Stolt Anne

Stolt Anne er en vise skrevet av presten Hans Paus ca. 1700 som en hyllest til Anne Clausdatter på Borgestad gård. Den ble utgitt i Landstads Norske Folkeviser og ble brukt i parafrasert form av Henrik Ibsen som modell for tittelen og åpningslinjene i skuespillet Fru Inger til Østeraad.

Hovedpersonen i visen, Anne Clausdatter, hadde omfattende næringsinteresser i Telemark, drev Ulefos Brug, hadde store eiendommer og kjøpte store mengder tømmer. Hun har blitt beskrevet som velvillig og rimelig overfor bøndene i Telemark, noe som skal ha gjort henne folkekjær. Anne datter av lagmannen Claus Andersen i Skien og gift med general Johan Arnold, som var mye fraværende på grunn av sin tjeneste i militæret.

Visens forfatter Hans Povelsson Paus var sogneprest i Kviteseid, og var sønnesønn av Peder Povelsson Paus som kom fra Oslo til Øvre Telemark som prest rundt 1618. I nærmere to århundrer var familien Øvre Telemarks ledende embetsmannsslekt, og Hans Paus tilhørte en generasjon som til tross for sin tilhørighet i embetsmannseliten var født i Øvre Telemark og godt kjent med bondekulturen der. Visen er den første som ble skrevet på telemål (dialekt i Telemark). Hans Paus var gift med Anne Clausdatters kusine Susanne og var selv Annes firmenning; både Anne og Susanne var barnebarn av Borgestads første private eiere Christen Andersen og Anne Gundersdatter, mens både Hans, Anne og Susanne stammet fra Jørgen von Ansbach. Anne gav Hans en landeiendom, øya Bukkøy på 400 mål i Kviteseidvannet like utenfor prestegården Kviteseid gård, i «bragelønn». Hans Paus var selv en energisk forretningsmann som kombinerte embedet med utstrakt tømmerhandel, særlig gjennom en rovdrift på prestegårdens skoger fra 1690-årene, og kjøpte en rekke eiendommer. Det kan godt tenkes at han selv solgte tømmer til Anne Clausdatter, og at han skrev visen en gang rundt 1700 for å hylle en viktig forretningsforbindelse som han også var i familie med.

Et maleri av Anne henger på Borgestad gård, mens malerier av Hans og Susanne i dag er på Ask gods.

Visen ble kjent over store deler av Telemark og ble sunget som folkevise. Folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad tok med 12 vers av visen i samlingen Norske Folkeviser fra 1853.

Henrik Ibsen, som var etterkommer av forfatterens bror, parafraserte åpningsversene i Stolt Anne i dramaet Fru Inger til Østeraad med Anne i fru Ingers person. Olav Dalgard skriver: «Som vi ser har Ibsen skrive av dei fyrste linone så temmeleg ordrett ... likskapen avgrensar seg til dei tvo typiske hovdingkvinnone, som sit på si borg og regjerar si bygd — og så tittelen: Fru Inger paa Østeraad — Fru Anne på Borgestad».^[1] Åpningslinjene i Fru Inger til Østeraad er tydelig inspirert av åpningsverset i Stolt Anne: «Fru Inger sidder på Østråt gård; hun er vel svøbt i skind; hun er vel svøbt i fløjel og mård; hun fletter de røde guldperler i hår; men har ikke fred i sit sind.»^[2] Nina Alnæs skriver at Fru Inger ble skrevet året etter at Landstads folkeviser forelå, «og det må ha lykkes Ibsen å finne frem til en liten bortgjemt vise helt bakerst i samlingen som han bruker i omskrevet form»; Alnæs skriver at «Ibsen antagelig har festet seg ved denne visen nettopp på grunn av forfatteren», hans slektning.^[3]

Stolt Anne hon bur uppå Borrestad gar

hon er seg blant frugur dei blide,

hon sveiper seg både i silkje [silki] og mår,

um hennar gjeng segninn så vide.