familie av stormfugler From Wikipedia, the free encyclopedia
Stormfuglfamilien[1] (Procellariidae), også kalt egentlige stormfugler, er en større familie i ordenen stormfugler (Procellariiformes). Familien teller mer enn 90 arter, fordelt i 16 slekter.[2]
| Stormfuglfamilien | |||
|---|---|---|---|
 Grålire (Ardenna grisea)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Procellariidae Leach, 1820 | |||
| Populærnavn | |||
| stormfuglfamilien,[1], egentlige stormfugler | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Stormfugler | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 96 | ||
| Habitat: | pelagisk, hekker på fjerntliggende øde øyer | ||
| Utbredelse: | tilnærmet kosmopolitisk, verdenshavene | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Familien omfatter nå også arter fra den tidligere familien Pelecanoididae (dykkpetrellfamilien), som her er innlemmet i stormfuglfamilien i underfamilien Pelecanoidinae.[3][4]
Stormfugler er usedvanlig dyktige flyvere med lange, spisse og smale vinger og en kort hale. Kroppen er fra liten til middels stor, generelt sylindrisk oval i formen. Nebbet er kroket og dekket av små plater; neseåpningene er dekket av en rørlignende forstørrelse og fuglene har usedvanlig god luktesans. Hodet er normalt ganske lite hos de fleste artene, men noen har også et litt mer middels stort hode. De nedre lemmene er generelt korte, og de tre framtærne har svømmehud.[4]
Stormfuglene har en tilnærmet kosmopolitisk i verdenshavene, men de hekker som regel på fjerntliggende øde oseaniske øyer, som enten er eller opprinnelig var predatorfrie.[4] Når hekketiden er omme drar fuglene ut på det åpne havet, der de tilbringer resten av året. De aller fleste tilhører gruppen av pelagisk overflatebeitende sjøfugler, men noen få kan også regnes til gruppen av pelagisk dykkende sjøfugler. Kjønnene er like.[4]
De fleste arter lever av små akvatiske virvelløse dyr og fisk. Mange av artene fanger byttet mens de er i flukt over havoverflaten, men noen dykker også etter føden. Noen arter i slekten Pachyptila har filterlignende lameller i nebbet, som de bruker til å filtrere zooplankton fra vannoverflaten med. Pelecanoides kan stupdykke fra luften og forfølge byttet gjennom hurtige dykk, slik alkefuglene (Alcidae) gjør. De store artene i slekten Macronectes lever av åtsler etter store virveldyr og er aktive predatorer av koloniale sjøfuglegg og kyllinger.[4]
Artene i denne gruppa er monogame. De fleste legger redet til huler og sprekker, selv om Macronectes bygger det på toppen av haug med vegetasjon og Fulmarus legger det til klippehyller. Hullrugere legger gjerne redet til fjerne skråninger, av og til opptil 30 km fra havet og ofte flere hundre meter over havoverflaten. Hunnene legger kun ett egg, som inkuberes i seks til ni uker (lengst blant de største artene). Begge foreldrene i byggingen av redet og inkubasjonen, som går på skift i mellom to dager og to uker mellom kjønnene, og begge bidrar med mating av kyllingen etter klekking. Kyllingen varmes og beskyttes av foreldrene i den første tiden, i opp til to uker for noen arter. Deretter veksler foreldrene fra å beskytte og varme kyllingen til bare å bare mate den etter hvert næringssøk, ofte med et intervall på noen få dager og opp til en uke. De fleste kyllingene får flygedyktig fjærdrakt og forsvinner ut på åpent hav tre til fire måneder etter klekking.[4]
Minst 50 arter (54 %) sliter med å overleve, fordi hekkeområdene er under mer eller mindre konstant press fra jaktinteresser, introduserte predatorer, habitatødeleggelser og kommersielle fiskeriinteresser. Fordi mange av artene hekker på kun én eller noen ytterst få øyer er selv store populasjoner ekstremt sårbare for stokastiske hendelser, som habitatendring og introduksjon av ikke-innfødte rovdyr. I tillegg til å ha små hekkeområder, er stormfugler trege til å reprodusere, og produserer kun ett enkelt egg per par, og avkommet når ikke reproduktiv alder før flere år etter at de har forlatt reirplassen som flygedyktige fugler. Dette fører til lav populasjonsvekst og svært langsom gjenoppretting etter en nedgang.[4]
Inndelingen følger IOC World Bird List og er i henhold til Gill, Donsker & Rasmussen (2021).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[1][6][7] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
