Slaget ved Valmy

Slaget ved Valmy den 20. september 1792 markerte vendepunktet i den første koalisjonskrigen, og kalles i Frankrike ofte seieren ved Valmy fordi de allierte østerrikske og prøyssiske hærene trakk seg tilbake, eller kanonaden ved Valmy fordi det egentlig aldri kom til noen kamphandlinger.^[1] Valmy er likevel ett av verdenshistoriens helt avgjørende slag. Hadde ikke de to allierte hærene trukket seg uforklarlig tilbake, ville veien til Paris ligget åpen for dem, og den franske revolusjon trolig blitt avbrutt fra starten av.^[2]

Slaget ved Valmy
Konflikt: Første koalisjonskrig
Slaget ved Valmy
Dato 20. september 1792 Sted Mellom Sainte-Menehould og Valmy Resultat Fransk seier
Stridende parter
Frankrike	Preussen
Kommandanter og ledere
C.F. Dumouriez F.C. Kellermann	Hertugen av Braunschweig
Styrker
47 000	35 000
Tap
300	184

Valmy^[3] er en fransk småby et par hundre km øst for Paris. Her støtte den franske revolusjonshæren - rundt 95.000 utrente, dårlig utrustede frivillige - sammen med de allierte prøyssisk-østerrikske hærene, ialt rundt 160.000 veltrente soldater under ledelse av den prøyssiske kongen Fredrik Vilhelm 2., brorsønnen til Fredrik den store. Goethe var til stede i følget til hertug Karl August av Weimar,^[1] og skal ha sagt: «Fra og med her og nå begynner en ny æra i verdens historie, og dere kan alle si at dere var til stede ved fødselen.» Alt dagen etter trådte nasjonalforsamlingen sammen i Paris, avskaffet monarkiet og innførte republikk.^[4]

En uforklarlig seier

27. august 1791 utstedet Fredrik Vilhelm 2. og keiser Leopold av Østerrike en felles erklæring til støtte for det franske kongeparet, kong Ludvig 16. og dronning Marie-Antoinette, som fremdeles satt på tronen i Frankrike. Marie Antoinette var søster til den østerrikske keiseren. Da de alliertes hærfører, hertug Karl Wilhelm Ferdinand av Braunschweig, 25. juli 1792 erklærte at han ville rasere Paris om Ludvig 16. led overlast, gikk folkemengden i Paris amok. Den franske kongen ble avsatt, og hele kongefamilien internert. Festningen Verdun som var ment å beskytte veien mot Paris, overga seg til de allierte hærene, som deretter rykket frem til Valmy.^[1]

Den franske generalen, Dumouriez, oppfattet Valmy som franskmennenes Thermopylene, for Valmy var alt som stod mellom de fremrykkende allierte og Paris.^[5]

Sammenstøtet åpnet med en enorm kanonade. Jorden ristet mens bortimot 40.000 skudd ble avfyrt som innledning til et prøyssisk-østerriksk stormløp mot den franske revolusjonsarméen som hadde forskanset seg på møllebakken. Men i stedet trakk de allierte seg tilbake, straks kanonaden var over. De hadde 88 falne, mens det franske tapet var på rundt 300 falne. Revolusjonshæren fulgte etter og erobret de tyske byene Speyer, Mainz og Frankfurt am Main; senere underla de seg også Belgia. I januar 1793 ble Ludvig 16. dømt til døden for landssvik og ført til giljotinen. Men så kom andre land på banen med en allianse av England i spissen for Portugal, Nederlandene, Spania, Preussen og Østerrike. Frankrike måtte gi tapt overfor en slik overmakt. Dette snudde igjen med Napoleon Bonaparte, som sa om seieren ved Valmy at han anså den som en gåte.^[1]

Valmy 1792, relieff i Panthéon i Paris.

Gåtens mulige forklaring

Først i 1839 - 47 år etter slaget - fremla Journal des Villes et des Campagnes en mulig forklaring i en sensasjonell artikkel som vakte stor oppsikt, og senere ble videreformidlet av den anerkjente historikeren Lenôtre (Théodore Gosselin, 1855-1935). Noen dager før slaget skulle kong Fredrik Vilhelm 2. hatt en merkelig opplevelse mens han satt til bords og skålte med offiserer og franske adelige. Det ble stille da en svartkledd skikkelse bøyde seg over kongen og hvisket noe i øret på ham - angivelig Rosenkorsordenens kodeord. Kongen var tiltrukket av okkultisme og innehadde en høy grad i Rosenkransordenen, som dermed fikk stor innflytelse i Preussen frem til ediktet 9. juli 1788 sørget for å forby den.^[6]

Kongen ble straks med den fremmede som førte ham ned i kjelleren, der alle veggene var kledd med svart og bare opplyst av noen stearinlys. Kongen som var sterkt overtroisk, adlød da han fikk beskjed om å bli da ledsageren trakk seg tilbake. Draperiene skilte seg, og i halvmørket så kongen sin farbrors gjenferd tre frem. Fredrik den store hadde vært død i seks år, men lignet helt seg selv, og påla nå nevøen straks å trekke troppene sine tilbake, ellers gikk han rett i et fransk bakhold. Og dagen etter brøt den prøyssiske styrken uventet og uforklarlig opp og trakk seg tilbake til grensen. Noe spøkelse hadde kong Fredrik neppe sett, men det var velkjent at han trodde på dem. Pierre Beaumarchais som er kjent for blant annet Barbereren i Sevilla, stakk en dag i september 1792 innom sin gode venn, skuespilleren Fleury, som imidlertid ikke var hjemme. Tjenestepiken forklarte at han ville være i Verdun en ukes tid. Beaumarchais var bestyrtet over at vennen var dradd til fronten, og spurte ham om dette da han traff ham igjen. Fleury hevdet da at han hadde vært i Paris hele tiden. Saken fremstod så merkelig at Beaumarchais avgjorde for seg selv at det var snakk om et hemmelig oppdrag. Noen år tidligere hadde Fleury spilt rollen som Fredrik den store, og hadde til og med brukt noen av kongens gamle klær. I 1799 døde Beaumarchais, men hans venn abbed Sebattier husket godt hva forfatteren hadde fortalt ham om Fleurys merkelige reise i 1792. Lenôtre tenkte seg at Fleurys ærend i Verdun dreide seg om å gestalte den avdøde prøysserkongen, for å skremme nevøen til tilbaketog. Mye har vært skrevet om frimurernes og rosenkreutzernes rolle i den franske revolusjon, men de var sterkt representert i republikkens styrende organer (150 av 900 medlemmer). Disse kjente kodeordet som kunne lokke kong Fredrik 2. i en felle som var siste utvei, konfrontert med det som ellers ville vært et uunngåelig fransk nederlag.^[1]

Referanser

1. Lis og Ole Fenger: «Hemmeligheden om kanonaden ved Valmy», Samvirke.dk
2. Battle of Valmy, Britannica
3. «Valmy» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. desember 2022 fra
4. «Slaget ved Valmy»
5. «Goethe ved Valmy»
6. Kong Fredrik Vilhelm 2.