Solum stavkirke

Solum stavkirke var forgjengeren til dagens Solum kirke og stod i likhet med denne på prestegårdens grunn (gnr. 3). Kirken var viet til Johannes Døperen, og Lorentz Dietrichson betegner den da også som «Johannes den døbers kirke i Solum».

Kirken er nevnt i 1349^[1] og 1370.^[2] Helgendedikasjonen fremgår av Biskop Eysteins jordebok,^[3] og Povel Huitfeldts stiftsbok (1575)^[4] gjør det klart at Solum er prestegjeldets hovedkirke og har flere annekser. Jens Nilssøn omtaler kirken i sin visitasbok.^[5] En besiktigelsesrapport beskriver skipet som et stavbygg med stolper og planker imellom og tekket med spon. Koret var imidlertid tegltekket, og Lorentz Dietrichson holder det for sannsynlig at kirken da hadde fått et laftet kor. Kirken skal ha vært mørk med bare ett vindu i vest.^[6] Muligens kom det laftede koret til i 1580, for i kirken skal det i en årrekke ha ligget en tømmerstokk med en latinsk innskrift som oversatt lød: «Til den guddommelige dyrkelses forherligelse og den hellige religions gavn er denne bygning oppført år 1580 etter Kristi fødsel.»^[7]^[8]

Stavkirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1720-årene. I 1765 ble den igjen solgt, denne gangen til amtmann Frederik Georg Adeler, og like etterpå ble den revet, og dagens kirke ble oppført.

En middelalderklokke er overført til dagens kirke, og en firkantet døpefont i stein fra 1200-tallet ble sendt til Oldsaksamlingen i 1870.^[7] En kristusfigur fra et krusifiks skal være å finne i Nordiska museet i Stockholm. Ifølge jubileumsboken^[9] er dessuten en alterkalk fra middelalderen, og noen messinglysestaker er sannsynligvis også det.

Av etterreformatorisk inventar er ikke minst den barokke prekestolen fra 1674,^[10] som fortsatt brukes i dagens kirke. Blant andre gjenstander nevnt i jubileumsboken er en benkedør fra 1674, et korsfestelsesbilde over korbuen (1710), tre malerier i våpenhuset (1700), en bibel (1699) og — i prestegården — kalk, disk og oblateske i sølv.