Qatabansk

Qatabansk (eller katabansk) var et semittisk språk som ble talt i oldtidens kongeriket Qataban som lå sentralt i dagens Jemen. Qatabansk er et av de bedre dokumenterte av de gamle sørarabiske språk, undergruppen av sørsemittisk, og attestert fra tiden mellom 500 f.Kr. og 200 e.Kr.

Qatabansk
Utdødd		Ja
Lingvistisk klassifikasjon		Afroasiatiske språk Semittisk Sørsemittisk Gammel sørarabisk Qatabansk
Skriftsystem		Gammel sørarabisk skrif
Språkkoder
ISO 639-3		xqt
Glottolog		qata1238

Omtrent to tusen inskripsjoner er kjent og skrevet i det gamle sørarabiske skriften, kjent som musnad. Disse inskripsjonene finnes hovedsakelig i Wādī Bayhān og Wādī Ḥārib sør-øst for Ma'rib, og fra platået sør for dette området. Qatabanske inskripsjoner øker etter begynnelsen av 300-tallet f.Kr. da sabaerne sluttet å dominere området, og Qataban ble et selvstendig rike.

Qatabansk ble snakket i et område på tvers av kongeriket Qataban så langt som til Jabal al-'Awd (nær Zafar) i sørvest, og det skal vektlegges tillit til greske og latinske skribenter, gikk det så langt som til Bab el-Mandeb ved Rødehavet. På slutten av 100-tallet e.Kr. ble Qataban beseiret av Saba og Hadhramaut avgjørende, og inskripsjonene tok slutt.^[1]

Språket som brukes til å skrive inskripsjoner i kongeriket Ausan, kjent som ausansk, er praktisk talt identisk med qatabansk, men det er så dårlig attestert (kun 25 inskripsjoner) at det fortsatt er usikkert om det er en qatabanisk dialekt eller et eget distinkt språk.^[2][3][4]

Tall

Qatabansk skripsjon fra Wadi Bayhan

Qatabansk har en uvanlig form for kardinaltallet «en» – ṭd /, hunkjønn ṭt; dette har ingen kjente beslektninger i noen av de gamle semittiske språkene, selv om det forekommer i moderne sør-arabiske språk (jf. Jibbālī ṭad, hunkjønn ṭit). Qatabansk har også et annet ord for «en», ˤs1tn, som er beslektet med det minaiske ˤs1t ^[5] (og med former på akkadisk, ugarittisk og hebraisk).^[6] De qatabanske formene for «tre» og «seks» er de samme som de gamle sabaiske ordene: s2lṯ (hunkjønn s2lṯt) og s1dṯ (hunkjønn s1dṯt).

Referanser

1. Kogan, Leonid; Korotayev, Andrey (1997): «Ṣayhadic Languages (Epigraphic South Arabian», Semitic Languages. London: Routledge; s. 157–183.
2. Lange, Dierk (2004): Ancient Kingdoms of West Africa: Africa-Centred and Canaanite-Israelite Perspectives, Livre en allemand, ISBN 978-3897541153; s. 275
3. Allan, Keith (2013): The Oxford Handbook of the History of Linguistics, Oxford Handbooks, Kindle, ASIN B00CECZ9TY; s. 272
4. Ruzicka, Ronald; Hatke, George (2019): Ancient South Arabia through History, Cambridge Scholars Publishing, ISBN 978-1527530553; s. 6
5. Nebes & Stein (2004), s. 472.
6. Mazzini, Giovanni (2011): «Some Qatabanian Lexical Items», Aula Orientalis. 29, s. 121–129.

Litteratur

• Avanzini, Alessandra (2004). Corpus of South Arabian Inscriptions I-III. Qatabanic, Marginal Qatabanic, Awsanite Inscriptions (Arabia Antica 2) (Edited utg.). Pisa: PLUS. ISBN 88-8492-263-1.
• Nebes, Norbert; Stein, Peter (2004). «Ancient South Arabian». The Cambridge encyclopedia of the World's ancient languages. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56256-2.
• Nebes, Norbert; Stein, Peter (2008). «Ancient South Arabian». The Ancient Languages of Syria-Palestine and Arabia. Cambridge: Cambridge University Press. s. 145–178. ISBN 9780511486890. doi:10.1017/CBO9780511486890.
• Ricks, Stephen D. (1988). Lexicon of Inscriptional Qatabanian. Rome: Pontificio Instituto Biblico. ISBN 978-8876535703.
• Stein, Peter (2011). «Ancient South Arabian». The Semitic Languages: An International Handbook. Berlin: De Gruyter Mouton. s. 1042–1073. ISBN 3110186136.

Eksterne lenker

• «Qatabanian», Glottolog 4.8
• «Qatabanian», Wiktionary.org