i London er omstendelig beskrevet i litteratur, film, teater og fjernsyn; eksempelvis såpeoperaen EastEnders.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
