fugleart From Wikipedia, the free encyclopedia
Snarespingvin (Eudyptes robustus) er en flygeudyktig sjøfugl i slekten Eudyptes (toppingviner) og tilhører pingvinfamilien. Arten er navngitt etter hekkeplassen.
| Snarespingvin | |||
|---|---|---|---|
_large.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Eudyptes robustus Oliver, 1953 | |||
| Synonymi | |||
| E. pachyrhynchus robustus | |||
| Populærnavn | |||
| snarespingvin | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Pingviner | ||
| Familie | Pingvinfamilien | ||
| Slekt | Eudyptes | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  VU — Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | marin og terrestrisk | ||
| Utbredelse: | New Zealand (endemisk) | ||
 Snaresøyene, ca. 200 km sør for New Zealand | |||
_-group.jpg)
Som pingviner flest er også snarespingvinen sort på oversiden og hvit på undersiden. Den har et rødbrunt, tykt nebb og en karakteristisk (for slekten) gul stripe med fjær som løper fra bakkant av nebbet og over øyet til nakken, der fjærene ender i en utstående børste. Vingene er omdannet til luffelignende svømmeredskaper som fuglene bruker til å skape framdrift med under dykking.
Snarespingvinen blir omkring 56–73 cm høy[2] og veier cirka 3–4 kg. Hannene blir noe større enn hunnene og har kraftigere nebb.
Arten er en så nær slektning av skogpingvinen (E. pachyrhynchus) at noen forskere regner snarespingvinen som en underart av denne.[3] Flertallet holder imidlertid snarespingvinen for å være en egen art, slik den oppføres her.[4]
Snarespingvinene hekker kun på de ubebodde Snaresøyene, cirka 200 km sør for Sørøya på New Zealand. Utenom hekkeperioden kan fuglene også en sjelden gang i mellom besøke det sørlige Australia, Tasmania, Falklandsøyene og det sørlige Argentina.
Totalbestanden er stabil[5] og har blitt anslått til cirka 31 000 par.[1]
Habitatet består gjerne av skog med leire- eller steingrunn i slette skråninger. Etter hvert som vegetasjonen forsvinner (på grunn av hekkingen) flytter fuglene redene til nye plasser.[2]
Arten bygger redene relativt tett (cirka to reder per m²) i kolonier. Koloniene varierer i størrelse, fra små grupper på 10 par til over 1 200 par (typisk 50–500 par). Hannene ankommer hekkeplassene først, gjerne i august. Hunnene ankommer like etter. Redene bygger i fordypninger på bakken, som ligger i ly under et tre eller busk. Redene fôres fjerne med gress og småkvister. Hunnen legger to egg med 4–5 dagers mellomrom. Det andre egget er større enn det første. Foreldrene bytter på med rugingen de første ti dagene, hvoretter hannen drar på sjøen for å spise mens hunnen ruger på eggene de neste 12 dagene. Deretter bytter de plass. Når kyllingene klekkes fungerer hannen som verge i de første tre ukene, mens mora mater dem daglig. Omkring 11 uker gamle er kyllingene klare til å forlate redet for godt. Det er imidlertid sjelden at mer enn en av ungene overlever de første tre ukene etter klekking.
Man antar at krill, fisk og blekksprut utgjør det meste av dietten. Som andre pingviner er dette en art som fanger byttet under dykking. I hekkesesongen jakter arten på føde innenfor en radius av 50 km nord for øygruppa.[6] Man vet lite om arten atferd utenom hekkesesongen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
