Salvador de Madariaga

Salvador de Madariaga y Rojo (født 23. juli 1886 i La Coruña, Spania, død 14. desember 1978 i Locarno, Sveits) var en spansk diplomat, politiker, forfatter og pasifist. Han var far til Nieves de Madariaga og bestefar til Javier Solana.

Salvador de Madariaga
Født		23. juli 1886[1][2][3][4] La Coruña[5][2][6]
Død		14. des. 1978[1][2][3][4] (92 år) Muralto[7] Locarno[2][6]
Beskjeftigelse		Diplomat, historiker, biograf, essayist, romanforfatter, lyriker, ingeniør, kommentator, litteraturkritiker, universitetslærer, skribent, politiker, journalist, akademiker
Embete		Ambassador of Spain to the United States (1931–1931) ambassador of Spain to France (1932–1934) Minister of Education, Culture and Sport (1934–1934) Minister of Justice (1933–1934) Member of the Cortes republicanas (1st legislature of the Second Spanish Republic, A Coruña, 1931–1933) President of Liberal International (1948–1952)
Akademisk grad		Doktor nauk
Utdannet ved		Lycée Chaptal École polytechnique École des mines de Paris University of Oxford
Ektefelle		Constance Archibald (1912–1970) Emilia Rauman Szeleky (1970–1978)
Søsken		Emilio Madariaga Pilar de Madariaga Rojo
Barn		Nieves Mathews Isabel de Madariaga
Parti		Autonomous Galician Republican Organization
Nasjonalitet		Spania
Medlem av		Real Academia de Ciencias Morales y Políticas[8] Real Academia Española Koninklijke Vlaamse Academie van België voor Wetenschappen en Kunsten
Utmerkelser		Doctor honoris causa from the University of Lille (1948)[9] Prix de la langue française (1967) Mariano de Cavia-prisen (1968) Karlsprisen (1973)[10] Storkorset av Alfons X den klokes orden (1978)[11]
Salvador de Madariaga på Commons

Han studerte ingeniørvitenskap i Paris og tok deretter en mastergrad ved universitetet i Oxford. Han arbeidet først som ingeniør for de spanske jernbaner, men sluttet som ingeniør for å arbeide som journalist i London, hvor han skrev for The Times. Samtidig begynte han å publisere sine første essays. I 1921 ble han medlem av sekretariatet i Folkeforbundet, og ble sjef for nedrustningsavdelingen i 1922. I 1928 ble han professor i spansk ved Oxford-universitetet for tre år. I løpet av denne tiden skrev han tre bøker innen nasjonspsykologi kalt Englishman, Frenchman og Spaniard. I 1931 ble han utnevnt til Spanias ambassadør til USA og delegat til Folkeforbundet, en posisjon han beholdt i fem år. Mellom 1931 og 1934 var han ambassadør til Frankrike. I 1933 ble han innvalgt i Spanias parlament, og utnevnt til utdannelsesminister og senere justisminister. Den politisk liberale Madariaga reiste 1936 i eksil til England da den spanske borgerkrigen brøt ut. Fra sitt eksil var han en markant motstander av Francisco Francos diktatur. I 1949 var han en av grunnleggerne av Europa-colleget i Belgia.

Madariaga publiserte en lang rekke bøker, blant annet om Don Quijote, Christofer Columbus og Latin-Amerikas historie. Han skrev på både fransk, tysk, spansk og engelsk. I 1973 fikk han Karlsprisen for sine bidrag til den europeiske idé og europeisk fred.^[12] Etter Francos død reiste han tilbake til Spania i 1976.

Madariaga European Foundation ble oppkalt etter ham.

Bibliografi (utvalg)

• 1941: Hernán Cortés – Conqueror of Mexico (sakprosa), Macmillan, New York
• 1942: Det magiske hjertet (roman)
• 1973: Morning without Noon
• Spania: En moderne historie