From Wikipedia, the free encyclopedia
Symfoni nr. 9 i d-moll, op. 125 er den siste symfonien Ludwig van Beethoven skrev. Den ble fullført i 1824, og regnes for å være et verk med romantisk preg; et forbilde og eksempel for videre romantisk komponering. Verket er særs kjent og er et av Beethovens største mesterverk.
Deler av Friedrich Schillers dikt Ode an die Freude (Ode til gleden) blir sunget av solister og et kor i siste sats. Beethoven var den første store komponisten som brukte menneskestemmer sammen med instrumenter i en symfoni. Symfonien satte eksempelet for bruk av sangstemmer i den romantiske symfoniformen.
Beethoven ønsket opprinnelig at stykkene hans, mot slutten av karrieren, skulle bli urframført i Berlin så fort som mulig etter at han hadde fullført arbeidene fordi han mente musikksmaken i Wien var dominert av italienske komponister som Rossini. Man da hans venner og støttespillere hørte dette, overtalte de ham til å urframføre den niende symfonien i Wien.
Beethovens niende symfoni ble urframført 7. mai 1824 i Kärntnertortheater i Wien, sammen med ouverturen Die Weihe des Hauses og de tre første delene av messen Missa Solemnis. De ble alle dirigert av Beethoven selv, til tross for at han på dette tidspunktet var døv. Urfremførelsen var Beethovens første sceneopptreden på 12 år, derfor var salen fullstendig fullpakket. Sopran- og alt-stemmen ble tolket av to unge og berømte sangere: Henriette Sontag og Caroline Unger.
Selv om fremføringen offisielt ble dirigert av Michael Umlauf, teaterets kapellmester, sto Beethoven sammen med ham på scenen. Imidlertid hadde Umlauf to år tidligere opplevd at Beethovens forsøk på å dirigere hadde endt i katastrofe, i forbindelse med en prøve på operaen Fidelio. Derfor instruerte han orkesteret og koret om å overse Beethovens instruksjoner. Men ved innledningen til hver sats var det Beethoven som ga tempo, bladde i partituret og slo takten til musikerne som han ikke kunne høre.
Fremføringen ble en stor suksess, og publikum responderte sterkt, både under framføringen etter konserten. Påstandene om når jubelen i salen tok av avhenger av ulike fortellinger. Når det skjedde er dermed usikkert. Siden den døve Beethoven lå noen takter etter orkesteret på slutten av stykket, gikk Caroline Unger bort til Beethoven og snudde ham mot publikum slik at han skulle se salens begeistring, rop og applaus. Ifølge tilstedeværende «tok publikum i mot den musikalske helten med den ytterste respekt og sympati, lyttet til hans vidunderlige, gigantiske skaperverk med den aller mest skjerpede oppmerksomhet og brøt ut i en jublende applaus, ofte under satsene, og gjentatte ganger etter dem». Hele publikumet tok i mot ham med stående applaus og trampeklapp fem ganger, viftet med lommetørklær i luften, løftet hender og hatter slik at Beethoven, som ikke kunne høre, kunne se ovasjonene."
På den tiden var det etikette at det keiserlige paret ble tatt i mot med tre stående ovasjoner når de ankom. Det at en vanlig person, som bare var komponist og ikke hadde høy sosial status, ble imidlertid ansett som uanstendig. Politiet rykket inn i lokalet for å avbryte den eksplosive begeistringen og få folk ut av lokalet. Beethoven forlot konsertsalen sterkt beveget.
Symfonien har fire satser, merket som følgende:
Beethoven brøt med prinsippet som gjaldt i wienerklassiske symfonier da han plasserte scherzo-satsen før den rolige satsen. Dette var første gang han gjorde dette i en symfoni, men han hadde gjort det slik i noen tidligere verk. Også Haydn hadde dette arrangementet i noen av sine verk.
Den første satsen er i sonateform og er til tider veldig intensiv. Åpningstemaet spilles av strykere som pianissimo. Temaet blir så gjentatt som fortissimo, men nå i D-dur i stedet for i D-moll som det var i begynnelsen.
I denne satsen opptrer en hornkvartett for første gang i en Beethoven-symfoni.
Den andre satsen er en scherzo i D-moll. Åpningstemaet i denne satsen har likheter med åpningstemaet i første sats. Framdrivende rytmer blir brukt og det spilles også en paukesolo
Trioseksjonen er i D-dur, og det er her trombonene kommer inn for første gang i symfonien.
Denne lyriske rolige satsen i B-dur er i en fri variasjonsform. Alle variasjonene danner et detaljert rytmisk og melodisk bilde. Den første variasjonen er, som hovedtema i 4/4-takt, den andre i 12/8. Variasjonene er adskilt av to stykker i 3/4-takt, den første i D-dur, den andre i G-dur.
Denne kjente koralfinalen er Beethovens musikalske presentasjon av det universelle brorskapet og har blitt karakterisert av Charles Rosen som en symfoni innen en symfoni. Satsen består av fire satser spilt uten avbrytelser. Denne «indre symfonien» følger det samme mønsteret som symfonien i sin helhet:
Ord skrevet av Beethoven (ikke Schiller) er merket med kursiv.
I 2001 ble Beethovens 9. symfoni tatt opp i UNESCOs verdensminneregister.[1]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
