fugleart i stormfuglfamilien From Wikipedia, the free encyclopedia
Blåpetrell (Halobaena caerulea) er en monotypisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl of eneste art i slekten Halobaena, som videre inngår i stormfuglfamilien (Procellariidae). Den utgjør sammen med artene i Pachyptila gruppen av hvalfugler (Pachyptilini).
| Blåpetrell | |||
|---|---|---|---|
 Blåpetrell i flukt, øst for Tamanhalvøya
| |||
| Nomenklatur | |||
| Halobaena caerulea Gmelin, 1789 | |||
| Synonymi | |||
| Halobaena Bonaparte, 1856 | |||
| Populærnavn | |||
| blåpetrell | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Stormfugler | ||
| Familie | Stormfuglfamilien | ||
| Underfamilie | Pelecanoidinae | ||
| Slekt | Halobaena | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | marin og pelagisk | ||
| Utbredelse: | Sørishavet | ||
Blåpetrell blir 26–32 cm lang og veier typisk 152–251 g.[1] Vingespennet utgjør 58–71 cm.[1] Kjønnene er like, men hannen blir litt tyngre og har gjerne litt større vingespenn.[1]
Arten kjennetegnes av ei relativt lys grå fjærdrakt med en karakteristisk stor mørk grå M-lignende tegning på oversiden, som strekker seg fra vingespiss til vingespiss.[1] Stjerten er bred og kort kort og har en tilsvarende, men omvendt og mye mindre mørkere grått M-lignende tegning og halefjær med hvit ytterdel.[1] Hodet, som er relativt stort i forhold til kroppen, er dekket av ei sort hette og nebbet er sort og ganske spinkelt. Hodehetten dekker øynene i et halvmånelignende mønster, mens undersiden og strupen er hvit.[1]
Blåpetrell eter mest små krepsdyr, spesielt krill (Euphausia), og amfipoder, men også noe småfisk, blekkspruter og insekter. Arten jakter føden mest i havoverflaten, men den gjør også noen korte og grunne (inntil cirka 6 meter dypt) dykk etter den. Ofte jager den også maten i flokk med andre arter.[1]
Blåpetreller regnes som ganske lydløs fugl ute på havet, men i fuglekoloniene er den svært vokal om natten, unntatt i måneskinn. Den utstøter uavbrutt duelignende «kuk-kuk-kuk-coo-coo», mest fra bakken, men også i flukt, og med betydelig geografisk variasjon i timing og syntaks for hannene (men ikke hunnene). Tyngre hanner fører relativt hurtigere «samtaler», så rytmen er tilsynelatende korrelert til kroppsmassen.[1]
Hekketiden begynner sent i august eller tidlig i september, da fuglene returnerer til koloniene. Lite er kjent fra denne perioden, men eggleggingen tar til sent i oktober og klekkingen skjer gjerne tidlig i desember. Kyllingene får flygedyktig fjærdrakt fra sent i januar til begynnelsen av februar, samtidig som foreldrene forlater koloniene. Flyging ut og inn av koloniene skjer om natten, for å unngå predatoriske angrep fra spesielt joer (Stercorarius), som kan ta 5–10 % av fuglene på enkelte øyer (som Mayes Island i Kerguelen). Fuglen hekker også på blant annet Macquarieøya, Sør-Georgia og Crozetøyene.[1]
Inndelingen følger IOC World Bird List og er i henhold til Gill, Donsker & Rasmussen (2021).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[3][4][5]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
