Rikard Wolff

Jan Rikard Wolff (født 8. april 1958 i Farsta i Stockholm, død 17. november 2017^[6] i Stockholm) var en svensk skuespiller og visesanger. Han vokste opp i Gubbängen i Farsta og i Karlstad.

Rikard Wolff
Født		Jan Rikard Wolff 8. apr. 1958[1][2] Farsta församling[1]
Død		17. nov. 2017[3][1][2] (59 år) Kungsholmen[1]
Beskjeftigelse		Skuespiller, sanger
Nasjonalitet		Sverige[4]
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen (2013)[5] Litteris et Artibus (2011) Svenska Akademiens teaterpris (2017) Cornelis Vreeswijk-stipendet (2008)
Aktive år		1980–2017
Nettsted		http://www.rikardwolff.se/
IMDb		IMDb
Rikard Wolff på Commons

Rikard Wolff fikk sitt store gjennombrudd som skuespiller i 1992 med filmen Änglagård. Oppfølgeren Änglagård – sommeren etter (1994) fikk ikke like stor suksess som den første filmen. Den tredje filmen, Änglagård – alle gode ting er tre, kom i 2010.

Som sanger var han kjent for det norske publikum ikke minst for sitt samarbeid med Kari Bremnes, både på plate (Desemberbarn, utgitt på Kirkelig kulturverksted (2001) og på konsertturnéer. I 2008 deltok han som en av flere artister på Kirkelig kulturverksteds utgivelse Sorgen og gleden – HKH Kronprinsesse Mette-Marits utvalgte salmer. Platen Tango (2009) ga Rikard Wolff også ut på Kirkelig kulturverksted.

I 2011 ble Wolff tildelt medaljen Litteris et Artibus for «framstående konstnärliga insatser som skådespelare».^[7]

Biografi

Rikard Wolff vokste opp i Gubbängen i Farsta og fra 10-årsalderen i Karlstad. Han begynte i 1978 på "Skara skolscen" og begynte sin profesjonelle skuespillerkarriere i teatergruppen "Vågspel" i Södertälje. I perioden 1980–1982 virket han ved Hilda Hellwigs Teater Aurora, der han spilte tittelrollen i Friedrich Schillers Don Carlos 1981. Han studerte musikk og fra 1982 opptrådte og turnerte han med mange sangforestillinger på scene og i TV, spesielt franske chansons av Edith Piaf, Jacques Brel og "Barbara", men også for eksempel Barbro Hörberg, Maria Callas og Karl Gerhard.

Karriere

1984–1987 studerte han ved Teaterhögskolan i Malmö, der han gikk i samme klasse som blant andre Björn Kjellman og Gerhard Hoberstorfer. Allerede i studietiden innledet Rikard Wolff et stadig tilbakevendende samarbeid med regissøren Rickard Günther med tittelrollen i eksamensproduksjonen Mefisto. Disse sorgfulle og pasjonert utstrålende karakterer har han siden ofte gestaltet. I studietiden innledet han også et samarbeid med Suzanne Osten og Unga Klara (en del av en del av Stockholms stadsteater) i Affären Danton (1986). Rikard Wolff filmdebuterte i Suzanne Ostens Livsfarlig film (1988). Med den sentrale rollen som poeten Paul Andersson hadde i Birgitta Stenbergs TV-serie Apelsinmannen (1990), ble han et kjent ansikt for et større publikum. Dette ledet til enda et langvarig regissørsamarbeide, denne gang med Colin Nutley med en serie langfilmer etter Änglagård i 1992, som ble et gjenombrudd for Rikard Wolff sammen med Helena Bergström. De to ble senere ansett som et radarpar. Han har siden medvirket i en rekke filmer og TV-produksjoner.

På scenen har han opptrådt ved en rekke teatere og blant annet spilt på Dramaten i for eksempel I väntan på Godot (1990) som lufferpar sammen med Thommy Berggren, Hamlet på Östgötateatern (1995), Zac i A Chorus Line (2002) på GöteborgsOperan, Shakespeares Richard III (2006) på Riksteatern, konfransieren i Colin Nutleys oppsetting av Cabaret (2008) med mer på Stockholms stadsteater. Han har også spilt fremtredende roller på Malmö stadsteater, Malmö Opera, Göteborgs stadsteater, Teater Galeasen og Vasateatern. Rollen som Antonio Salieri i Peter Schaffers Amadeus spilte han både på Riksteatern 1994 og på Stockholms stadsteater 2005. Rikard Wolff har også skrevet og framført egne og nykomponerte sanger og spilt inn en grammofonplater. I 2001 fikk han en Grammis for albumet Min allra största kärlek. Wolff deltok i innvielsen av Friends Arena, der han blant annet framførte en av sine mest kjente sanger, «Pojken på månen». Han medvirket i Melodifestivalen i 2013 med bidraget "En förlorad sommar", skrevet av Tomas Andersson Wij. Han kom på syvendeplass i delkonkurransen i Göteborg.

I 2011 utkom hans selvbiografi Rikitikitavi. Hans siste filmrolle ble som antagonisten i Jakten på tidskristallen, som var SVTs julekalender i 2017. En av hans siste offentlige opptredener ble den 9. april 2017, to dagar efter terrorangrepet på Drottninggatan i Stockholm 7. april 2017, da han sang "Lovsång till kärleken" for et stort publikum på Sergels torg.

Privatliv

Rikard Wolff fikk sammen med Stina Gardell en datter som er født 2005.

Rikard Wolff led av lungeemfysem, for det meste forårsaket av en uvanlig form av α₁-antitrypsinmangel, og døde som følge av det på sykehuset den 17. november 2017.

Filmografi (i utvalg)

• 1988 – Livsfarlig film
• 1990 – Blankt vapen
• 1990 – Den svarta cirkeln (TV-serie)
• 1990 – Apelsinmannen (TV-serie)
• 1990 – Honungsvargar
• 1990 – S*M*A*S*H (TV-serie)
• 1991 – Riktiga män bär alltid slips
• 1992 – Jönssonligan & den svarta diamanten
• 1992 – Änglagård
• 1994 – Zorn
• 1994 – Änglagård - andra sommaren
• 1994 – Lejonkungen (svensk stemme til Scar)
• 2000 – Gossip
• 2001 – Så vit som en snö
• 2004 – Desmonds trashade äppelträd
• 2004 – Tre solar
• 2006 – Desmond & träskpatraskfällan
• 2008 – Angel
• 2010 – Så olika
• 2010 – Änglagård – tredje gången gillt
• 2010 – Alice i underlandet (svensk stemme til Absolem)
• 2015 – En underbar jävla jul
• 2016 – Sömnincidenter (stemme til Ciceronen)
• 2017 – Jakten på tidskristallen (TV-serie) (Julkalender)

Diskografi

• 1991 – Recital
• 1995 – Pojken på månen
• 1997 – Stjärnklara nätter
• 2000 – Min allra största kärlek
• 2001 – Desemberbarn (med Kari Bremnes)
• 2003 – Du får mig om jag får dig
• 2004 – Chanson suicide
• 2005 – Allt du kan önska!
• 2009 – Tango
• 2013 – Första lågan
• 2015 – Jul På Orkesterplass (sammen med KORK, Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland og Solveig Slettahjell)

Priser og utmerkelser (utvalg)

• 2006 – Stockholms stads Bellmanpris