From Wikipedia, the free encyclopedia
Sjøfareren (The Seafarer) er et angelsaksisk dikt fra middelalderen som er blitt bevart i manuskriptet Exeterboken som også rommer en rekke andre angelsaksiske dikt. Sjøfareren er skrevet av en ukjent forfatter.
Diktet består av 124 verselinjer og blir som oftest referert til en elegi, en klagesang, en dikt som beklager et tap eller mer generelt uttrykker melankoli og vemod. Det blir fortalt i fra synsvinkelen til en gammel sjømann som tenker tilbake og vurderer sitt liv slik han levde det. Sjøfareren kommer tre til fire håndskriftsider etter Vandringsmannen, og de to diktene viser såpass mange likheter at det har vært foreslått at de er skrevet av samme forfatter.
Sekundærlitteraturen rundt Sjøfareren er omfattende og har gitt omfattende og til dels sprikende tolkninger. Manuskriptet er uskadd på det gjeldende sidene, men det er grunn til å anta at teksten har blitt forvansket. Det er også flere uklare passasjer og eksempler hvor dikteren velger tvetydige or og setningsbygninger som gir flere tolkningsmuligheter. Det er også brå og uventede stemningsskifter i diktet som gjør at en moderne leser ikke nødvendigvis ser diktet som en tematisk helhet, og som har ført til spekulasjoner om det finnes nyere tillegg til diktet, det som følger etter linje 74, spesielt ettersom diktet da blir nærmest påtrengende kristent-religiøst.
Selv om det er en klar forteller i første person som innleder med å si «Jeg vil synge en sang om meg selv, fortell om egne erfaringer, om hvordan jeg ofte i strevsomme tider har lidd trengsel og nød, kjent bekymringer slite i mitt sinn».[1] Etter kan man vurdere om diktet egentlig er en dialog mellom en eldre, reisevant sjømann som kjenner til de farer som hersker på havet, og en yngre mann som kjenner et sug etter å dra ut. Den mest anerkjente lesningen nå er nok at det er en monolog hvor teksten reflekterer en dobbelthet i fortellerens eget sinn. Han kjenner til hva den reisende risikerer på havet, men føler seg likevel trukket tilbake på bølgene: «Haglskurene pisket. Intet kunne jeg høre uten havet – de iskolde bølgers drønn».
Et annet sentralt punkt er tolkningen av det videreførte uttrykket «wæl weg» i manuskriptet. Dette ble sett på som «den veg de døde tar». «Wæl» kan være tilsvarende det norrøne val som i valplass, stedet de døde faller. Men det er metriske og andre årsaker som tyder på at det er gal videreføring av skriveren av Exeterboken og at det skal være hvælweg, det vil si «hvalens veg», med andre ord en kjenning for havet.[2]
Det har også blitt foreslått å lese Sjøfareren som en allegori. Den reise det snakkes om er menneskets egen pilegrimsferd til et bedre land, det himmelske land representert ved Gud. Selv om diktet begynner med en fortelling fra en manns liv på sjøen ender det utvilsomt med en prisning av Gud og alt det som Herren står for. Det ender faktisk også med et «Amen» i tilfelle leseren ikke skulle få med seg at diktet har snudd til en salme. Det er svake argumenter for en allegorisk lesemåte, og det er bedre grunner for å lese forfatteren bokstavelig om en lange reise over havet og om å «søke fremmed land, langt langt borte herfra». Fremmed land kan da nødvendigvis være det som det utgir seg å være, et annet land og ikke nødvendigvis et annet land enn det av denne verden.
Sjøfareren har blitt oversatt gjentatte ganger av mange, forskeren Sean Miller har gitt en klar utgave av teksten sammen med hans egen utgave (se nedenfor). Den amerikanske modernistiske poeten Ezra Pound har gitt hans egen gjendiktning som varierer til dels meget fra den opprinnelige teksten ved at den benytter bokstavrim svært hyppig og mangler originalens religiøse referanser. Pounds utgave ble utgitt i Ripostes i 1912 og gjendiktet kun de første 99 linjene. Sjøfareren har også blitt oversatt til norsk i Arthur Sandveds Vers fra vest. Gammelengelske dikt i utvalg. Sandveg benytter hele originalen, foruten at han også har et godt gjennomtenkt innledning til diktet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
