art i meisefamilien From Wikipedia, the free encyclopedia
Granmeis (Poecile montanus) er en art i meisefamilien (Paridae) og inngår i slekten Poecile. Arten består som 14 underarter, hvorav elleve i en klade og tre i en annen klade. Arten hekker over det meste av Norge, og her kan det være vanskelig å skille mellom granmeis og løvmeis (P. palustris). Arten ble i 2021 vurdert til rødlistekategorien Sårbar (VU).
| Granmeis | |||
|---|---|---|---|
,_Деревлёвский_ручей_Битцевского_леса.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Poecile montanus (Conrad von Baldenstein, 1827) | |||
| Synonymi | |||
| Poecile montana Parus montana, Parus montanus | |||
| Populærnavn | |||
| granmeis[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Familie | Meisefamilien | ||
| Slekt | Poecile | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Norsk rødliste: | |||
 VU —
Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | lerkeskog, barskog og blandingsskog | ||
| Utbredelse: | Eurasia | ||
 | |||
Den tidligere rasen weigoldicus er skilt ut som selvstendig art, under den norske navnet sichuangranmeis. Også de tre rasene songarus, affinis og stoetzneri blir av og til behandlet som selvstendige arter, men bevisene er per dags dato for svake til at det støttes internasjonalt.[3]
De foreslåtte rasene colletti (Vestlandet) og lonnbergi (Nordkalotten) behandles som synonyme med borealis; rasene transsylvanicus (Karpatene, De transilvanske alper og Sørøst-Europa) og rhodopeus (Makedonia, Hellas og Bulgaria) er slått sammen med nominatformen; rasen shulpini (Ussuriland) inngår i baicalensis; rasen suschkini (Tarbagataifjellene i Xinjiang i Kina og Øst-Kasakhstan) inngår provinsielt i songarus, men den antas opprinnelig å være en hybrid.[3]
Granmeisen blir cirka 11–12 cm lang og veier cirka 8–15 g.[3] Den fennoskandiske underarten ligner løvmeisen, og begge er lett kjennelige på de svarte hodehettene og den brede skallen, men granmeisens hette er noe mattere på krona enn løvmeisens. Begge har også lyse eller hvite kinn, svart strupeflekk og hvite striper langs bremmene på vingefjæra. Strupeflekken er imidlertid noe større enn løvmeisens. Oversiden er fra askegrå til mørkere gråbrun og olivenbrun, ryggen hos noen underarter også rustoransje eller blekbrun, og flankene er lysegrå, lysebrune, rustoransje eller gråbrune, avhengig av underarten.[3]
Den mest vanlige underarten i Norge, ssp. borealis, har askegrå oversiden og lysegrå til nesten hvit underside. Den mest fargerike underarten, ssp. songarus, har rustoransje og gråbrun overside og rustoransje flanker med tilnærmet hvitt bryst og hvit buk.[3]
Lokketonen til granmeisen er en litt grov og nasal «tisi-tææh tææh» og sangstrofene tynne «tiuu-tiuu» eller «siu-siu-siu-siu». Den kan variere med «ti-trruu» og «trrrr-oi-tutu»
Granmeisen er standfugl, men kan streife en del omkring utenom hekkesesongen sammen med andre meisefugler. Den er utbredt over hele Norge, spesielt i bar- og blandingsskog. I fjellet opp til fjellbjørkeskogen. Andre steder i verden også i spesielt lerkeskog, men også annen skog.[3] Den trives best i litt fuktige områder, spesielt områder med torvmoser, vier og or,[3] men gjerne også i fuktig granskog. Arten har imidlertid god spredning i mange biotoper.
Granmeisen eter stort sett små virvelløse dyr, insekter og deres larver om sommeren. På høsten ulike sorter bær og nøtter og om vinteren frø fra bartrær og lignende. Arten hamstrer og gjemmer vekk mat under løs bark og lav som vokser på trestammene eller innerst på grenene. Arten er også velkjent på fuglebrett og fôringsautomater/-stasjoner, spesielt der det er skog i nærheten, spesielt barskog.[3]
Fuglen hekker fra april til juli, i Norge typisk i perioden mai-juni. Arten er hullruger og hekkeplassene brukes ofte om igjen fra år til år.[3] Redet bygges stort sett i eksisterende hulrom i trær og i fuglekasser, men parene kan også hakke ut egne hulrom, typisk 0,5–3 meter over bakken, sjelden også opp mot 10 m over bakken, i morkne stubber og lignende.[3] Redet konstrueres av basttrevler, hår, fjær og tistelfnokk og lignende. Til tross for at fuglene gjerne holder til i fuktig barskog er det sjelden mose i reiret. Hunnen legger normalt 5–9 egg som hun inkuberer selv, og det tar normalt cirka 13–15 dager.[3] Ungene mates av begge foreldrene og er klare til å forlate redet etter 17–20 dager.[3]
Artsdatabanken vurderte i Rødlista 2021 granmeis til kategori sårbar VU, på bakgrunn av overvåkingsdata og basert på kriteriet A2 (30-50 % nedgang de siste tre generasjoner). Årsaken til endring av kategori fra Rødlista 2015, hvor arten ble vurdert som livskraftig LC, er en markant bestandsnedgang.
Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman Lovette (2020).[4] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6] Eventuelle norske navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
